Liberale bekymringer

Francis Fukuyama er bekymret. 30 år etter at han utga boken The End of History and the Last Man, er han nå ute boken Liberalism and Its Discontents, som kommer i norsk oversettelse høsten 2022. Bekymringene har ulmet lenge, og boken Political Order and Political Decay fra 2014 ga en pekepinn. Liberale demokratier kan forvitre. To år senere, da Donald Trump ble valgt til president i USA og britene bestemte seg for å forlate EU, ble forvitringssymptomene til en realitet. Et sterkere og mer autoritært Russland, et selvbevisst og enda mer totalitært Kina, med Xi som leder på livstid, sammen med Orban i Ungarn og Lov og rettferdighetspartiets polarisering av makt i Polen, er ytterligere eksempler på at verden ikke går i en liberal retning.

Det er nemlig det liberale som er problemet, ikke det demokratiske. Det er maktfordelingen, de liberale rettighetene, rettsstaten og institusjonene som presses. Den største utfordringen er at liberale demokratier presses fra innsiden. Men noe av misnøyen som målbæres, både fra høyre og venstre, er forståelig, skriver Fukuyama.

Selv har han gjennom de 30 siste årene blitt stadig mer opptatt av den kompetente statens plass i det liberale demokratiet. Staten omtales gjerne i negative ordelag i hans hjemland USA. Skepsisen til staten har lange historiske røtter i USA, og da Chicago-økonomene på 1970-tallet argumenterte for friest mulige markeder, fikk markedsliberalismen vind i seilene. Handel og frie markeder har uten tvil ført til bedre levestandard og økonomisk utvikling over hele kloden, men det har også bidratt til større økonomisk ulikhet i de tradisjonelle industrilandene. Innvandring har også ført til at presset har økt, særlig i lavinntektsyrker. Kritikken Fukuyama fremmer er at disse konsekvensene ble underkommunisert og ikke tatt tak i tidlig nok eller ikke tatt nok hensyn til. Fukuyama har ikke forlatt sitt syn på at markedsøkonomien er bra, men han påpeker at den trenger gode rammer.