På vei tilbake til de mektiges bord

17. juni avgjøres det om Norge for femte gang skal velges inn i FNs sikkerhetsråd, og 25. april i år var det 75 år siden 50 land møttes i San Fransisco og forhandlet FN-pakten som ble underskrevet 26. juni 1945. Er det verdt innsatsen, og kan Norge tjene på å sitte til bords med de mektige? Tove Gravdal, som var presseråd da Norge satt i Sikkerhetsrådet forrige gang (i 2002), er ikke helt sikker. Hun har satt seg grundig inn i Sikkerhetsrådets historie og utfordringer og skrevet boken Til bords med de mektige.

Boken er en blanding av FNs historie og historien om Norges forhold til FN. Det gjør den relevant, fordi mange av erfaringene Norge har gjort de fire gangene vi har vært medlem av Sikkerhetsrådet, kan komme til nytte nå. Den er også relevant for dem som er kritiske til Norges kandidatur, fordi Gravdal går grundig inn i hvorfor det ikke er enkelt å finne en balanse mellom verdens stormakter som ikke «støter» noen av dem. Som Gravdal skriver: «Trump truer den liberale verdensorden, Kina og Russland fyller tomrommet, mens Europa strever i motbakke.» Kina har de siste fem til ti årene markert seg svært mye mer enn tidligere, også siden forrige gang Norge satt i Sikkerhetsrådet. Hvordan Norge skal forsvare menneskerettigheter og for eksempel utfordre Kina på uigurenes rettigheter og kinesernes behandling av dem, blir ikke enkelt.

Det er mange konflikter å ta av, og det er ikke alltid lett å velge. En av Norges utfordringer ved å sitte i Sikkerhetsrådet er at det er umulig å være nøytral. Norge vil også risikere å få ansvar for en sanksjonskomité, trolig blir det enten Libya eller Nord-Korea. Sist gang hadde Norge ansvaret for det som ble kalt en «drittkomité», Irak-komiteen. Som vi vet kom 9/11 i Norges fjerde periode, og alle trakk et lettelsens sukk da Norge gikk ut 31.12.2002, for Irak-krigen startet kort tid etter.