Sosiologer med lite nytt om den delte byen

På sett og vis er vi alle samfunnsforskere. Vi danner oss inntrykk av stedet vi bor på og hva som typisk kjennetegner innbyggerne der. Jeg bor for eksempel på Tøyen i Oslo og har inntrykk av at stedet er mer eller mindre fullstendig overtatt – gentrifisert – av etniske nordmenn med høyere utdannelse, selvfølgelig med unntak av alle sosialboligene, som det tydeligvis er mange av, der somaliere later til å være i stort flertall.

Videre har jeg som alle andre i Oslo et godt belagt inntrykk av at byen er sterkt segregert mellom en rik, høyt utdannet og hvit del på vestkanten og en mindre pengesterk, lavt utdannet og mindre hvit del på østkanten. Alle som har tatt t-banen fra Groruddalen til Majorstua har fått bekreftet denne hypotesen.

Lett å komme med selvfølgeligheter

Oppgaven for samfunnsforskere blir da å finne sammenhenger som man ikke kommer frem til ved å ta t-banen, eller i hvert fall å beskrive dem på måter som gir ny innsikt. Eventuelt blir den å avkrefte forestillinger som det er lett å gjøre seg ved egen observasjon eller gjennom mediene. Det er med dette forbeholdet jeg åpner den nye antologien Oslo – Ulikhetenes by. I boka har en rekke norske sosiologer tatt for seg forskjellige aspekter ved de klassemessige og geografiske ulikhetene i hovedstaden. Men hvor mye nytt er det å si, utover å gjenfortelle og tallfeste det alle byens innbyggere har kunnet se på t-banen?