Oljeeventyret

Aage Storm Borchgrevink har skrevet boken Giganten. Fra Statoil til Equinor: Historien om selskapet som forandret Norge. Timingen er god – boken kommer 50 år etter at man fant det første drivverdige oljefeltet på norsk kontinentalsokkel, Ekofisk. Opp gjennom årene har det blitt skrevet mye om det tradisjonsrike selskapet, men Borchgrevink er den første uten bånd til Statoil som har forsøkt å skrive en helhetlig fremstilling av selskapets fantastiske og brokete historie. I seks år har forfatteren arbeidet med verket, som har et imponerende kildetilfang. Det har resultert i en velskrevet og svært underholdende bok.

«Nesten 50 år etter kan Norge se tilbake på et eventyr der Den norske stats oljeselskap har vært helten», skriver Borchgrevink. Han viser hvordan Arve Johnsen, Jens Chr. Hauge og Finn Lied var trekløveret bak etableringen av Statoil. Det har han helt rett i. Men opprettelsen av et helstatlig oljeselskap var ikke originalt og unikt for Norge. Dette var heller tilfellet enn unntaket i de fleste oljeproduserende nasjoner på 1970-tallet.

Den norske modellen

Det originale var derimot utviklingen av den norske modellen, med et mangfold av internasjonale konkurrenter rundt et sterkt Statoil. På denne måten ble Norges nasjonaliserte petroleumsindustri eksponert for internasjonal konkurranse. Dette bidro til norsk kompetanseutvikling.

Våre svært dyktige politikere og embetsmenn la altså opp til konkurranse for å styrke norsk kompetanse. Det er de som et heltene i historien.

Den norske modellen innebar også et prinsipp om at man skulle ha tre norske selskaper i sektoren. Statoil var den helstatlige aktøren. Norsk Hydro, som fikk hjelp av staten og etablerte seg som et «nytt» oljeselskap, ble den halvstatlige aktøren. Saga Petroleum ble dannet av rene private næringsinteresser og var den private aktøren.

Borchgrevink viser helt riktig hvordan det var Arbeiderpartiet som sto i spissen for etableringen av Statoil, men han kunne vist med større tydelighet hvordan det særlig var Høyre som var for flere konkurrerende norske oljemiljøer. Det var ikke bare for å sikre konkurranse i markedet, men for å sørge for at myndighetene kunne hente inn råd og vurderinger fra flere hold – altså av hensyn til effektiv statlig styring av sektoren.

Leverandørindustrien mangler

Statoils forhold til leverandørindustrien er også merkelig fraværende. Forfatteren presterer til og med å skrive at «Statoil var et selskap som bygget ting». Det var det vel strengt tatt leverandørindustrien som gjorde. Det var den som bygget plattformer og utviklet ingeniørkompetanse i verdensklasse. Boken ville tjent på å vise Statoils tette relasjon til den norske leverandørindustrien. Denne industrien er også en sentral del av norsk petroleumsvirksomhet. Med god hjelp fra Statoil og norske myndigheter, har den norske leverandørindustrien faktisk blitt Norges nest største (litt avhengig av definisjoner) sektor for verdiskapning og eksport.

Leseverdige historier

Forfatteren forteller hvordan oljealderen artet seg for kvinnene og mennene som drev den fremover. Her finnes det mange gode historier, for mange til at alle kan nevnes, men jeg vil likevel dra frem noen:

Arve Johnsens kamp for å gjøre Statoil til et operativt selskap, som skulle ta del i alle faser av petroleumsindustriell virksomhet, er allerede godt dokumentert, men Borchgrevink forteller historien på en leseverdig måte. Vel så god lesning er det når han forteller om den første kvinnen som overnattet på en oljeplattform, eller når han bruker the phantom wanker – runkespøkelset – som en illustrasjon på de første konfliktene mellom norske og utenlandske arbeidere i virksomheten. Jeg skal ikke si mer – det bør leses.

Oljen og gassens geologi blir berørt inngående i boken. Borchgrevink beskriver det tunge temaet på en svært lettfattelig måte. Det er likevel i del tre, som tar for seg Statoils internasjonalisering, at forfatteren virkelig skinner. Alliansen med British Petroleum og de to selskapenes tvilsomme virksomhet i det gamle Sovjet fortjener en bok for seg selv. Det er korrupsjonslignende tilstander, hvor både Thor Heyerdahl og Margaret Thatcher er med på å åpne dører.

En artikkelserie i Minerva får også velfortjent plass i bokens siste del. Forfatteren viser til Mats Kirkebirkeland og professor Øystein Noreng sine kritiske innlegg om Statoils utenlandsvirksomhet. Kunne kanskje pengene brukt i utlandet gitt større avkastning i oljefondet?

Dette er god lesning, men Borchgrevink ville gjort seg selv en tjeneste om han gikk grundigere til verks og forsøkte å analysere disse påstandene.

Les også:

Pluss

Tidenes dyreste ansettelse III

Staten og samfunnet blir snytt for betydelige inntekter når norsk sokkel blir brukt som en melkeku og panteobjekt for Statoils utenlandske imperiebygging.

Bryter med historiefaglige prinsipper

Det er også noen andre svake sider ved det over 400 sider lange verket – som inneholder nesten 800 sluttnoter. «Denne boken er ikke et akademisk verk», står det i forordet. Etter hvert som man blar seg fremover, blir dette tydelig – forfatteren har tatt seg relativt store friheter. En rekke samtaler er sitert ordrett. Noen av disse fant sted for 30-40 år siden. Samtalene og andre lange passasjer i boken er noen ganger basert på en enkelt kilde. Dette gir godt driv i historiene, men bryter med ganske grunnleggende historiefaglige prinsipper.

De mange små og gode fortellingene om selskapet og norsk petroleumsvirksomhet fører dessuten til at det store bildet – den store fortellingen – forsvinner litt i bakgrunnen. Forfatteren kunne med større presisjon vist hvordan Statoil bare er en del av det norske eventyret.

Avslutningsvis vil jeg likevel anbefale Giganten. Den har sine mangler, men er en bok full av gode historier, som også mennesker med mindre interesse for norsk olje- og gassvirksomhet vil ha glede av å lese.