Grov forenkling om Bodø 2024

Minerva skriver tirsdag 19. mai om statlig bidrag til finansiering av Bodø og Nordland som Europeisk kulturhovedstad i 2024. Teksten fra nyhetsredaktør Aksel Fridstrøm fremstår i mine øyne som et debattinnlegg, og er så upresis at den krever et tilsvar.

Det fremgår ikke av nyhetssaken om det er Minerva eller nyhetsredaktøren personlig som definerer kultur som feiring og «smellbongbonger», men jeg oppfatter det slik at både EU, Kulturdepartementet og statsråden legger mer enn dette i kulturbegrepet.

Søknaden Bodø kommune og Nordland fylkeskommune presenterte for EU beskriver et bredt forankret samfunnsutviklingsprosjekt som strekker seg over 20 år. Etter et omfattende søknadsprosjekt står vi nå i begynnelsen av fire års forberedelse, utvikling og kapasitetsbygging. Deretter kommer ett års markering og så ti års følgeforskning, evaluering og rapportering. Kall gjerne 2024 en feiring. Det ser vi frem til. Men å utelate all kontekst er i beste fall en grov forenkling.

Jeg skal ikke bruke plass på innholdet i prosjektet, for nyhetssaken handler jo først og fremst om prosessen som førte frem til statlig støtte.

Les også:

Pluss

Bodø fikk nei av Oslo, men ja av Brussel. Nå kommer regjeringen etter med 100 millioner kroner til tidenes feiring

Nyhetsredaktøren skriver om prosessen at «kulturminister Trine Skei Grande hadde nektet å stille statens midler til disposisjon for søknaden». Han velger å utelate det faktum at Grande avslo søknaden før den var sendt. Hvis prosessen skal være i fokus mener jeg dette er en nokså sentral opplysning. Det var ikke søkt om statlig støtte da søknaden om statlig støtte ble avslått. I rettferdighetens navn skal det sies at Grande avsluttet denne debatten med lovnad om at en søknad fra Bodø skulle behandles når den faktisk lå på hennes bord.

Videre skriver nyhetsredaktøren at Bodø kommune «ikke hadde til hensikt å finansiere» prosjektet. (For å være presis skriver han faktisk at Bodø ikke hadde til hensikt å finansiere søknaden, men den var allerede finansiert). Deretter påstår han at det har «vært konflikt om hvem som nå faktisk skal ende opp med å betale for det hele», uten at dette belegges på noen måte. Jeg kjenner ikke til noen konflikt om hvem som skal betale den tredjedelen som ikke dekkes av kommune, fylkeskommune, EU og sponsorer. Tvert imot har det vært kommunisert tydelig at Bodø og Nordland var innstilt på å gjennomføre uansett. Med eller uten statlig finansiering. Det var nemlig aldri et krav, men ett av en rekke elementer som ble vurdert av EU-juryen.

Hadde historien stoppet der, ville det meg bekjent vært første gang en kulturminister avslo statlig bidrag til et kulturhovedstadsprosjekt. Den konkurransen slapp Norge heldigvis å vinne.

Fridstrøm skriver videre at det fra «Norlandskommune» har vært «et unisont krav at staten til slutt betaler for feiringen». Det er uklart om Herøy kommune – som omtales i saken det linkes til – har vært unisone med seg selv, eller om nyhetsredaktøren sikter til at kulturhovedstadsprosjektet har hele fylket med seg i satsingen. Eller kanskje han egentlig mener å vise til reaksjonene på den tidligere kulturministerens motstand mot prosjektet? I så fall må han la blikket vandre enda litt lenger oppover på kartet og ta med seg hele Nord-Norge.

Jeg kjenner ikke til noe krav om statlig bidrag. Håp, derimot. Til og med forventning. Kanskje ikke så rart, med tanke på at Bergen og Stavanger fikk statlig støtte til sine kulturhovedstadsprosjekter i 2000 og 2008.

Vi står foran viktige år i Nordland, med store utviklingsprosjekter i flere sektorer. Vi setter pris på at regjeringens gjeldende kulturmelding slår fast at kulturpolitikken er en nasjonal satsing, og vi er enige med dem i at kunst og kultur har samfunnsbyggende kraft. Derfor mener vi det er riktig å satse statlige midler på prosjekter av nasjonal betydning.