Helvete

Noe av det første som skjedde på ungdomskolen i 1990 var at jeg fikk låne Sepulturas Beneath the Remains av en klassekompis. Jeg ble bergtatt fra platas første thrash metal-riff. De neste to årene handlet alt om ekstremmetal. Jeg var all in, men satte på bremsen i møte med svartmetallen. Jeg var jo kristen. Isteden ble jeg stående utenfor og titte inn på det fascinerende og skremmende fenomenet. Jeg husker jeg dro ned på den lokale platesjappa, fant fram Burzums Aske (1992) og tok den med meg til lyttestasjonen. Jeg leste i omslaget, med bilde av en nedbrent kirke, men lot til slutt skiva ligge igjen i butikken. Det ble bare for drøyt for en kristen 16-åring.

Men jeg fulgte med på en viss avstand gjennom hele det gylne svartmetall-tiåret, da det ble produsert et smått utrolig antall internasjonale klassikere, som norsk rock aldri har opplevd maken til. Derfor var det litt julekveldstemning å få lov å «pakke opp» den mesterlige NRK-dokumentaren Helvete.

De første episodene, om svartmetallens spede begynnelse fortelles på mesterlig vis, ispedd stemmer som knapt har kommet til orde før. Den nærmest mytiske Mayhem-skapelsesberetningen om tenåringer i totalopprør på øvingslokalet på Langhus skole på Ski. Tilblivelsen av debutalbumet Deathcrush, med det grimme coveret, som pga feiltrykk endte opp i rosa. I episode 2 forteller Pelle «Dead» Ohlins lillebror, Anders, på gripende vis om brorens oppvekst, med tidvis tung mobbing, om en nær døden voldsopplevelse, som muligens førte til Ohlins dødsfacinasjon, og om depresjoner – et ord folk knapt hadde hørt uttalt på 90-tallet – og en altfor tidlig død. Med brorens blikk ble Pelle Ohlin mye mindre myte og mer menneske, uten at han fratas noe av auraen i svartmetallen hall of fame. Kanskje tvert i mot.