Minoriteten som forsvant

Helt frem til sin død i 2015 kunne min greske bestemor finne på å mimre om sin barndom i Port Said, Egypt. Dette var byen hun bare tilbrakte sine åtte første leveår, men hun mente like fullt å huske detaljer fra livet sitt i byen øst i Nildeltaet. Hun fortalte om å ha hatt tjener, flygel i stuen og vakre møbler.

Foruten enkelte av disse gjenstandene ble ingen ting igjen. Faren hennes, som hadde jobbet som los i byen, flyttet familie og formue til Athen i 1936, men mistet det meste de eide i de dramatiske årene som fulgte. Okkupasjonen under 2. verdenskrig gikk hardt ut over Athen, med hungersnød og armod. Flygelet, og andre verdisaker, ble solgt for å skaffe næring. Faren selv mistet livet under tragiske og merkelige omstendigheter i borgerkrigen som fulgte etter nazistenes tilbaketrekning. En snikskytter fra kommunistenes rekker må ha syntes at han oppførte seg mistenkelig på takterrassen, og skjøt ham.

Egyptiske grekere, også kalt «egyptioter», bidro en gang sammen med andre grupper, slik som franskmenn, jøder, italienere og engelskmenn, til å gjøre byer som Kairo og Alexandria til de mest kosmopolitiske i verden. I dag er det knapt noen egyptioter igjen i Egypt. Det estimeres at rundt tusen individer anser seg som grekere. På høyden, mens min bestemor bodde der, var de rundt en kvart million.