Hva om Black Lives Matter tar feil?

Jeg har noen ganger blitt spurt om jeg støtter BLM. Nå svarer jeg med spørsmålet «uttalelsen eller bevegelsen»? Uttalelsen er jo en selvfølge. Bevegelsen, derimot, er det blitt vanskelig å gi uforbeholden støtte til.

Denne bevegelsen er nå en av hovedaktørene som former politikk og kultur i USA, og til en viss grad i resten av Vesten. Den er derfor veldig viktig og utslagsgivende, og må forstås på en skikkelig måte. Men den er notorisk vrien å snakke kritisk om. Folk har mistet jobben for slikt, og ikke bare i USA. I England ble blant annet den prisbelønnede Nick Buckley, som drev en organisasjon som jobbet med vanskeligstilt ungdom, kastet ut av sin egen organisasjon for å skrive noe i nærheten av det jeg skriver her nå.

I juni ble Blackout Tuesday arrangert. Alle ble oppfordret til å legge ut bilde av en sort firkant på sosiale medier (faktisk ble artister truet til å delta i slike aksjoner, noe Herman Flesvigs manager skrev offentlig om 6. juni). Ved en skole i Drammen la en gutt ut en hvit firkant i stedet. For dette fikk han «grisebank» og måtte beklage offentlig, ifølge Drammens Tidende. Alle er klar over at å kritisere bevegelsen kommer med en høy sosial pris. Og blant kritikerne er det veldig få fornuftige og velfunderte stemmer. Det er mest skrikhalser langt til høyre.