USA-kritikk og antiamerikanisme: Hvor går grensen?

Er det fortsatt «in» å hate USA? Slik begynte professor Jo Jakobsen et fag jeg tok i Internasjonal politikk ved NTNU i 2013. Spørsmålet ble litt nølende bekreftet av studentene. Hvilken annen stat burde eventuelt ta USAs plass? fortsatte Jakobsen. Kina? Frankrike? Storbritannia? Tyskland? Studentene ble svar skyldig. Jakobsen satte fingeren på noe viktig og litt kinkig. Hva er det som ligger under våre syn på (stor)maktene i internasjonal politikk? Er de simpelthen tegn i tiden, eller står vi for dem også ved nærmere ettertanke? I så fall, på hvilket grunnlag?

Bok

Europa uten USA? Antiamerikanisme og dens følger

Jan Arild Snoen

Dreyers forlag, 2023

217 sider

Ifølge Jan Arild Snoen er overdrevent negative syn på USA utbredt nok til at de utgjør en egen isme. I hans nye bok Europa uten USA? Antiamerikanisme og dens følger baserer han seg på Peter J. Katzenstein og Robert O. Keohanes definisjon av antiamerikanisme som en psykologisk tilbøyelighet til et negativt syn på USA (side 13). Slike tilbøyeligheter er ikke det samme som, men kan samvirke med, kritiske holdninger til USA som sådan. Gjennom historien har antiamerikanisme vekslet mellom å være et marginalt fenomen til å være, med Jakobsens litt humoristiske formulering, in. Snoen utforsker antiamerikanisme som idé: dens historiske røtter og utvikling, dens ulike ansikter, og dens politiske konsekvenser.

Effektiv formidling

Bokens første del er en idéhistorie om overdrevenhetene, de urettferdige generaliseringene, konspirasjonsteoriene, ensidigheten og tendensen til å akseptere kun det verste som definerende i forsøk på å karakterisere USA gjennom tidene. Dette er medrivende lesning. Vi får presentert hvordan forskere, filosofer, politikere og forfattere «tiltrekkes og frastøtes» (side 19) av USA. De ulike uttrykkene for antiamerikanisme følges inn i vår tid, i ulike nasjoner, kulturer og politiske posisjoneringer. Delen om antiamerikanisme i forbindelse med terrorangrepet mot USA 11. september 2001 er verdt å trekke frem. Her ser vi helt tydelige skiller på rimelig kritikk mot USA og regelrett hat. Noe av det har kanskje gått litt i den kollektive glemmeboken.

Som i boken for øvrig er Snoen god i vekselvirkningen mellom faglitteratur og offentlig politisk debatt, der han kan rette seg mot den allment interesserte borger. Snoen har en beundringsverdig evne til effektiv formidling, noe som er helt avgjørende i et så vidtspennende prosjekt. Dette prosjektet er også politisk. Snoen skriver at han sympatiserte med Det republikanske partiet i USA frem til Trump, og «ser positivt på rollen USA spiller i den internasjonale orden» (side 64). Hans formening om følgene av antiamerikanismen antydes i tittelen: Europa uten USA. Dette til advarsel. Når amerikansk forpliktelse til europeisk sikkerhet står på spill er det verdt å revurdere hvorvidt den kraftige kritikken av USA så vel som ytrede ønsker om å løsrive seg sikkerhetspolitisk fra USA er på sin plass (side 11 og 12). For Snoen er svaret nei. En del av boken vies til å avkle og tilbakevise det han mener er utbredte misforståelser og myter om USA. Dagens antiamerikanisme, mener han, preges av «en forvrengt oppfatning av amerikansk utenrikspolitikk og særlig motivene bak den» (side 17).

På mange måter er denne påstanden førende for Snoens prosjekt, særlig i diskusjonen av moderne antiamerikanisme. I forsøket på å underbygge den oppstår imidlertid noen utfordringer jeg mener er symptomatiske.

Antiamerikanisme eller rimelig kritikk?

Den første utfordringen er at antiamerikanisme og mer rimelige kritiske holdninger til USA tidvis sauses sammen. Dette følger av definisjonen av antiamerikanisme som en psykologisk tendens snarere enn rimelig kritikk. Å skulle vurdere hva som er rimelig og urimelig er i seg selv et spørsmål om tolkning, som kan være mer eller mindre rimelig. For eksempel er det ikke nødvendigvis rimelig å avvise et synspunkt som «psykologisk» og dermed ulikt andre ideologiske overbevisninger. Som Snoen selv skriver, er merkelappen «antiamerikanisme» effektiv nettopp for å undergrave meningsmotstandere og politiske rivaler (side 13). Den er sågar hyppig brukt som skyts i den pågående presidentvalgkampen i USA. Ron DeSantis stiller mot dem som ønsker at «barna våre skal hate landet vårt»; Donald Trump har lovet å redde landet fra «the people who hate it and want to absolutely destroy it».

Å trekke opp et tydelig analytisk skille mellom rimelig og urimelig kritikk og isolere antiamerikanisme som idé er derfor uhyre vanskelig, om ikke umulig. Som Snoen skriver, kan ikke definisjonen være så snever at den kun oppfatter det mest ekstreme, men samtidig ikke så vid at det også omfatter helt rimelig kritikk (side 13-15). Resultatet blir en mellomting der det ikke bestandig er tydelig for leseren hva som skal tolkes som antiamerikanisme og ikke. Hva slags sammenheng er det mellom utbredte misforståelser om USA og antiamerikanisme? Dette blir særlig vanskelig fordi «misforståelsene» ofte i seg selv er tolkningsspørsmål. Når Snoen for eksempel avviser norske forskere og politikeres beskrivelse av den amerikanske velferdsstaten som ikke-eksisterende (side 54) fremstår det for meg mest som en tolkningsuenighet. Dette viser noe av kompleksiteten i materien Snoen nøster i.

Tas ikke tilstrekkelig på alvor

Den andre innvendingen min er at Snoen ikke tar de viktigste rimelige ankepunktene mot amerikansk utenrikspolitikk tilstrekkelig på alvor. Slaveri spiller ingen stor rolle i boken om antiamerikanisme. Ei heller behandles USAs kontinentale ekspansjon (såkalt «westward expansion») i særlig grad, noe som er pussig all den tid det står helt sentralt i imperialismedebatten Snoen ellers bruker tid på. I kapitlene om amerikansk utenrikspolitisk historie beskrives USA som en stat med isolasjonistisk tilbøyelighet som er tilbakeholden halvhjertet, og/eller motvillig til militær maktbruk. Snoen diskuterer hvorvidt isolasjonismebegrepet er analytisk passende, men han går ikke i rette med de viktigste motargumentene mot betegnelser som isolasjonisme og motvilje til maktbruk, nemlig at de er blitt (mis)brukt politisk for å dekke over og legitimere en egentlig offensiv militær fremferd (se for eksempel Blower, 2014; Restad, 2015; Rosenberg, 1998). For å belegge sitt argument om at amerikansk utenrikspolitikk misforstås, blant annet av dem som fremstiller den som imperialistisk, kreves en diskusjon av de mest sentrale argumentene om nettopp amerikansk imperialisme. NUPI-forsker Halvard Leira har for eksempel diskutert dette (Leira, 2003, 2008).

Stiller viktige spørsmål

Det sagt, setter jeg pris på denne boken. Den stiller viktige spørsmål i vår tid, spørsmål mange baler med, men kanskje har litt berøringsangst for: Hvor trekker vi grensene mellom legitim og useriøs kritikk av USA? Og hva kan konsekvensene være for praktisk politikk? Slik sett er dette også en modig bok, en jeg håper vil leses bredt – og kritisk! Det går fort politikk i denne debatten, noe annet er uunngåelig. Også Snoens er et politisk prosjekt. Da er det desto viktigere å forsøke å utfordre mulige blindsoner og sviktende antakelser i egne og andres refleksjoner. Kanskje vil det også gi studentene mer ballast i utfordringen de får servert når professor Jakobsen åpner sin neste forelesningsrekke.

Kilder

Blower, B. L. (2014). From Isolationism to Neutrality: A New Framework for Understanding American Political Culture, 1919–1941*. Diplomatic History, 38(2)

Leira, H. (2003). “An empire in many respects the most interesting in the world”—Amerikansk utenrikspolitisk tradisjon. Nupi Internasjonal Politikk, 61(3), 351–374.

Leira, H. (2008). Amerikansk imperium. Internasjonal Politikk, 13.

Restad, H. E. (2015). American Exceptionalism. An idea that made a nation and remade the world. Routledge.

Rosenberg, E. S. (1998). A Call to Revolution: A Roundtable on Early U.S. Foreign Relations. Diplomatic History, 22(1), 63–70.