Ny brikke i puslespillet om «svenske tilstander»

Med «svenske tilstander» tenker de fleste på de såkalte utsatte områdene i vårt naboland, der gjengkriminalitet og mafialignende strukturer har etablert seg med skyting, sprengning, utpressing og narkotikasalg i stor skala. En liberal og naiv innvandringspolitikk anføres som én grunn til at samfunnskontrakten er truet, og dermed tilliten til at staten – ved sitt volds- og straffemonopol – kan levere sikkerhet og trygghet til sine borgere.

Nå har jeg lest en bok, som setter sammen noen nye puslebiter i bildet av de «svenske tilstandene». Det svenske uføret skyldes ikke bare at innvandringen har vært altfor stor. Sverige har mottatt for mange og for få har blitt assimilert. Bo Wennström, professor emeritus i rettsvitenskap ved Uppsala universitet, peker i boka Om straff och fängelser – om det avvikande svenske vägvalet på straffrättens område på at ikke noe land i verden har en så passiv og defensiv strafferett som nettopp Sverige.

I Sverige er domstolene forpliktet til i straffesaker å legge til grunn en presumsjon mot fengsel. Fengsel bør unngås, fordi denne type straff skaper forbrytere og derfor heller ikke gavner samfunnet.

I straffeutmålingen må dommerne bare ta hensyn til forbrytelsen, som er gitt en bestemt straffeverdi. Ifølge Wennström er strafferetten redusert til en «regnemaskin», som i liten grad påvirkes av dommernes skjønn og politiske føringer. Dommerne er fratatt muligheten til å kunne foreta risikovurderinger knyttet til den enkelt lovbryter. Politiske lovvedtak om hardere straffer blir effektivt stoppet av systemet med en passiv strafferett.

Wennstrøm foretar en historisk gjennomgang av hvordan synet på straff og fengsler har endret seg fra tiden etter den franske revolusjon til i dag. Hans hovedinteresse gjelder imidlertid den siste store reformen i strafferetten, som skjedde i Sverige i 1989. Hva lå bak denne reformen og hvilke konsekvenser fikk den?

Bak reformen sto ifølge Wennstrøm en liten gruppe radikale jurister, der de aller fleste var knyttet til KRUM, akronym för Riksförbundet för kriminalvårdens humanisering.

70-tallets radikalisering førte til tilsvarende aktivisme for reformer i straffepleien og fengselsvesenet også i Danmark og Norge. Forskjellen var at de svenske aktivistenes marsj gjennom institusjonene førte til et mye større politisk gjennomslag enn det KROM maktet her hjemme.

Wennström redegjør i detalj for hvilke personer som inngikk i aktivistnettverket. Hvilke posisjoner de innehadde på universiteter, i statsapparatet og i domstolene. Hvilke fagartikler, bøker og offentlige utredninger de skrev, og ikke minst hvordan de kunne surfe på en bølge av forståelse og velvilje i både politikken og den større allmennheten: Tidsånden plederte for at de fleste problemer forbundet med forbrytelser kunne løses ved hjelp og støtte, medfølelse og omtanke innenfor rammen av velferdsstaten. Økonomisk utjevning og forebyggende arbeid ville kunne fjerne årsakene til kriminalitet.

Ideene bak reformen kom ikke minst fra USA, og sentralt sto tre rapporter fra 1970-tallet, skrevet av selvutnevnte komiteer med innflytelsesrike personer og organisasjoner i ryggen. Å overføre studier om fengsler og straff fra et land til et annet er en risikofylt øvelse med store fallgruver. Siden spørsmålene justispolitikken stiller, springer ut av særegne samfunnsforhold i ulike land, vil svarene i strafferetten i liten grad være generaliserbare.

Ifølge Wennström er det så godt som umulig å sammenligne kriminalitetsstatistikken i ulike land og i samme land over tid. Forbrytelser endrer seg med samfunnsutviklingen og forbrytere reagerer på teknologiske nyvinninger. Politiets arbeidsmetoder er forskjellig fra land til land, og selv i et land ulik til ulike tider. Det finnes tilsvarende store forskjeller i vilkårene for soning og løslatelse.

Jeg synes kanskje det mest interessante er drøftingen av det intellektuelle forsvaret for strafferettsreformen, som Wennström mener er basert på det han kaller illusoriske sannheter. Vi har ifølge Wennström å gjøre med løgner, halvsannheter og spekulasjoner. Wennström er særlig opptatt av å vise til overtolkninger og generaliseringer av forskningsstudier og doktorgrader med et smalt datagrunnlag.

Den mest hardnakkede av de illusoriske sannhetene er den om at forbrytelser først og fremst skyldes fattigdom, og at den mest effektive formen for kriminalitetsbekjempelse er et langsiktig forbyggende arbeid for å motvirke sosial utstøting og utenforskap. Dette er et mantra som gjentas på inn- og utpust av politikere fra alle partier. Som et fromt ønske avslutter det de fleste debatter om forbrytelse og straff.

Denne illusoriske sannheten forveksler imidlertid kausalitet og korrelasjon, skiller ikke mellom årsak og risikofaktorer. I et mer velstående og rikt samfunn (eller nabolag) er det mindre av visse typer forbrytelser, for eksempel ran og vold på åpen gate. Vokser en ungdom opp i et slikt miljø, er risikoen for at han skal begå denne typen kriminalitet mindre enn om han bodde i et fattigere og råere samfunn (nabolag). Men denne risikobedømmingen gjelder på samfunnsnivå, og selv i fattige områder er risikoen for at en ungdom skal slå inn på en forbryterbane veldig lav.

Skal vi få has på årsakene til kriminalitet, må vi bevege oss fra samfunns- til individnivå og studere påvirkninger fra arv og miljø: Hvem er foreldrene? Hvilken livsstil hadde moren under svangerskapet? Var barnet ønsket eller uønsket? Ble det ristet som spedbarn, slike at nerveforbindelser mellom de limbiske og kognitive deler av hjernen har blitt skadet? Hvilken type omsorg fikk det som barn? Ble det slått og påført hjernerystelser eller mer alvorlige hjerneskader? Hvilke verdier og moral lærte det i familien? Hvilket syn på lov og orden, ære og respekt hersket i vennegjengen?

Wennström benekter ikke at det selvfølgelig kan være god politikk å forbedre velferden, redusere forskjeller og urettferdigheter, forbedre skolen og oppvekstmiljøet. Men dessverre er dette ingen kongevei for å hanskes med for eksempel ungdomskriminaliteten.

Wennström har forståelse for at yrkesgrupper som daglig møter sosial elendighet i kombinasjon med kriminalitet – politi, sosialarbeidere og lærere – lett kan dra den konklusjonen at om bare elendigheten forsvinner, vil også kriminaliteten forsvinne, eller i alle fall minske.

For myndigheter og politikere er også tanken om et langsiktig, forebyggende arbeid for å minske kriminaliteten veldig bekvem. Et langsiktig arbeid som i prinsippet aldri kan kontrolleres og der ingen kan stilles til ansvar.