Det er sunt å ha idoler

Jeg hadde en barndom og ungdomstid full av idoler. Det startet med en kanskje litt uforklarlig besettelse av Dance with a Stranger, Tor Endresen og Lisa Ekdahl. Fra dette beveget jeg meg videre til Celine Dion, som jeg lyttet til i smug, mens alle de andre i klassen hørte på Nirvana.

Jeg har fortapt meg, og gjør det for så vidt enda, i Alice in Chains og Skunk Anansie, jeg har grått mine tapre tårer til All-4-One // I Swear, og jeg var en av 8000 hylende jenter på Backstreet Boys-konsert i Oslo Spektrum i 1998.

Jeg har nå venninner som har barn i Markus og Martinus-fanskare-alder, og jeg tar meg selv i å tenke «slapp av litt av» når jeg ser innslag med gråtende, unge jenter utenfor en Justin Bieber-konsert.