En fortelling om to byer

«Det var den beste tiden. Det var den verste tiden, det var visdommens alder, det var dumhetens alder, det var lysets årstid, det var mørkets årstid, det var håpets vår, det var vinterens desperasjon, vi hadde alt foran oss, vi hadde ingenting foran oss, vi skulle alle gå rett til himmelen, vi skulle alle gå rett den andre veien – kort sagt, ...» Nei, denne gang er det ikke revolusjonens tid, men oljealderens og koronaens tid som beskrives slik. Og byene er ikke London og Paris, men to nordnorske byer, hvorav den ene likevel har påberopt seg å være Nordens Paris. Den andre har vært mer smålåten i slike henseender. Den har aldri påstått seg å være Nordens London. Men det kan snart skje takket være omfattende byggevirksomhet og fortetting med høyhus i sentrum. Og ikke minst i forbindelse med utbruddet av noe som kan ligne på en farseaktig Napoleonskrig i veldig lite format. Det er slik historien ofte gjentar seg, for å gjenta Marx’ farseaktig gjentatte sitat.

Norge er ikke akkurat et urbant land. Det er et land hvor bonden fortsatt antas å representere folkesjelen, og hvor det sentrumsfiendtlige bondepartiet, med det forvirrende navnet Senterpartiet, av og til får opp mot 20% oppslutning, selv om bare 2,7% av yrkesaktiv befolkning er sysselsatt med dette. Og dessuten er det mer typisk norsk å være fisker i et land med en slik lang kyst og så mye torsk i havet, og med så små arealer egnet til jordbruk. Uansett bor verken bønder eller fiskere i byene, selv om de fleste som bor der nettopp har flyttet inn fra landet og kysten. Det er da heller ikke mange byer å bo i. Egentlig bare én skikkelig by i hele Norge, som derfor også blir hatet av resten av landet, det såkalte Distriktet, som stadig krever at de institusjoner som gjør denne byen, Oslo, til en skikkelig by, bør flyttes ut på landet og kysten, til bøndene og fiskerne.

Som skikkelig by er da Oslo heller ikke noe mer enn en 2. divisjonsby på verdensbasis. Problemet er at de neste norske byene i divisjonssystemet, slike som Stavanger, Bergen og Trondheim, befinner seg på 5. divisjonsnivå. Enda dårligere står det til jo lenger nordover vi kommer. I hele Nord-Norge finnes det bare to byer, og disse er på 6. divisjonsnivå: Bodø og Tromsø. Egentlig helt på bunnen av 6. divisjon, ettersom de befolkningsmessig er på 15. og 16. plass blant norske byer, Bodø med litt over 41 000, og Tromsø med litt over 40 000. Når det nå har brutt ut en slik Napoleonskrig mellom dem, kan man undres om det skyldes frykt for nedrykking? Ikke usannsynlig, ettersom begge byene trues av svak befolkningsvekst. Men mest sannsynlig skyldes det, slik som i de virkelige Napoleonskrigene, kamp om ressurser.