Tilbake til Konstantinopel

Dersom man bruker enkelt tilgjengelige læringsressurser på nett, kan man fortsatt få bekreftet synspunktet om at det var muslimske lærde som sørget for at visdom fra den greske antikken overlevde til våre dager. I ruinene av Romerriket og folkevandringstiden, var det den arabiske sivilisasjonen som tok opp tråden mens Europa forøvrig var i kaos, lyder denne forenklede fremstillingen.

«I den islamske verden arbeidet lærde for å ivareta og oversette skriftene», lyder en engelskspråklig ressurs. «Muslimske lærde spilte en avgjørende rolle i å ivareta klassisk kunnskap», skriver en annen. I norsk skole har også dette synet blitt formidlet. «Arabarane studerte ivrig den gamle greske litteraturen», kunne man lese i en tidligere lærebok i videregående: «Arabarane øydela ikkje kulturen i dei landa dei la under seg; dei lærte av han, og utvikla han vidare» (Moen, K. (1977, s. 71). Historia i perspektiv, Grunnbok i verdshistorie fram til 1870. Oslo: Aschehoug.)

Som jeg tidligere har omtalt, hopper et slikt syn bukk over den vesentlige grunnen til at antikkens kunnskap ble bevart, nemlig at den aldri ble glemt. Den fortsatte å eksistere i det østromerske (eller bysantinske) riket, med hovedsete i Konstantinopel.