Blasfemilov som hisser til vold og hat

Onsdag 16. august: Utenfor et hus i et kristent nabolag i Jaranwala sørøst for byen Faisalabad i Pakistan skal det ha blitt funnet noen sider som skal være revet ut av en koran. De to som bor i huset, blir umiddelbart anklaget for å ha vanæret islam og brutt Pakistans strenge blasfemilov.

Anklager og rop om mobilisering ble slynget ut fra høyttalerne i landsbyens moské. Derfra ble flere tusen mobilisert til angrep på kristne nabolag. Innbyggerne flyktet for livet.

Inn fra en annen landsby ble en voldelig muslimsk mobb fraktet på traktor. Andre kom på motorsykler, forteller Den pakistanske menneskerettskommisjonen, som har undersøkt hva som skjedde denne dramatiske dagen. De fastslår at lokale sunni-muslimske ledere som brukte moskeens lydanlegg, var medansvarlige for voldsangrepet.

Sjia-muslimske naboer, derimot, forsøkte ett sted å beskytte de kristne som var under angrep. Politisjefen reagerte seint og altfor lite. Han sendte to mann – men de ble selv skutt etter. Da større politistyrker endelig kom, var tragedien allerede et faktum.

Panisk flukt 

Etter noen timer var minst 91 hjem totalt ødelagt og brent. 25 kirker var utbrent og vandalisert. De som raste over noen skadde sider av en koran, brente selv en mengde bibler.

Ute i åkrer med sukkerrør lå livredde kristne som fryktet for livet.

Fra våre kilder i Pakistan får jeg tilsendt bilder av livredde kristne, knuste kors, brente kirker og ødelagte hjem. Lydopptak av redde og gråtende mennesker gjør meg opprørt og nedbrutt. De forteller om mobb som stjal verdisaker, knuste møbler, ødela mat og brente hjem. De må ha hatt med seg kjemikalier for å få hus til å brenne.

Moderate muslimer mener at selv om noen skulle ha skadet en koran, rettferdiggjør det ikke at et helt samfunn legges i ruiner. Mobben ble hisset opp av religiøse politikere og altså av den lokale moskeen. Dette viser hvor dypt hatet sitter og hvor sterk ekstremismen er. Det er grunn til å frykte mer.

Større kampanje? 

Pakistans menneskerettskommisjon mener dette ikke var en spontan hendelse, men at voldsaksjonen var planlagt – og utelukker ikke at dette var en del «en større kampanje av hat mot lokale kristne».

Bare uker før tragedien i Jaranwala måtte kristne i landsbyen Sargodha flykte for livet etter blasfemianklager. Landsbyen ligger nordvest for byen Faisalabad. Der roet situasjonen seg heldigvis, slik at de kunne vende tilbake. Men frykten ligger hele tiden under.

Blasfemiloven brukes av ekstremister for å ramme religiøse minoriteter og som maktmiddel i personlige feider. Når noen fra en minoritet – kristne, hinduer, ahmadyaer eller sikher – beskyldes for blasfemi, skjer det ikke sjelden at hele samfunn angripes.

Bare i år er det dokumentert minst et dusin angrep på ahmadya-gudshus i Pakistan. Landet har en egen lov som forbyr ahmadyaer å kalle seg muslimer.

Mobben slapp fri 

En lignende tragedie som den i Jarawanla, rammet det kristne nabolaget Josephs Colony i storbyen Lahore i 2013. Området ble brent ned. Også den gangen klarte innbyggerne å flykte like før mobben kom. De som ble arrestert for ugjerningen, ble sluppet fri etter noen dager. Dette er dessverre et mønster.

Over 100 fra mobben i Jaranwala ble arrestert. Men det ble også de to kristne som var beskyldt for blasfemi. De to er anklaget også for å ha brutt loven som skal beskytte mot terror, skriver den kristne pakistanske nettavisen Kross Konnection.

Vår partner i Pakistan frykter at mobben også denne gangen blir sluppet fri, mens de to kristne vil forbli fengslet i det uvisse.

Ødelegger liv 

Det er dødsstraff for blasfemi i Pakistan. Minstestraffen er ti års fengsel. Etter loven er det strenge krav til bevis. Men ekstremisters press er sterkt. Blasfemianklagede arresteres og fengsles, og dømmes til døden, uten bevis. Menneskers liv ødelegges av mobbens herjinger og årevis som uskyldige i fengsel. En av dem var den kristne kvinnen Asia Bibi. Hun ble arrestert i 2009, dødsdømt i 2010 og satt i fengsel helt til våren 2019.

Da saken endelig kom opp for Pakistans høyesterett høsten 2018, var det avtroppende og påtroppende høyesterettsjustitiarius som frikjente henne. De gikk hardt i rette med anklagerne som ville fastholde dødsdommen uten bevis. Dommerne gjorde jobben sin, men i Pakistan krever det stort mot. Dessverre. Både Bibis advokat og dommerne ble truet på livet av ekstremister som ropte på galgen for Asia Bibi. Selv måtte hun forlate landet etter frifinnelsen, for sin og døtrenes sikkerhet. Det er en form for tvungen deportasjon, stikk i strid med all internasjonal rett.

Dessverre har de to dommernes holdning ikke ført til endring. Blasfemiloven misbrukes fortsatt. Pakistan er landet der to politikere – guvernør Salman Taseer og minoritetsminister Shahbaz Bhatti – har måttet bøte med livet fordi de kritiserte blasfemiloven.

Ekstremismens voldelige kraft 

Pakistan har avvist alle krav om å stramme inn eller oppheve sine blasfemiparagrafer. Senest nå i august vedtok landets senat tvert imot en utvidelse av loven. Minstestraffen ble satt til ti år, og fornærmelser mot profeten Muhammeds koner og andre nære ble inkludert i loven: Å fornærme noen av disse, kan heretter gi fengsel på livstid.

Nå er blasfemiloven komplett, sier dens forsvarere. Faktum er at blasfemiloven er et livsfarlig verktøy i ekstremistenes hender. Nå må myndighetene våge å utfordre ekstremistene, stoppe misbruket av blasfemiloven og stille voldsmenn til ansvar.

Den vide blasfemiloven inspirerer ekstremister til hat og vold: De tar gladelig blasfemiloven i egne hender og tidvis også dødsstraffen. Bare i år har ekstremister drept minst fire som de anklager for blasfemi.

Norges ansvar 

I januar tok Norge gjennom FNs menneskerettighetsråd opp både dødsstraff og vold rettet mot religiøse minoriteter i Pakistan. Det er bra. Tragedien i Jaranwala tilsier at Norge på nytt må ta blasfemiloven og misbruket av loven opp med Pakistans ledere. For minoritetenes sikkerhet og for Pakistans egen skyld.

Pakistan trenger å bli minnet på at blasfemiloven bidrar til å ødelegge landet. Ahmadyaer og kristne har god grunn til å kjenne på frykten for voldskrefter i sitt eget land. Vil Pakistans regjeringssjef virkelig beskytte landets minoriteter, slik han lovet etter Jaranwala? Det er vårt håp og vårt krav.