Friheten til å legge folk i lenker og andre perversiteter

I en rasistisk verden er fremgang for gruppen du forakter, alltid dårlig nytt for din egen gruppe.

Ketil Raknes’ Hvit makt er dels en personlig beretning, der han tar et oppgjør med det han mener er egen naivitet rundt rasespørsmålets betydning i USA. Særlig etter at Obama vant presidentvalget i 2008 forestilte han seg en slags historiens slutt, et USA som igjen har blitt «den skinnende byen på høyden». Raknes delte en utbredt optimisme som fikk seg en solid knekk i årene frem mot Trumps valgseier i 2016: «Barack Obama representerer det alle nordmenn ønsker skal være det moderne USA, men det voldsomme hvite raseriet presidentskapet hans utløste, viser at USA fortsatt er langt unna å bli et velfungerende flerkulturelt demokrati.»

Raknes trekker en ganske direkte linje fra slaveriet, via den hvite majoritetens svar på Civil Rights Act (som formelt gjorde slutt på raseskillepolitikken) i 1964 og frem mot Trump.

En dråpe er nok

Noen opplysninger i boka til Raknes er sjokkerende. At nazistene lette etter en modell til sine drakoniske Nürnberglover i Jim Crow-systemet er for så vidt kjent. Nazistene dro på studieturer til sørstatene for å lære. De fant enkelte sider av lovverket for strengt, selv etter nazistisk målestokk (vel å merke målestokken anno 1934, det ble som kjent uendelig mye verre).

Det nazistene ikke våget, var å innføre den såkalte one-drop rule, som var rådende prinsipp i USA frem til 1967 (!). En dråpe, den minste antydning til afroamerikansk genetisk opphav, var nok til å bli klassifisert som svart, også kjent som «invisible blackness». Dette ble blant annet gjort for å forhindre ekteskap mellom svarte og hvite. Alabama opphevet ikke sitt (sovende) forbud mot ekteskap mellom svarte og hvite før i 2000.

«Kronjuvelen i Jim Crow-systemet var begrensningene på stemmerett», skriver Raknes. Systemet som ble innført i løpet av 1890-årene «var et intrikat system av lesetester, stemmeavgifter og vurderinger av personlig egnethet som gjorde det mulig for lokale myndigheter å gjennomføre massiv diskriminering av afroamerikanere». Raknes trekker linjene frem til i dag, der republikanerne på delstatsnivå igjen gjør det de kan for å legge hindringer i veien for svartes valgdeltakelse.

Bok

Hvit makt – USAs rasistiske historie

Ketil Raknes

Kagge forlag, 2024

206 sider

Etter innføringen av Civil Rights Act valgte demokratene å ta samme side som Martin Luther King jr., mens «republikanerne valgte å utnytte den amerikanske rasismen til sin egen politiske fordel», ifølge Raknes. Siden den gang har det republikanske partiet vunnet flertallet av hvite stemmer i absolutt alle presidentvalg. «Å la Donald Trump være partiets frontfigur er det naturlige endepunktet for et republikansk parti som valgte å bruke rasismen som et strategisk verktøy for å vinne valg. De republikanske elitene trodde rasismen var en kraft de kunne kontrollere, men endte opp med å skape et monster som fortærte dem selv.»

Her gjør ikke Raknes store forsøk på å nyansere bildet. Alt har ikke vært bekmørkt i GOP, både Reagan og Bush, eller en McCain for den saks skyld, representerte andre krefter i partiet. Det samme kan sies om den liberalistiske fløyen i partiet, særlig på østkysten og vestkysten. Dette var ofte folk som var liberale i verdispørsmål, den mest kjente av dem er kanskje PJ O’Rourke som ble kjent for å stemme på Hillary i 2016, fordi, som han sa, med «she's wrong about absolutely everything, but she's wrong within normal parameters». De fleste moderate, liberalkonservative folk med ryggrad har ellers forlatt skuta for lengst. Noen har forsvunnet inn i depresjon og anonymitet, mens andre har stått oppreist som «nevertrumpere». Noen av disse, som Bulwarks’ Charlie Sykes, har gått mange runder med seg selv langs det samme Frankenstein-sporet som Raknes er inne på.

Så i det store bildet får det republikanske partiet (GOP – Grand Old Party) fortjent og velbegrunnet juling av Raknes. Særlig i sørstatene bestemte GOP-folket seg allerede tidlig på 1900-tallet for å ekskludere svarte fra partiledelsen. Dette ble etter hvert en nødvendig betingelse for å gjøre partiet levedyktig, og til slutt dominerende, noe som særlig skjøt fart parallelt med at demokratene på sin side støttet borgerrettighetsbevegelsen.

Men Raknes frikjenner heller ikke demokratene, og viser til blindflekker både her og der. Gjennom en grundig redegjørelse av rasismens historie viser Raknes at rasismen er en del av det amerikanske samfunnets «fabric» og at den i mange sammenhenger også er strukturell og systemisk. Denne siste påstanden har falt mange, særlig blant oss på høyresiden, også her i Norge, tungt for brystet.

Raknes skriver om hvordan slaveriet, og senere rasismen og motviljen mot «raseblanding», har skapt en permanent underklasse i den svare befolkningen. At de svarte er ekstremt overrepresentert i fengslene, settes i en klar sammenheng med rasismens sosioøkonomiske konsekvenser.

«For hvert stort fremskritt den afroamerikanske befolkningen gjør, kommer en hvit motreaksjon», skriver Raknes. Han skriver videre om hvordan den massive oppslutningen i den hvite befolkningen om statlige velferdsgoder sank som en stein da disse også ble rettet mot den svarte befolkningen: «De hvite menneskene som flyktet til forstedene for å unngå å bli integrert med afroamerikanere, vendte seg nå mot den samme staten som hadde hjulpet dem frem til en trygg middelklassetilværelse.» Siden den gang har de fleste amerikanske politikere, også de liberale, vært svært tilbakeholdne med å foreslå universelle velferdsordninger som virkelig monner. Det har alltid vært et merkelig skue å se lutfattige hvite amerikanere i nyhetene som avviser helseordninger i kraftige ordelag.

Kampen om historien

Delstatsbygget i Montgomery i Alabama står på en høyde midt i byen. Det var her Jefferson Davis sa ja til å bli konføderasjonens (sørstatenes) president i 1861. Raknes skriver:

«Når man går opp trappen til delstatsbygget, ser man hvordan statuene av Jefferson Davis og Robert E. Lee skuer stolt utover byen. Sammen med dem står James Marion Sims, som var sørstatenes svar på dr. Mengele. Sims utførte en rekke medisinske eksperimenter på slavekvinner og slavebarn uten bedøvelse. Han mente afroamerikanere ikke følte smerte på samme måte som hvite. Denne innsikten benyttet han senere til å grunnlegge gynekologi som moderne medisinsk fagfelt.»

Det er kanskje ikke så rart at noen har tatt til orde for å sanere statuene?

Å rive sørstatsmonumenter har blitt en ganske kraftig symbolsak. Vil vi virkelig retusjere historien? Å rive statuer er ganske drastiske inngrep. Noen vil mene at statuer og andre minnesmerker i hovedsak bør stå, for å bevisstgjøre oss om at vi har en historie, selv om den ikke lever opp til våre moderne normer. Samtidig skjønner de fleste at ikke alle statuer kan stå. Du finner ikke Hitler-statuer i Berlin eller Lenin-statuer i Kyiv.

«Flesteparten av de 1500 monumentene som hedrer sørstatenes innsats i borgerkrigen, er satt opp i samme periode som afroamerikanerne ble fratatt sine borgerrettigheter og gjort til en permanent underklasse», skriver Raknes. Legg til at mange av dem også ble reist på den tiden borgerrettighetsbevegelsene var aktive. Den gang da Rosa Parks satt på bussen. De er politiske, rasistiske, revansjistiske manifestasjoner med en samtidsagenda. En studie fra 2021 viser at 59 monumenter hedrer Robert E. Lee, mens det er 35 monumenter som hedrer Ulysses S. Grant.

Vi kan for så vidt sammenligne med diskusjonene om de russiske minnesmerkene i Sør-Varanger, som noen vil ha revet. Dette handler ikke om monumenter som er satt opp like etter krigen. Det handler om minnesmerker reist under Putin-regimet og som er ganske utilslørte manifestasjoner av den russiske fortsettelseskrigen og avnazifiseringen av i Ukraina, slik russerne presenterer den i forlengelsen av Den store fedrelandskrigen.

Minnekultur er gjerne også minnepolitikk. Minnepolitikk handler om hvordan vi forvalter minnekulturen og i hvilken hensikt vi gjør det. Det er ikke alltid vakkert, men det er kraftfullt.

Ta for eksempel hendelsene i Tulsa i Oklahoma i 1921 (sist sett i TV-serien Watchmen). Det gikk rykter i byen om at en ung svart gutt hadde dultet borti en hvit kvinne i en heis. Neste morgen ble den svarte befolkningen angrepet av et hvitt borgervern som begynte å skyte vilkårlig og sette fyr på eiendommene. 300 mennesker ble regelrett slaktet ned. 10 000 ble hjemløse. De overlevende fikk ingen forsikringspenger fordi forsikringen ikke dekket «raseopptøyer».

I Tulsa lærte skolebarn ingenting om massakren, før man i 2002 begynte å omtale nedslaktingen i delstatens skolebøker. Det liker ikke republikanerne, som styrer Oklahoma.

De misliker, ifølge Raknes, ethvert forsøk på å belyse USAs smertefulle, rasistiske historie. I 2021 vedtok guvernøren å forby undervisning i kritisk raseteori. Loven, som åpenbart går mye lenger enn å fjerne kritisk raseteori, forbyr skolene å undervise i temaer som kan få elever til å føle «ubehag, skyld, angst, eller enhver annen form for psykologisk uro» på grunn av sin rase eller sitt kjønn. «Målet med loven er å forhindre lærere i å fortelle sannheten om Tulsa-massakren», skriver Raknes. Lignende lover er blitt innført i delstater over hele USA. Den hvite majoritetens egen vri på wokeisme innvilger altså dem selv og deres etterkommere safe spaces under påskudd av å være hensynsfulle. «Her blir det fremhevet at slaveriet førte til at «slaver utviklet ferdigheter som i noen tilfeller kunne brukes til deres personlige fordel», skriver Raknes: «Ifølge DeSantis er Florida delstaten ‘dit woke drar for å dø’. For å nå dette målet må man også ta livet av amerikansk historie som seriøst fagfelt.»

Kampen om USAs historiske narrativ er åpenbart i kjernen av den amerikanske kulturkrigen. En del her på berget ønsker å forstå kjernen i den amerikanske kulturkrigen som wokeisme og sensurlystne venstreradikales herjinger gjennom institusjonene. Den vinklingen er, som jeg selv har skrevet mange ganger, ute av fokus. Selvsagt finnes det ytterliggående folk på venstresiden i USA, selvsagt har det konsekvenser, men å terpe i det uendelige på wokeisme vil til slutt ende i en fordreid oppfatning av virkeligheten der de virkelig skadelige og destruktive kreftene i kulturkrigen og i samfunnet ellers underslås. Og enda verre: Man skaper en forståelse av virkeligheten der overdrivelser av rasismens omfang blir gjenstand for mye større diskusjon og kritikk, enn den rasismen som faktisk finnes. Det er for eksempel påfallende hvor mange spaltemeter som er skrevet etter drapet på George Floyd, der det meste handler om å kritisere de sinteste reaksjonene på drapet og så mye mindre om å forstå dette sinnet.

Raknes skriver lite om det av mange forhatte begrepet kritisk raseteori. Han innvender «at teorien blir for negativ og underslår de positive endringene som har skjedd i USA de siste tiårene, og at man leter etter rasisme der den ikke alltid finnes». Men Raknes er mer opptatt av hvordan republikanerne bruker teorien for alt den er verdt for å bevise at antirasisme er venstreradikalt. Raknes skriver treffende at kritikken fra republikanere neppe skyldes «akademisk nysgjerrighet». Formålet er tvert imot å «diskreditere all forskning som omhandler rasismen i USA», selv om «en gjennomgang av 5,6 millioner kurs ved 4 000 utdanningsinstitusjoner i USA viser at kun 0,08 prosent av dem nevner kritisk raseteori eller strukturell rasisme.» Ingen av bøkene på litteraturlisten til Raknes har kritisk raseteori som utgangspunkt: «Man trenger ikke finne opp en ny teori for å bevise at det finnes rasisme i USA; man kommer veldig langt med tradisjonell historie og samfunnsvitenskap», skriver han, som sant er.

Den perverse forståelsen av frihet

«We’re keepin’ the niggers down»

– Randy Newman

Raknes er ikke den eneste som har trukket linjer fra motsetningene i den amerikanske borgerkrigen til dagens polariserte USA. Sentralt i den amerikanske dikotomien, eller identitetspolitikken om du vil, står svært ulike (for å si det altfor forsiktig) forståelser av frihet.

Mens den liberale tradisjonen vektlegger frihet fra undertrykkelse, rasisme, diktatur etc., men også med en vekt på staten som en garantist for disse frihetene, så er den republikanske tuftet på en perversjon av det som kalles for det positive frihetsbegrepet, altså frihet til, men der staten oppfattes som undertrykkeren av nedarvede rangordninger. «Sørstatene kjempet for to ideer som fortsatt dominerer amerikansk politikk. Den første var friheten til å undertrykke andre. Den andre var ideen om hvit overmakt.» Ifølge Jefferson Davis, den første og eneste presidenten for USAs konfødererte stater, sto, sitat Raknes, «sørstatene i valget mellom ‘å være slaver eller å være uavhengige’, og dersom Lincoln fikk det som han ville, ville det bety ‘tapet av frihet, eiendom, hjem, land – alt som gjør livet verdt å leve’.»

I den famøse rasisten George Wallaces innsetningstale som guvernør i Alabama i 1963, kjent for setningen «raseskille nå, raseskille i morgen, raseskille for alltid», brukte han ordet «frihet» oftere enn Martin Luther King jr. gjorde i sine taler. «Wallace regnes som opphavsmannen til det moderne kodespråket for rasisme i USA, der rasismen pakkes inn i høystemte idealer om valgfrihet og delstaters rettigheter», skriver Raknes.

Det var den samme frihetsforståelsen som drev mobben som stormet Capitol Hill i 2021, mener Raknes: «Man skal alltid ta folks egenbeskrivelse på alvor, og da demonstrantene ropte ‘jeg er her for frihet’, og ‘vi vil ha landet vårt tilbake’, var det i tråd med selvforståelsen som rådet i sørstatene i 1861: De som stormet Kongressen i 2021, oppnådde også det ingen fra sørstatene klarte under borgerkrigen, nemlig å få et sørstatsflagg inn i bygningen … De som stormet Kongressen, tror ikke dypest sett på valgjuks, men mener landet blir stjålet fra dem av grupper som de mener ikke er ‘ekte’ amerikanere.»

Demonstrantenes syn på seg selv som «patrioter» og «frihetskjempere» er «ikke et historisk avvik, men et uttrykk for en sentral strømning i amerikansk politikk der frihet og hvithet har vært nær sammenknyttet», fortsetter han. Det er også påfallende, kan man legge til, at høyrekulturkrigere er blant dem som hever ytringsfrihetsfanen oftest, helst i kombinasjon med en permanent offerrolle («vi er kneblet»), noe som åpenbart kan forstås i forlengelsen av den perverterte forståelsen av frihet.

Så kan det alltids innvendes at for mange i sørstatene handlet borgerkrigen vel så mye om uro for å miste det lille man hadde. Ulikheten og fattigdommen, også blant hvite, var (selvsagt) svimlende. Men det var også en økonomi og arbeid som var nesten fullstendig bundet til slavemasta (og her er det unødvendig å nevne dehumaniseringen av de svarte som fulgte den økonomiske avhengigheten). Rundt 1850 ble 3,2 millioner mennesker holdt som slaver, til en «markedsverdi» på 1,3 milliarder dollar, omtrent like mye som USAs daværende bruttonasjonalprodukt. Slaveeierne i sørstatene var noen av verdens rikeste mennesker, forteller Raknes.

Fargeblindhet gjør blind

Ifølge Raknes dyrkes Martin Luther King av mange som om rasismen døde med ham på slutten av 1960-tallet. «I et land hvor all historie hvitvaskes, er det samme i ferd med å skje med minnet etter Martin Luther King jr.», skriver han. King-sitatet om at hans barn «en dag skal leve i en nasjon der de ikke bedømmes ut fra hudfargen, men ut fra sin karakter og personlighet», er etter Raknes’ mening det mest misbrukte sitatet i amerikansk historie: «I dag bruker konservative politikere sitatet som bevis på at King ønsket et fargeblindt Amerika, og at samtlige forsøk på å påvise at det finnes rasisme i dagens USA, er en form for rasisme mot hvite.»

Ja, sånn er det faktisk. Mea culpa.

Med fargeblindhet menes å se på hvert enkelt menneske som et individ i et fellesskap uten tanke på hudfarge. Det er en hyggelig, men ganske salongpreget tanke. Sagt litt ufint, så kan det fremstå litt spissborgerlig, som når veldig rike mennesker sier at penger ikke betyr noe. En av de mest kjente liberale stemmene som deklamerer fargeblindhet, er forfatteren Sam Harris. Selv om Harris er klar over at ideen om fargeblindhet er idealtypisk, er det likevel merkelig at den ellers så evidensbaserte og rasjonelle, for ikke å si fornuftige, Harris benytter seg av uttrykket. Harris er selvsagt ikke rasist, han mener tvert imot at fargeblindhet er det motsatte av rasisme. Men i effekt holder det jo ikke. Det er nesten så man ønsker å ty til det utskjelte begrepet hvite privilegier (unnskyld uttrykket).

Hvis du er en farget person, vil banken din fortsatt se deg som svart. Studier viser tydelig at jo mørkere i huden fargede personer er, desto mer blir de møtt med mistenksomhet. Å proklamere fargeblindhet er, selv i sin utilsiktede form, som å sette strek over rasismen i et «la oss bevege oss videre»-modus som det ikke er et godt nok grunnlag for. Faren er også overhengende for å bli støttehjul for dem man ikke ønsker å være støttehjul for. Enhver som har satt seg inn i minnepolitikk, vet dessuten at forsoning innebærer at offeret ikke kan finne ro eller tilgi før storsamfunnet erkjenner ansvar, og at dette beveger seg gjennom generasjonene.

Raknes gir Lyndon B. Johnson heder («en av de mest heroiske handlingene en amerikansk president noensinne har gjort») for å ha presset gjennom The Civil Rights Act i 1964, som forbød all diskriminering basert på rase, religion og kjønn i offentlige institusjoner og på arbeidsplasser.

«Også denne gang kom den hvite motreaksjonen raskt, slik den alltid har gjort i amerikansk historie. King skjønte det allerede i 1964», skriver Raknes. Wallace beskrev loven som «en tyrannisk handling» og mente at den ga den amerikanske staten «mer makt enn Hitler, Mussolini og Khrusjtsjov noensinne hadde».

En meningsmåling i New York Times viste at flertallet av befolkningen mente at borgerrettighetsbevegelsen hadde gått for langt, at afroamerikanerne nå fikk «alt servert på et sølvfat», og at flertallet opplevde dette som «motsatt diskriminering av hvite».

«Argumentene King møtte på 1960-tallet er helt like argumentene som ble brukt etter borgerkrigen, og som brukes mot antirasisme i dagens USA. Grunnpremisset har hele tiden vært at reell likebehandling av hvite og svarte er det samme som rasisme mot hvite», mener Raknes.

Reaksjonene etter George Floyd-drapet i 2020, og det påfølgende slagordet «Black Lives Matter» beveget seg i det samme sporet, ifølge Raknes: «Det tok ikke lang tid før republikanske politikere uttalte at slagordet var splittende og rasistisk fordi det nedvurderte verdien av hvite menneskers liv.»

Igjen er det godt observert av Raknes. Mike Pence, visepresident under Trump, ble spurt gjentatte ganger om å si Black Lives Matter på en direktesendt TV-debatt etter Floyd, som en gest. Vel vitende om at akkurat det ville vært politisk selvmord, parerte han med den foretrukne formuleringen All Lives Matter. Vrien til Pence ble en umiddelbar suksess og gikk viralt i mange ulike politiske miljøer som var kritiske til BLM. At alle liv er verdifulle, at alle er i samme båt, høres tilforlatelig ut, hvem kan være uenig? Ved nærmere ettersyn skjønner man at kontraslagordet ikke er godt ment. All lives matter er en klassisk «red herring», altså en retorisk avledningsmanøver. Sloganet er ment å relativisere og tåkelegge problemer knyttet til rasisme. Det er ment som en degradering av borgerettighetsaktivister og snur offerrollen/offergruppen på hodet. Budskapet er altså at mens BLM bare snakker på vegne av én gruppe i samfunnet, så snakker vi om alle mennesker, underforstått at antirasismen er den egentlige rasismen.

De ressurssterkes revolusjon?

Raknes er heller ingen tilhenger av en av de dominerende forklaringene på Trumps oppslutning blant velgerne, nemlig den om «ressurssvake arbeiderklassevelgere som følte seg sviktet av en økonomisk elite som hadde latt globaliseringen stikke av med arbeidsplassene deres». De som stemte på Trump i 2016, var i stor grad «høystatusamerikanere» som følte at deres posisjon var truet av det nye flerkulturelle Amerika. De hadde en høyere gjennomsnittsinntekt enn amerikanere flest. De som stormet Kongressen, var heller ingen fattigfranser, skriver Raknes: «Analyser av de 700 som er arrestert i etterkant av stormingen, viser at 86 prosent av dem ikke var klassiske høyreekstremister, men velstående forstadsamerikanere.

Raknes mener derfor at «Trump-velgernes største utfordring i livet» ikke er økonomisk, men «kulturell marginalisering … De er ikke så bekymret for det de selv har, men for det de mister til andre grupper de ikke liker». Dessverre har Raknes rett i dette, selv om det finnes en mengde variabler som nyanserer bildet, men uten å rokke ved det store bildet. At såkalte swing voters avgjør valget, nuller naturligvis ikke ut fundamentet og basen i velgermassen. Den store oppslutningen blant latinos er et kjærkomment argument for de som vil tilbakevise at Trumps appell er rasistisk og heller skyldes woke, fremmedgjøring og sosioøkonomiske forhold. Men her skal man huske at latinos, eller hispanics, er en svært sammensatt gruppe som nesten bare amerikanere definerer som en «rase». Det eneste kriteriet er at man har et slags opphav sør for Rio Grande. Mange latinos er lyse i huden og identifiserer seg som hvite, andre er mørkere eller mørke i huden. Rasisme i Latin-Amerika, både mot svarte, urbefolkningen og etterkommere etter urbefolkningen er ellers et stort og alvorlig problem.

Knirkingen fra høyresiden

Det er typisk – og for noen beleilig – at deler av høyresiden argumenterer i ivrige former og hevder at kritisk raseteori og wokeisme har overstyrt kampen mot rasisme. At det reelt finnes rasisme nevnes i en bisetning («joda»), før man går til sakens kjerne («men,»), nemlig den progressive identitetspolitikken og «omvendt rasisme» som truer den offentlige samtalen og skaper polarisering. Slik oppstår gjerne «knirkingen» på høyresiden. Wokeisme og ytre venstre-forestillinger om «defund the police» er støy som gripes begjærlig og blåses opp for å vise antirasismens sanne ansikt. Dette bør vi på den liberale høyresiden være oss bedre bevisst. Slike ting finnes, men det er også en avsporing.

Noen vil mene at Raknes underspiller betydningen av wokeisme. Det kan være, men hvorfor er det relevant?

Det er rart at den type analyse som Raknes forfatter så til de grader, skal være forbeholdt venstresiden. Det er egentlig ingen grunn til at den moderate høyresiden så ofte føler seg kallet til å knirke i disse spørsmålene. Eller, det vil si, den egentlige grunnen er litt ubehagelig. Men slik er dessverre den politiske tribalismen innrettet, vi knirker fordi vi tror at flokkens logikk tilsier det. Det er også en mulig sosialpsykologisk forklaring på at selv moderate folk på venstresiden har knirket om det venstreautoritære.

Kanskje er det derfor vi har en tendens til å betrakte den amerikanske historien og den amerikanske rasismen i dag som et nærmest tilbakelagt stadium? Kan det være slik at folk på høyresiden, nærmest av politisk instinkt, reagerer negativt på uttrykket «antirasisme»? Det er jo slett ikke bra. Derfor innbiller mange seg at antirasismen i USA er forbeholdt ytterliggående stemmer. Derfra og ut gjør bekreftelsestendensen resten av jobben.

Slik er det ikke sett med amerikanske øyne. Det er ikke spesielt radikalt å være antirasist i USA. Det er ikke spesielt radikalt å være svart og snakke om strukturell rasisme heller, hvis vi ser forbi støyen. Det virkelige problemet er at en stor del av den amerikanske befolkningen sitter fast i gammelt agg som går langt tilbake i tid og som har funnet sin røde Cæsar.

Noe vi mister litt av syne i kulturkrigen, er at også en del av de mer radikale posisjonene har en kime av sannhet i seg. Kritisk raseteori kan for eksempel fortelle oss noe om at majoriteten har temmelig innlysende blind spots når det gjelder livet som minoritet. Da kan det være nyttig å utfordre det perspektivet. Den muligheten er forbudt område i visse kretser.

Derfor bør boka til Raknes ikke minst leses av folk på høyresiden. Raknes er ingen barrikadestormende radikaler. Hans store forbilde er Obama, som selv er en pragmatiker, men som heller ikke mister av syne den rasistiske arven som gjennomsyrer det amerikanske samfunnet. Og dessverre, må man kunne si: Raknes har nok rett i sin antagelse om at bak flere mulige variabler, men også gyldige forklaringer på Trump-fenomenets oppslutning, så ligger den amerikanske rasismens historie som en bunnplanke. Blant borgerlige har det lenge rådet en litt for romantisk forestilling om USA som mulighetenes land, et USA der rasismen langt på vei er et avsluttet kapittel og derfor fargeblindt. Denne forestillingen fikk et solid skudd for baugen med fremveksten av MAGA. Men det er å lure seg selv å tro at alt raknet fra den ene dagen til den neste. Likevel lar mange av oss fornærme av at noen røsker i idyllen. Det Raknes gjør er mer enn å pirke borti romantikken, han endevender den.

Hvit makt kan også leses som en advarsel. Sivilisasjonen slik vi kjenner den, i et liberalt demokrati, er, om man ser mørkt på det, et ikke altfor tykt ferniss rundt menneskers tribalistiske instinkter.

Sorti

Overdriver Raknes? Kan vi virkelig trekke en så rett og dyster linje gjennom amerikansk historie? Kanskje, kanskje ikke, men han er uansett nær nok. Alle disse debattene om hva som er den viktigste driveren for trumpismen er og forblir delvis spekulative, og de kan bare understøttes av data til et visst punkt. Vi kan ikke gå inn i hodene til folk, heller ikke til dem som måtte stemme på Trump, og rote til livene til så mange mennesker. Men Raknes har utvilsomt rett i at Trump har åpnet opp «a can of worms» som det heter over Atlanteren.

Hvit makt gir oss stort sett en god og nødvendig analyse. Den bør leses av mange som nødvendig folkeopplysning. Alt ligger til rette for det i Raknes’ direkte og ujålete språk.

Det som kanskje mangler hos Raknes, er en grundigere drøftelse av den amerikanske rasismens akkommodering, i vid forstand, fra å være raseteoretisk og eksplisitt apartheidsk, til noe emosjonsdrevet, til et mer diffust, noen ganger subtilt agg, som for eksempel hos Wallace-tilhengernes avkom, som er blitt evangelister med kjernesaker som abort, homofili og våpenlovgivning, men der rasismen og en følelse av historisk urett og forestillinger om den stygge staten ligger i tykke overvintrede lag under overflaten. Det er gode grunner til å tro at den voldsomme oppslutning om dypstatskonspirasjonsteorier, som vaksinemotstanden, med et tydelig episenter i sørstatene, har sitt opphav i den perverse frihetsforståelsen som aldri har avgått ved døden.

Selv om Hvit makt er bekmørk, avslutter Raknes mer med et slags oppløftende blikk gjennom sitt forbilde, Barack Obama. Han beskrev amerikansk historie som et evig slit, med høye ambisjoner og kraftige tilbakeslag: «Obamas anbefaling til amerikanerne var tydelig: ‘Å føre videre den dyrebare gaven, den edle ideen som har blitt overlevert fra generasjon til generasjon: det gudgitte løftet om at alle er like, alle er frie, og alle fortjener en sjanse til å forfølge sin lykke’.»

Som kronisk pessimist blir jeg ikke jeg så veldig oppløftet av det universelle budskapet til Raknes. For det universelle er ikke bare godt. Og selv om mange, meg inkludert, har skrevet og sagt ting i retning av at rasisme finnes over alt, i nesten alle kulturer og i all historie; at dem-og-oss-tenking på et vis ligger nedfelt i menneskenaturen, så er faren ved en sånn tankegang at man relativiserer den rasismen som faktisk er aktiv i ens egen bakgård. Rasismen hos oss, er vår rasisme, ikke bare USAs, men Vestens, og den appellerer til noe av det jævligste i oss.

I 1859 ble en av de mest kjente slaverimotstanderne, evangelisten John Browne, hengt i Charles Town, Virginia. «En av de som sto helt foran i folkemengden og uttrykte stor glede under hengingen, var John Wilkes Booth», skriver Raknes. Bare noen år senere skulle Booth skyte en kule gjennom bakhodet på Abraham Lincoln. Akkurat denne passasjen i boka til Raknes gjør ekstra inntrykk. Hvorfor?

Fremdeles er det slik at Trumps jevnlige utfall får mye oppmerksomhet blant liberale fordi vi tenker at nå, ja nå! er begeret fullt og folk flest vil flykte fra den gale mannens klamme favntak. Det skjer i det store og hele ikke. Velgerne holder stand, selv om den gale overgår seg selv i nedring tribalisme og skamløse løgner nesten på daglig basis.

Trump-velgerne skygger ikke banen. De fryder seg. De vet (stort sett) at han er en bølle. Og jo verre Trump oppfører seg, desto mer fryder de seg. Trump vet hva han gjør, og vi sitter igjen uten et språk som kan matche demagogen.

Trump er ansvarlig for seksuelle overgrep og ærekrenkelser, står overfor en dom på en halv milliard dollar for svindel, og kan bli stilt for retten for nesten hundre siktelser. Det gjør lite inntrykk på dem som støtter ham, nesten helt uavhengig av klassetilhørighet. Tvert imot tyder mye på at de jazzes opp og blir underholdt av Trumps grusomhet, skriver den tidligere republikaneren Charlie Sykes på X: «Den vanvittige styggedommen i Trumps retorikk – demagogisk, grov, hånende og kronisk falsk – fortsetter å begeistre, nettopp fordi den krenker alle de rette menneskene.» Effekten på mange av Trump er den plutselig befriende tanken. At det er deilig å gi slipp på all tilbakeholdenhet og selvsensur. Endelig finnes det et fellesskap der man kan dyrke hevntanker og etnisk revansje.

Man gjør seg noen tanker, om en helt spesiell tid, om alternative virkeligheter og om naboskap. Hvor komfortabel kan man være med at naboen planter et MAGA-flagg i hagen? Hvordan reagere den dagen foreldremøtet fylles opp av rasende foreldre som roper og skriker om konspirasjoner og regnbueindoktrinering? Kommer det hit, til oss? Å kompromisse er selve vannmerket i et liberalt demokrati, men det finnes ingen gyllen middelvei mellom rasisme og toleranse, mellom fascisme og demokrati. Kulturkrigen er en ødemark.

Det illustrerer at Adam Serwer har rett i sitt kjente essay The Cruelty Is the Point. Det handler om sosial psykologi, om agg. Om menneskers feilbarlighet. Serwer skriver rystende om fotografier fra lynsjinger av svarte i USAs nære fortid, og det passer godt som avslutning å gjengi den delen av Serwers tekst i sin helhet:

But it’s not the burned, mutilated bodies that stick with me. It’s the faces of the white men in the crowd. There’s the photo of the lynching of Thomas Shipp and Abram Smith in Indiana in 1930, in which a white man can be seen grinning at the camera as he tenderly holds the hand of his wife or girlfriend. There’s the undated photo from Duluth, Minnesota, in which grinning white men stand next to the mutilated, half-naked bodies of two men lashed to a post in the street—one of the white men is straining to get into the picture, his smile cutting from ear to ear.

There’s the photo of a crowd of white men huddled behind the smoldering corpse of a man burned to death; one of them is wearing a smart suit, a fedora hat, and a bright smile.

But these grinning men were someone’s brother, son, husband, father. They were human beings, people who took immense pleasure in the utter cruelty of torturing others to death—and were so proud of doing so that they posed for photographs with their handiwork, jostling to ensure they caught the eye of the lens, so that the world would know they’d been there. Their cruelty made them feel good, it made them feel proud, it made them feel happy. And it made them feel closer to one another.