Vil genetikk revolusjonere samfunnsvitenskapene?

Nå skal jeg fortelle noe artig. For noen år siden var jeg ganske fascinert av intelligensforskning. Ikke minst skyldtes det at jeg hadde lest Charles Murrays bok Coming Apart, der forfatteren presenterer en dyster tilstandsrapport fra dagens USA: I takt med at USA har blitt et mer meritokratisk samfunn, med fri tilgang til høyere utdanning, har det dannet seg nye klasseskiller. Denne gangen ikke primært basert på velstand og tilgang til posisjoner, men på kognitive evner. For eksempel hadde studentene på østkystens eliteuniversiteter i tidligere tider samme gjennomsnitts-IQ som befolkningen ellers, mens de i dag visstnok scorer helt i det nasjonale toppsjiktet. De godt betalte jobbene krever relativt høy intelligens, slik at det oppstår et slags apartheidsamfunn mellom utdanningsmiddelklassen som klumper seg sammen i storbyene, og bermen som befolker småbyer og grisgrendte strøk.

Jeg leste også et par bøker av den kjente IQ-forskeren James Flynn, og prøvde å sette meg litt inn i debatten om hvorvidt IQ i hovedsak var medfødt eller ikke. Så tok jeg en IQ-test selv. Resultatet var nedslående. Jeg mistet brått interessen for temaet. Det siste drøye året har jeg kun registrert at Nassim Nicholas Taleb, en mann som ellers har mye interessant å fare med, mener at IQ-tester er svindel. Kritikken hans går i korthet ut på at IQ i langt større grad er et mål på lærevansker enn på høy intelligens. Det virker i alle fall rimelig på den måten at man kan forutsi langt mer om en person basert på at vedkommende har en IQ på 70 enn en IQ på 130. Samboeren min har gjort det langt skarpere på IQ-test enn meg, men jeg synes nå egentlig ikke vi er så forskjellige på den fronten.

Uansett hva som måtte være riktig, var det med en viss nyvunnen skepsis jeg de siste dagene har lest Charles Murrays nye bok Human Diversity – The Biology of Gender, Race and Class. Ut fra tittelen høres dette ut som et bevisst forsøk på å gi ut den minst politisk korrekte boken som tenkes kan, men innholdet lever ikke opp til en slik antakelse. Boken inneholder ikke befolkningsstatistikk av den typen som har kjennetegnet tidligere bøker. Vi slipper stort sett også unna Murrays ofte tynne argumenter for hvorfor en avskaffelse av velferdsstaten vil gjøre vondt bedre. Den er en slags innføringsbok i atferdsgenetikk med oversikt over hvor forskningsfronten befinner seg. Til forskjell fra hans tidligere bøker er det også mye fagterminologi her. Og den lot seg vanskelig lese i det tempoet jeg er vant til. Den kommer neppe til å bli noen bestselger.