Om ekstreme verdensbilder og der de møtes

For en stund siden skrev Bernt Hagtvet interessant i Dag og Tid om historieprofessor Tore Prysers bøker om svik og gråsoner under krigen: «Ta tilhøvet mellom Arbeidarpartiet (Ap) og Nasjonal Samling (NS): I alt 21 ordførarar frå Ap gjekk over til NS» … skriver Hagtvet: «Her har Pryser rydda nytt land, for han demonstrerer at det var dei lengst til venstre, sosialistane, ikkje sosialdemokratane, som kjende dragninga til nazismen mest. Fleire stortingsmenn gjekk også den vegen, alle på ytste venstrekanten.»

De fleste kjenner til høyresidens dragning og glideflukt mot fascismen. Hagtvet (og Prysers) poeng er ikke så kjent. Hvordan kan det ha seg at relativt mange mennesker hopper fra den ene ytterligheten og over til motsatt ytterlighet, altså til det som skulle være selve blodsfienden? Hva kan det komme av at ytre venstre somme tider dras mot fascisme og ytterliggående nasjonalisme? Eller omvendt for den saks skyld. Flere spørsmål melder seg, og svarene er mange og til dels forvirrende. Her skal det hoppes både i tid og rom.

At norske radikale Ap-ordførere gikk i nazismens ærend kan selvsagt ha like mye pragmatiske årsaker som ideologiske årsaker. Mennesker i større eller mindre maktposisjoner har en egen evne til å tilpasse seg. Diktaturer skal bemannes og det har aldri skorte på villige, selv når transaksjonen av makt er basert på vold og undertrykkelse.

Hesteskoteorien

Det som presenteres er likevel en flik av hesteskoteorien, selv om dette nok ikke er et helt stuerent akademisk begrep. I Civitas ordbok er hesteskoteorien forklart som «en politisk dimensjon hvor den ytre høyresiden og den ytre venstresiden ikke er lineære motpoler, men tvert imot finner sammen i dimensjonens ytterpunkter».

Ideologier i sin skrevne form er idealtyper og teorier. Satt ut i praksis drysser det i alle retninger. Noen ideologier, som nazismen, henger ikke på greip i utgangspunktet heller.

Enhver politisk idé vil måtte brynes mot indre motsetninger, tid, omstendigheter og ikke minst opportunisme. Det vil nesten alltid finnes berøringspunkter. 

På den tradisjonelle politiske aksen, fra venstre til høyre, er det egentlig synet på økonomisk styring som er måleenheten. Den er til tider forvirrende, fordi den ikke nødvendigvis sier så veldig mye om hva som er autoritært eller ikke. 

Hesteskoen betyr naturligvis ikke at venstre og høyre er samme ulla. Men den viser hvordan båten springer lekk i tide og utide. Ikke heller sagt at kommunister og fascister gikk ut på det samme. Kommunistene ville ha – og lovet bort – likhet, frihet og brorskap, men endte opp med nomenklatura, tyranni og hundre millioner lik. Fascistene holdt i det minste det de lovet; folkemord, diktatur og total krig. På dommens dag skulle slaget stå mellom de to. Men før den tid måtte det borgerlige demokratiet nedkjempes, og der var de hverandres gode hjelpere. Hesteskoteorien gir mest mening om vi ser på hva aktørene er mot, som ofte kan være sammenfallende, og hva de er for, som ofte ikke er det.

For eksempel da de tyske marxistene i Preussen hjalp NSDAP med å fjerne den sosialdemokratiske ministerpresidenten Otto Braun i 1932. Alliansen, riktignok meget kortvarig, mellom Walter Ulbricht (senere statsleder i DDR) og Joseph Goebbels under transportarbeiderstreiken i 1932 er også interessant. Man valgte sine venner med omhu. Hvordan forholdt kommunister seg til Hitler-Stalin-pakten? Kommunistenes grusomme skjebne og (etter hvert) heltemodige motstandskamp i de tyskokkuperte områdene har ofte overskygget hvor intenst også kommunistene kjempet for å kvele de europeiske demokratiene og innsette et totalitært system.

Det tyske nazipartiet hadde lenge en venstrefalanks. Særlig brødrene Gregor og Otto Strasser sto i bresjen for en visjon om en jødefri, nazistisk arbeiderstat, et diktatur langt på vei inspirert av Lenin, men selvsagt med en mildt sagt reaksjonær vri. Venstreside som sådan var de selvsagt ikke. Heller ikke sosialister (nazismen var en herrefolksideologi, ikke en likhetsideologi). Men disse ideene var ikke helt umarginale i NSDAP. De gikk langt inn i Ernst Röhms SA og blant størrelser som blant andre Joseph Goebbels og «vår egen» Josef Terboven. Det hører også med til historien at Hitler gjorde kort prosess med retningen da han fikk hele SA-ledelsen likvidert under De lange knivers natt i 1934. Hitler ville ikke ha klassekamp i det tredje riket. Han ville ha kapitalistene med for å ruste Tyskland til tennene.

Det er altså snakk om berøringspunkter på ytterfløyene. Om ekstreme verdensbilder som deler fiendskap, og ekstreme politiske systemer som kan se like ut på overflaten, med sin utopisme, personkult, voldelighet og kontroll.

Fra fascist til kommunist

Mussolinis hopp fra revolusjonær sosialist til revolusjonær fascist er godt kjent. En annen italiener, Curzio Malaparte, forfatteren av mesterverkene Kaputt (1944) og La Pelle (1949), næret dype sympatier både for de russiske revolusjonære og det revolusjonære fascistpartiet (som han var medlem av fra begynnelsen). Under krigen forlot han, i alle fall offisielt, fascismen og gikk over til erkefienden, de blodrøde. Mot slutten av livet testamenterte han like godt sitt kjente funkispalass på Capri til den kinesiske forfatterforeningen. Malapartes (født Kurt Eric Suckert) moralske tvetydighet kan leses inn i hans valg av pseudonym, som var et ordspill på Napoleon Bonaparte, som på italiensk betyr «den gode siden», mens Malaparte betyr «ond» eller «feil» side.

De groteske samtalene mellom Malaparte og den nazistiske massemorderen Hans Frank i Kaputt viser dette til fulle. Her tar han seg åpenbart litterære friheter for å sette seg selv i best mulig lys, der han stadig vekk er utroverdig sarkastisk mot Frank og andre nazitopper.

Hos Malaparte er volden, barbariet og ødeleggelsen innimellom skildret som melankoli, til tider vakkert (schizofrent), men også som teatralsk dekadanse, som her, fra et selskap hos Hans Frank hentet fra Kaputt:

Men i dette øyeblikk gikk døren forsiktig opp, og inn kom et sølvfat med en stekt gås liggende på ryggen i en krans av brunstekte poteter. Det var en rund og feit, polsk gås, med fyldige lår og muskuløs hals, og jeg vet ikke hvorfor, men jeg fikk det for meg at den ikke hadde fått skåret over halsen på den gode gamle måten, men var blitt henrettet mot en mur av en SS-pelotong. Jeg syntes jeg hørte det kalde kommandoropet «Feuer!» og det plutselige braket fra geværsalvene. Gåsen hadde sikkert falt med hevet hode, mens den så Polens nådeløse undertrykkere i øynene. «Feuer!» ropte jeg høyt, som om jeg ville komme på det rene med hva dette ropet, denne hese lyden, denne barske kommandoen virkelig betød, og forventet halvveis å høre geværsalvenes plutselige brak gjenlyde mellom veggene i festsalen på Wawel. Og alle lo, og kastet hodene bakover av morskap, og frau Brigitte Frank stirret på meg med øyne som var blanke av vellyst i det røde, lett svettende ansiktet. «Feuer!» ropte Frank også og alle lo enda høyere med hodet bøyd mot høyre skulder mens de stirret på gåsen og myste med det venstre øyet, som om de siktet på ordentlig. Da begynte jeg også å le, men ble litt etter litt fylt av en snikende skamfølelse, jeg følte en krenket bluferdighet, jeg følte meg på gåsens side. Ja, jeg var på parti med gåsen og ikke med dem som la an eller med dem som ropte «Feuer!» eller med alle som sa: «Gans kaputt! Gåsen er død!»

I Malapartes brutalt skjellsettende skildringer av krig, ødeleggelse og menneskelig fornedrelse ligger det også en utilslørt dragning mot det radikalt grusomme. Malapartes forferdelse og fascinasjon er ganske likt fordelt. Malaparte betraktet nok verden litterært, slik mange store forfattere har gjort gjennom tidene. Men hans eksponering for italienske og tyske fascistiske intellektuelle hadde også overbevist ham om at grusomheter og ødeleggelse var nødvendige onder, en del av verden og menneskeheten og til og med forutsetninger for gjenfødelse. Det italienske fascistpartiet var tett befolket av radikale intellektuelle surrealister med en særlig interesse for vold og ditto avsky for demokratisk svakhet. De såkalte futuristene, en litterær og kunstnerisk bevegelse, gjerne omtalt som den første avantgarden, var et kreativt og sprudlende midtpunkt i fascistpartiet. «Futuristene ønsket å destruere fortiden for å bringe Italia inn i modernitetens tidsalder», som det heter i en artikkel i Vagant.

Derfor er det ikke så sikkert at Malapartes konvertering etter krigen, fra fascismen til kommunismen, skal forstås som en ideologisk nyorientering. Snarere kan den forstås dels som posisjonering og dels som en «naturlig» kontinuasjon av den radikale, revolusjonære mytomane absurdisten Mapalarte.

Ideologisk og mental forbrødring

På sett og vis har Malaparte ett motstykke i Martin Amis’ biografiske roman Koba the Dread. Den handler dels om Martins berømte forfatterfar Kingsley Amis og dels om Stalin og GULag, som Kingsley og hans intellektuelle øvre middelklassevenner forsvarte uten blygsel. Men der Malaparte er både høyt og lavt i det moralske landskapet, skildrer Amis et miljø som er fullstendig ribbet for empati og ettertanke, i god og bedagelig avstand til stinkende massegraver i Odessa og sultedøden i Vorkuta. Under middagsselskaper (som vår egen Dag Solstad sikkert hadde trivdes godt i) flirer de over påstandene om død og fordervelse i Russland (derav undertittelen The Laughter and the Twenty Million). De oppfatter det ikke en gang som viktig. Ifølge de eleverte er massedøden både prosaisk og kjedelig, og støy i Den store fortellingen, skjønt muligens brukandes som litterært garnityr.

Malaparte viser, om enn i en svært dramatisk kontekst, at det skvalper mellom de ideologiske skottene. Selv tenker jeg at en del av denne forbrødringen ikke bare handler om ideologi, men også om mentalitet. Det sies at det mest iøynefallende med konspirasjonsteoretikere ikke er hva de tror på, men om hvordan de tror. Det er det mistenksomme tankesettet som drar folk mot ulike konspirasjonsteorier. Derfor spiller det ikke så stor rolle hvilke konspirasjonsteorier du tror på, så lenge denne teorien er antagonistisk-mistroisk og med en grunnleggende forestilling om at du selv har en innsikt som nesten ingen andre har. Den logikken er nok overførbar på mange radikale bevegelser også.

Litt forenklet er radikale tankesett ofte drevet av det Adorno omtalte som autoritære personlighetstyper. Det er dramaet som er essensen, ikke løsningsbiten. Å ødelegge er å skape, er det blitt sagt. Create in order to destroy, heter det også, skjønt vi har sjelden eller aldri sett at det skapes noe godt. Felles for revolusjonære ideer er ofte at veien blir til mens man går, eller rettere: Veien blir til ettersom man raserer institusjonene og eventuelt likviderer det gamle regimet.

Det virkelig politisk radikale er rett og slett ikke kompatibelt med liberalt demokrati, og her ligger også de radikales rasjonale, åpenbart. Den som ønsker revolusjon, mener naturlig nok at det vi har er så råttent at det må røskes opp med rota.

I vårt polstrede og oljemarinerte etterkrigssamfunn har vi utviklet en slags historieløs søvngjengerforestilling om at for eksempel venstrerevolusjonær og liberal bare er to likeverdige måter å betrakte verden på («Det må være lov å ønske seg en annen verden!?). I den norske debatten er det nær sagt umulig å slå hull på myten om at et revolusjonært kommunistparti egentlig er kjempedemokratisk. Når den revolusjonære derimot er brun, forsvinner romantikken (og toleransen) ut av salongene. Kommunisme blir betraktet som naivt mens fascisme er udestillert ondskap. Det er en historieløs naivitet. Dette til tross for at kommunisme, i motsetning til fascisme, ikke utgjør en trussel for våre samfunn i dag.

Faktum er likevel at alle radikale ismer har ført til elendighet, død og lidelse til alle tider. Her har vi viklet oss inn i en misforståelse rundt forholdet mellom to sannheter i det liberale demokratiet. Selv om det liberale demokratiet og ytringsfriheten garanterer at revolusjonære radikale bevegelser og personer fritt kan ytre sine meninger, betyr ikke dette at det er uproblematisk at disse meningene settes ut i livet. Tvert i mot, så vil det bety slutten på demokratiet.

Forstått på enklest måte er de radikale misfornøyd med tingenes tilstand, fordi det liberale demokratiet er moderat og tuftet på kompromiss og maktfordeling/maktbegrensing. Her er ingen historiens endemål, ingen ingeniører for sjelen, ingen raserenhet eller utsikter til det klasseløse samfunn. Demokratiet er verken fancy eller grandiost.

Hos mange nasjonalkonservative hersker den nygamle forestillingen om at det liberale demokratiet sakte begår selvmord under press fra innvandring og progressiv undergraving av majoritetskulturen.

Hos de venstreradikale hersker forestillinger om at det liberale demokratiet, i sin kapitalistiske form, kun tjener herskerklassen. Svaret for begge gruppene er å ta politisk kontroll over staten og statens institusjoner, og ikke minst rettsapparatet, og sakte, men sikkert konsolidere makt gjennom å demme opp for tilbakefall til gamle synder, for eksempel ved å gjøre det svært vanskelig for opposisjonen å nå frem til velgerne eller å vinne valg på en fair måte.

I en skjebnetid for de liberale demokratiene ser vi stadig oftere at skillet mellom høyre- og venstresiden blir mer diffust.

Myk og hard hestesko

Hvis vi ser på dagens hesteskomiljøer, kan det være lurt å snakke om to ulike hesteskomiljøer: Myk og hard hestesko.

Den harde hesteskoen finner vi for eksempel i miljøet rundt Pål Steigan. I restene av det nasjonalbolsjevikiske AKP og i enkelte nasjonalkonservative miljøer. Dette er folk som enes i forakten mot alt som er liberalt, eller forestilt liberalt, og det er folk som uavhengig av venstre/høyre foretrekker Trump og Le Pen (og ofte også Putin). Den som følger deler av dette miljøet i sosiale medier, kjenner igjen antagonismen og forakten og helningen mot det konspiratoriske. Dette er ofte ekstreme folk. Steve Bannon, Trumps rådgiver og enfant terrible, har flere ganger uttrykt beundring for bolsjevikene. «Lenin ønsket å ødelegge staten, og det er målet mitt også. Jeg vil få alt til å rase sammen, og jeg vil ødelegge hele dagens etablissement», har Bannon uttalt, som ellers er kjent for sitt mål om å oversvømme offentligheten med dritt for å skape kaos.

Et sted midt imellom finner vi den reelt eksisterende hesteskoen. Vi finner den i ganske mange høyreradikale partier. Vi finner den blant annet i deler av Rødts omland og hos tyske Sahra Wagenknecht og hennes selvtitulerte hesteskoparti, kanskje også i franske Nasjonal Samling og andre høyrepopulistiske partiet. Hesteskoen har noe som de fleste etablerte partier ikke kan tilby, nemlig en kombinasjon av på den ene side nasjonalisme, antiglobalisme, EU-skepsis, eliteforakt, antiwoke og illiberalisme og på den andre siden mer venstrelenende ideer om velferdsstat og antikapitalisme.

Den myke hesteskoen er en samling sammenfallende argumenter og betraktninger av verden som ikke er ytterliggående. Her finner vi den mer klassebevisste ideologiske venstresiden, som ikke har så mye til overs for identitetspolitikk og klimaaktivisme. De er mer nasjonalt orienterte enn identitetsvenstre, mot eller delvis mot innvandring, er veldig mot vindmøller og globalisme og har, for å si det litt fleipete, ofte mer til felles med Senterpartiet enn by-SV.

På høyresiden arter den myke hesteskoen seg som en pussig metamorfose av nasjonalisme og ny-spengleriansk kapitalismekritikk, som særlig etter Trump har antatt en holdning til det amerikanske samfunnet som ligner på den venstreradikale. Og det kommer gjerne fra en del av høyresiden som før Trump lovpriste USA som den vestlige sivilisasjonens garantist og ideal. Forestillinger om en toppstyrt og tonedøv liberal elite som ikke vil folket vel og at arbeiderklassen er blitt forsømt og fremmedgjort sitter løst, også i europeisk forstand. Selv om den myke hesteskoen ikke er høyrerevolusjonær, er likevel subteksten preget av en sterk mistro mot det liberale prosjektet, og særlig på områder som flerkultur og politisk korrekthet (les: woke). Om den myke hesteskoen ikke er uttalt tilhengere av Trump eller Le Pen, gripes det lett til forklaringer som at en høyreradikal motbevegelse er som forventet og fortjent, nærmest uunngåelig. Myke hesteskofolk mener gjerne utad at det kommende valget i USA er som å velge mellom pest eller kolera. Over kafébordet vil nok flere gå for Trump, om ikke annet for å gi venstresiden og de liberale en realitetsoppvåkning. I den grad kritikk mot Trump (og andre høyreradikale) kommer fra den myke hesteskoen, handler den som regel mer om form (vulgær, flåsete) enn innhold (autoritær, rasist).

I den myke høyrehesteskoen finner vi også en temmelig lunken, noen ganger direkte negativ holdning til å støtte ukrainerne med våpen og penger. De har åpnet en slags filial i fredsbevegelsen, der vi også kan finne en og annen Galtung-venstreradikal. Her regjerer forestillingen om at en atomkrig er nært forestående, såfremt vi ikke presser ukrainerne til å gjøre en deal med Putin. Den utviklingen kan vanskelig ses på isolert fra den generelle utviklingen på den mer radikale høyresiden, der Viktor Orban og Trump forstås som den internasjonale fredens redningsmenn.

Jordan Petersons reise

Selveste Jordan Peterson har strukket myk-hard-strikken så langt som det knapt er mulig. Ifølge ham er Ukraina-krigen en forlengelse av kulturkrigen. Vi, altså det woke-befengte, postmoderne Vesten, kan ikke lenger skille mellom mann og kvinne, mellom rett og galt, mener Peterson, som gjerne siterer Dostojevskijs kjente erklæring om at uten Gud er allting lov.

Peterson mener at Putin ikke kan beseires, fordi Ukraina har akkumulert Vestens tomhet, mens Putin tross alt tror på Gud og fedrelandet. Den som er sterk i troen, er fryktløs i møte med den som ikke lenger tror på noe: «Hvis våre globalistiske ledere tenkte mer i sivilisatoriske termer, ville Russland vært en del av NATO i dag, men de er globalister, de forakter sivilisasjonen fordi globalisme er et system, ikke en sivilisasjon.»

Mange har i ettertid forsøkt å unnskylde Peterson med at han bare har en blindflekk. Det holder ikke. Peterson trår feil fordi han har hodet fullt av woke. Du går ikke uradikalisert gjennom tilværelsen når du, som Peterson, i det uendelige messer om at Vesten kollapser under tyngden av woke, og at trans er et tydelig endetidstegn, helt bokstavelig. Den angstbiterske kulturpessimismen og jamringen over «feminisering» holder stand.

I en tidlig fase var Peterson selvhjelpsguru for tweedkledde unge konservative og en, i relativ forstand, liberal fyr. I dag er han en tydelig kulturkrigsaktør langt ute til høyre.

Peterson illustrerer klart og tydelig hvordan den nasjonalistiske høyresiden i økende grad er sympatisk innstilt til illiberale autokrater som sier de rette tingene om tradisjonenes undergang. Peterson glir nesten sømløst inn i en historisk antimoderne, autoritær tradisjon.

Denne logikken er overførbar på Ukraina også. Ultranasjonalistene mener (i likhet med ultravenstre), at Ukraina er en proxy-stat for Vestens liberale hegemoni: Under vesteuropeisk og amerikansk innflytelse er Ukraina blitt en nasjon hvis kamp for å overleve er en stedfortrederkrig for den globale liberalismen. Putin legemliggjør derimot en sterk autoritær type som vil gjenopprette konservativ orden og gi den liberale verden en solid smekk rundt ørene som bonus. I all denne galskapen har vi altså fått en legering av forente ytre-høyre-ytre-venstre-pasifister, som vil ha Ukraina til forhandlingsbordet.

Det er mange veier til fortapelse, også demokratiets. Det er sant at historien ikke gjentar seg, men mye ligner. Mens Peterson er en sutrende og middels begavet reaksjonær, var Malaparte en genial revolusjonær modernist. Men på hvert sitt vis illustrerer de et radikalt tankesett der demokratiene er utpekt som dødsdømt forfall i Den store fortellingen.

Hva velgere tenker når de stemmer på autoritære partier er åpenbart sammensatt. Alle sammen er ikke autoritære som vil oss vondt. Hva opportunister måtte finne på, forteller oss ikke nødvendigvis så mye mer enn at folk er folk. Men de tenkende radikalerne, de halv- og helintellektuelle, er nok i langt større grad enn velgerne motivert av kyniske fantasier og fortellinger, av absurdisme og litterære forestillinger, kanskje også av helt ordinære, smålige hevntanker, der det postfaktuelle smetter på plass uten motstand. Dessverre for oss.

**

Sitat fra Malapartes Kaputt er hentet fra den norske utgaven (Pelikan forlag 2023) i Anne Arnebergs oversettelse.