Leseverdig om sprek 100-åring

I desember 2019 kunne Oslo Unge Høyre (OUH) feire 100-års jubileum. I anledning milepælen har Pål Mykkeltveit skrevet en leseverdig og kortfattet krønike som bør være overkommelig for mange. Noen snarveier må likevel tas når hundre års historie skal presses inn på 185 sider. Boken er derfor ikke noe oppslagsverk eller et verk som forteller «hele» historien. Til det er det biografiske innholdet om menneskene vi møter for tynt, og plass til historiske dypdykk er det ikke. Høyreungdom på frifot står seg uansett godt som et velskrevet innblikk i foreningsliv og politikk gjennom et århundre.

Skildringen av stiftelsesmøtet for «Unge Høire» 3. desember 1919 er en fengende begynnelse på boken. Leseren dras inn i kretsen med menn – 1/3 av forsamlingen på stiftelsesmøtet var kvinner – som dannet foreningen. Lorentz Vogt ble foreningens første leder, men ikke uten kvaler. Vogt hadde sett hvordan Yngre Konservatives Forening (stiftet 1892), fikk ettermæle som en oppviglersk fraksjon og fryktet splittelse blant de konservative. Vogt så i det hele tatt ikke behovet for en ungdomsorganisasjon, og mente dessuten at det ikke var nok politisk interessert ungdom til å lage «utklækingsanstalter» av talentfulle unge politikere.

De to tiårene fram til krigen kom til Norge i 1940 dekkes av skriftlige kilder. Teksten bærer derfor litt preg av oppramsing av statistikk om medlemstall, antall møter og løpesedler som ble delt ut. Vi får likevel inntrykk av foreningslivet i mellomkrigstiden, og skjønner at OUHs virke var noe ganske annet på 20- og 30-tallet enn i vår egen tid. Vi får innblikk i et klassedelt samfunn som gjenspeiles i organisasjonslivet. Unge Høire i Kristiania ble av onde tunger sett på som en danseklubb for borgerskapets ungdom. Også innad ble det klaget på «dansemedlemmene» som satt utenfor hovedsalen under den politiske delen av møtene, i påvente av at dansen skulle begynne. I det hele tatt var det utenompolitiske en svært viktig del av foreningslivet til langt utpå 50-tallet. Det var slett ikke uvanlig med verken opera, korps eller storband som underholdning etter et politisk foredrag!