Tåpelig boikott av israelsk vin

Onsdag kom regjeringen med en fraråding som få andre vestlige land har: norsk næringsliv burde unngå all handel med israelske bosetninger. Det er en klar oppfordring som er gitt med en uklar motivasjon.

Først får vi ta for oss forvirringen rundt motivasjonen for frarådingen. Etter regjeringens utspill kunne vi se følgende uttalelse fra daglig leder i Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) Ole Erik Almlid:

«Situasjonen i Gaza er uakseptabel, og en må gjøre alt en kan for å stoppe det. Og vi støtter jo naturligvis frarådingen til regjeringen, og ber også norske bedrifter følge frarådingen fra å handle i disse områdene.»  

I likhet med Almlid og de fleste andre av oss ser jeg de store lidelsene i Gaza, og jeg er blant de som ønsker en våpenhvile så snart som mulig. Spørsmålet om å kjøpe en vin fra for eksempel Golanhøydene er likevel et fundamentalt annet spørsmål enn den humanitære situasjonen i Gaza. 

I uttalelsen problematiseres hverken bosetningene på Golanhøydene eller Vestbredden, men heller situasjonen i Gaza. Det fremstår som at det å stanse handel med disse områdene er ment som et generelt straffetiltak for Israel, og ikke spesifikt handler om varer fra okkuperte områder. 

I beste tro er det likevel to mulige prinsipper å trekke ut av beslutningen. Begge er problematiske.

Det første prinsippet kan være at Norge gjennom handelsbarrierer skal straffe land som okkuperer områder, eller er i krig, uten å ta høyde for legitimiteten i krigføringen.

I og med at anbefalingen kommer nå, og ikke da Israel tok kontroll på områdene i 1967, virker det å være motivasjonen. Flere har over tid tatt til orde for en boikott av Israel, tidligere på grunn av de okkuperte palestinske territoriene eller mer nylig på grunn av den humanitære katastrofen i Gaza. Det er mulig å gå inn for en boikott på grunn av dette, men skal vi da være prinsipielle er det en rekke andre land vi burde boikotte. 

Fra Vinmonopolets sortiment finner vi flere land som bryter folkeretten og okkuperer landområder, uten at det ser ut til å være til å være noe større krav om å boikotte disse landene. Noen eksempler er Marokko, som fremdeles okkuperer Vest-Sahara, og Tyrkia, som har til felles med Israel at de også okkuperer syrisk territorium. Vi finner i tillegg land som Aserbajdsjan, som nylig utsatte befolkningen i Nagorno-Karabakh for etnisk rensing, eller Kina som stadig forfølger uigurene. 

Jeg vil anta at både regjeringen og NHO ville hatt store betenkeligheter med å innføre lignende tiltak for varer fra Xinjiang-Uygur, der de fleste uigurene bor. 

Det finnes med andre ord en rekke eksempler på land der debatten ikke er så komplisert som i Israel, men vi likevel ikke vurderer en boikott, ei heller fra spesifikke områder med bestridt status. Følgelig kan det virke som dette settet med krav, standarder og forventninger bare gjelder for Israel, hvilket tydeliggjør vår store utfordring med å klare å opptre prinsipielt. 

Det andre prinsippet vi kan trekke ut er at Norge aldri skal importere varer fra det vi mener er okkuperte områder, uten å vurdere de konkrete omstendighetene rundt overtakelsen av landområdene. 

Grunnen til at jeg trekker frem akkurat Golanhøydene i denne teksten, er den unike situasjonen i området, tross den internasjonale oppfatningen om områdets tilhørighet. For de som kjenner historien er det ikke vanskelig å forstå hvorfor dagens Israel ønsker kontroll over Golanhøydene. Området er taktisk viktig for å sikre Israels territorielle sikkerhet, og er anerkjent som israelsk av USA. Gjennom store deler av 50- og 60-tallet ble området brukt som utgangspunkt for angrep fra Syria på Israels sivilbefolkning. Etter seksdagerskrigen har Israel hatt kontroll på Golanhøydene, og trusselen fra Syria er sterkt redusert. 

Med andre ord finnes det nyanser i debatten om områdene Israel har kontroll over, og det burde være en mer opplyst debatt rundt dette. 

For min del håper jeg på en snarlig våpenhvile i Midtøsten. De menneskelige lidelsene er enorme, og en varig endring i styret av Gaza er på overtid. Det er samtidig viktig å skille mellom spørsmålene, særlig når man gir anbefalinger til næringslivet som tydelig skiller seg fra vår vanlige mer åpne handelspolitikk. 

Forhåpentligvis klarer vi i fremtiden å være prinsipielle, og ikke operere med en standard for Israel, og en helt annen for resten. Det gir ingen mening å frata oss muligheten til å kjøpe vin fra Golanhøydene, uten å først fjerne varer fra regimer vi mener er langt verre.