Det evige annerledeslandet?

Kjetil B. Alstadheim er en dannet mann som skriver godt. Dessuten har han humor, ofte av det tørrvittige slaget, noen ganger på grensen til det slemme, men ikke over. 

Nå har Alstadheim begått bok der han i sum ber om en omkamp om EU-medlemskap. Sånt kan det bli bråk av? Eller kanskje ikke? 

Jeg hadde forresten glemt at den ihuga ja-mannen Yngve Hågensen lovet å barbere det berømte fippskjegget sitt den dagen Norge ble med i EU (EF). Men (og dessverre), som Alstadheim skriver: «I 2023 gikk han i graven med skjegget i behold.»

Fortellergrepet til Alstadheim er fiffig. Med noen personlige anekdoter som løs ramme, der den unge EU-motstanderen Alstadheim møter den voksne EU-tilhengeren Alstadheim, blir vi loset gjennom partilederdebatten som skjedde tre dager før EU-valget i 1994, der, skulle man tro etter bokens tittel, «alle tok feil». 

Bok

Alle tok feil – Om EU-landet Norge

Kjetil B. Alstadheim

Aschehoug, 2024

Her holder nok forfatteren mer enn han lover. Mange tok feil, men ikke alle og det er utvilsomt nei-siden som tok mest feil, også i Alstadheims fortelling. Ja-siden tok feil om at Norge ble et ensomt land uten EU, og nei-siden tok feil om at Norge ville miste sjølråderetten i EU. EØS har gjort begge spådommer til skamme. 

Det er altså året 1994 det handler om. Den gang skulle demokrati og vestlige liberale verdier bre seg over verden, skriver Alstadheim: Det var «The End of History», ifølge Francis Fukuyama. Senere måtte han «bruke mye tid på å forklare hva han egentlig hadde ment.» 

Den som forventer at Alstadheim skal drive gjøn med og latterliggjøre nei-siden, blir nok litt skuffet. For selv om Alstadheim treffer godt med enkelte ironiske sleivspark, personlige avstikkere og en god del meninger, er boken i det store og hele en svært så opplysende bok, med kapitellinndelte cliff hangers og det hele, og som mange vil ha glede av å lese. Folk flest og alle andre har en tendens til å glemme, og mye har kanskje godt av å bli glemt, i alle fall for noen. Alstadheim ripper opp i gamle feil, flaue blødmer og, til tider, hårreisende uttalelser. 1994 var i sannhet en uskjønn batalje. Dessverre er det mye av det som ble sagt som ikke har gått ut på dato. Men er vi virkelig klare for en omkamp? 

Så, hva skjedde i 1994? 

Nei-siden var mye bedre organisert enn ja-siden, mener Alstadheim. De hadde mye mer penger og mer ressurser og mye mer stamina. Nei-siden skulle selge inn et budskap om at Norge på sett og vis ville slutte å eksistere hvis vi sa ja til EU. «Ja til folkestyre», var et av mottoene. VI kan jo bare gjette oss til hva alternativet var. 

Nei-siden forsøkte selvsagt å så tvil om den folkelige oppslutningen om EU i EU-landene. Erik Solheim, som da var SV-leder, var særlig opptatt av EU-skepsisen som allerede den gang utviklet seg i Storbritannia. «Det skulle vise seg å være en fulltreffer», skriver Alstadheim: «I 2016 fikk nei-siden – endelig! – rett i at et land kunne komme til å forlate EU, noe den samme nei-siden jo ikke mente var mulig». 

Med tanke på hvor grisete og nasjonalistisk og ikke-sosialistisk og ille håndtert Brexit var, er det et paradoks at venstresiden skulle få rett med solid drahjelp fra politiske krefter de ellers burde avsky. Fremdeles blir EU-motstandere på venstresiden forvirret over hva de bør mene om Brexit, men de kan ikke løpe fra det faktum at de har fått det som de ville. Vedum og Sp har vært mer skamløse, de øynet håp for masseutmeldinger. «EU-eliten bør ta signalene», sa Vedum etter Brexit. Vedum er ikke bare mot norsk medlemskap i EU, han er mot EU. I The Sun var Vedums oppfordring til britene: «Vær modige og meld dere ut av EU.» Han mente britene burde ha tro på seg selv «og ta spranget». «EU-skepsis er den nye vinen», mente nasjonalkonservative Asle Toje. «Det ble ingen frexit, nexit, grexit, austexit eller itexit», skriver Alstadheim: «Ingen flere land løp mot døren.» Oppslutningen om EU steg i medlemslandene. 

Alstadheim beskriver sin egen ungdomstid med ironisk distanse. Han var miljøaktivist, og der i gården var EU-motstanden nesten unison. Han dekket EU-kampen for Klassekampen, som på den tiden var en ren kampanjeavis for nei-siden. 

De beste passasjene i Alstadheims bok er også de der han er mest personlig og flanerende. For eksempel der han forteller om en interrail til sydlige breddegrader, mens muren er i ferd med å falle. Han leste Voltaire og «klappet en liten katt i Salerno», mens kommunismen brøt sammen i øst. Han beskriver hvordan miljøkampen i øst handlet om frihet, om retten til å påvirke og protestere: «For dem var det å søke vestover og inn i europeisk samarbeid metoden for å forankre og sikre den nye friheten de hadde fått, akkurat som folk i Ukraina, Moldova og Georgia nå søker seg mot EU.» Den miljørørsla Alstadheim tilhørte brød seg lite om endringene, fordi endringen ikke stemte overens med gospelet: 

«Nei-sidens deltakere i partilederdebatten var omtrent som meg. Jeg og mitt reisefølge hadde lagt planer for interrailen og for hvor vi skulle dra. Vi hadde avtalt med dem vi ville besøke, og pakket med bøkene vi måtte lese. Verdenshistorien fikk drive med sitt i Berlin. Også nei-siden hadde bestemt seg for hvor den skulle, nemlig frem til et nei i folkeavstemningen. Det betød ikke noe at Europa og verden endret seg. Hvorfor la seg forvirre av den slags?»

Partilederdebatten fredag 25. november 1994 var en oppvisning i ufrivillig komikk og lange linjer. EU var «verre enn unionen med Sverige», mente nei-dronningen Anne Enger Lahnstein. Hun hadde tidligere vært leder av Folkeaksjonen mot fri abort, noe som ikke akkurat borget for prikkfri kjemi med abortforkjemperen Gro. Lahnstein mente at Sverige og Finland ville opphøre å være selvstendige nasjoner når de gikk inn i EU. «Det var dette som ga meg min første «Jøss, sa hun virkelig det?»-opplevelse ved gjensynet med EU-bataljen», skriver Alstadheim. Lahnsteins betydning for at Norge står utenfor EU er litt glemt. Også at hun, ifølge Alstadheim, la grunnlaget for at Sp gikk fra blå til rød blokk.

Et ikke ubetydelig antall nordmenn trodde faktisk at 17. mai og det norske flagget ville bli avskaffet. (Jeg husker selv at jeg fikk en nei- løpeseddel i postkassa i 1994 illustrert med barn i bunad som viftet med norske flagg under påskriften ALDRI MER 17. MAI?).

Noen av de mest bisarre innslagene i nei-kampen kom fra kristenkonservative. EU kunne være «et instrument i antikrists hender», mente Jan-Aage Torp. EU var dyret i Åpenbaringen, mente KrFs Anita Appelthun Sæle (en velkjent trope blant kristenfundamentalister). Lahnstein skrev i avisa til pastor Åge Åleskjær.

Det ble også gjort et stort nummer av at EU ville bety slutten for den norske krona, med kongen på og alt mulig. Det skulle vise seg å være feil det også, bare se til Sverige og Danmark. Men har Alstadheim rett i at Victor Norman tok så feil da han ønsket å binde den opp mot euroen? Norman mente at krona ville bli en utenforvaluta, en «ustyrlig valuta», og det er den vel blitt, til en viss grad?

Noen har hevdet at nasjonalfølelsen som oppsto i kjølvannet av OL på Lillehammer og norsk deltagelse i fotball-VM, var med på å booste nei-holdningen i befolkningen. Alstadheim tror bare sånn passe på den hypotesen. Skjønt, som han skriver; «Nasjonal stolthet har en skyggeside i selvgodhet». Det er et understatement, mener jeg. Alstadheim har mer tro på at den økonomiske oppgangen Norge opplevde påvirket holdningene, vi forestilte oss at vi var immune mot resten av verden og i alle fall Europa. Det er åpenbart viktig det også. 

Lahnstein proklamerte at EU ville gå utover faglige rettigheter, hvis vi tok del i EUs indre marked gjennom EØS. Der tok hun feil. «30 år senere har Norge fortsatt sentrale lønnsoppgjør. Sverige også. Lahnstein traff med andre ord ikke blink», skriver Alstadheim tørt.

Venstresiden

Klassekampens Bjørgulv Braanen støttet Boris Johnson under Brexit. «Hvordan kunne sjefen for «hele venstresidas dagsavis» bli en entusiastisk støttespiller for en slik politiker?», spør Alstadheim: «Jo, fordi Johnson fikk britene ut av EU. For Braanen trumfet en slik bragd det meste annet.» 

Vedum og Braanen er eksempler på hvordan deler av den norske nei-siden er mot EU som konsept, mener Alstadheim. 

Alstadheim viser hvor konsistent og sta nei-siden har vært hele veien; den insisterende populistiske undertonen og dyrkelsen av annerledeslandet. Som om Norge representerer folket og resten av Europa eliten. For venstresiden, og særlig SV, som holder den internasjonale fane høyt, må all den nasjonale selvtilfredsheten på bekostning av solidaritet og samarbeid, fremstå som et evig gnag, som kognitiv dissonans. Spesielt i dag, med Putin og Ukraina og en destruktiv nasjonalkonservatisme som fosser frem, er det smått utrolig at den norske venstresiden til venstre for midten av Ap, stort sett holder stø proteksjonistisk og usolidarisk kurs. Og hvilke sengekamerater de villig eller motvillig holder seg med. Hvis vi holder RV/Rødt utenfor diskusjonen, de er uansett ikke en del av den liberaldemokratiske tradisjon, så er det absurd å tenke over hvor langt ute norske moderate venstresosialister er, helt på kollisjonskurs med alle sine søsterpartiet i Europa.

Og hva mente RV om EU i 94? Jo, de advarte mot EU-utvidelsen østover, det var ren imperialisme, noe Russland ville oppfatte som en trussel, mente RV-leder Aksel Nærstad. 

«Resonnementene fra Rød Valgallianse den kvelden ligner på hvordan Vladimir Putin som president i Russland senere skulle beskrive verden», skriver Alstadheim. «På den ene siden var partiet bekymret for at «maktblokken» i vest skulle dominere svakere stater i øst. På den andre siden hadde partiet en rørende omsorg for hvordan Russland ville reagere hvis stormakten ikke fikk dominere de samme landene lenger. De østeuropeiske landenes egne ønsker var det ikke så nøye med.» 

Så den som måtte tro at den opphetede debatten om støtte til Ukraina som oppsto i Rødt i fjor, kom som lyn fra klar himmel, må tro om igjen. 

Hvorfor skiftet Kjetil mening? 

Selv om Alstadheim argumenterer bredt om fordeler og en del ulemper ved EU, og selv om han bruker mye plass på økonomi og tørre fakta, så fremstår det for denne leseren som at hans mest tungtveiende argumenter for EU handler om sikkerhet, samarbeid på et overordnet plan og klimasaken. Den dype skepsisen, for ikke å si mistenksomheten mot EU-systemet, som ellers kjennetegner ytre høyre og andre populister, var dypt forankret på den norske nei-siden, i grasrota, også blant ellers moderate mennesker. Det er noe Alstadheim etter hvert rister av seg. Den unge Alstadheim lar seg nesten forbløffe av at så mange jobber så hardt og seriøst for at samarbeidet i unionen skal bli så godt som mulig og at EU rommer mange ulike verdier og synspunkter. 

«Ti år etter den norske folkeavstemningen hendte det nei-siden i 1994 ikke trodde på. Det norske nei åpnet ingen dører for andre», skriver Alstadheim. Tvert imot. Det kom en flom av nye medlemmer. Alstadheim fremhever hvor viktig EU er blitt, også som sikkerhetspolitisk aktør. Et ansvar som ikke vil bli mindre med et trumpifisert USA. 

«Diskusjonene om EU som sikkerhetspolitisk aktør har tatt seg kraftig opp også i Norge på grunn av den russiske angrepskrigen mot Ukraina. Nei-siden misliker det sterkt», skriver han: «Senterparti-leder Trygve Slagsvold Vedum har beskyldt dem som løfter frem at EU har fått en større sikkerhetspolitisk betydning, for «å snakke ned» Nato.» Fra SV heter det at de «vil arbeide for at Norge ikke integreres tettere i EUs ulike sikkerhetspolitiske initiativ. Det var altså nei «uansett hva slags samarbeid det skulle bli snakk om … Partiet ville ikke engang vurdere om eventuelle initiativer fra EU kunne være fordelaktige for norsk sikkerhet og beredskap.»

Det er jo helt vanvittig. 

Da EU fikk fredsprisen

At EU fikk fredsprisen i 2012 ble selvsagt ikke tatt godt imot på nei-siden. Senterpartiet ville boikotte utdelingen, mens SVs medlem av Nobelkomiteen, Ågot Valle, «som var syk den høsten», uttalte at EU aldri ville fått prisen hvis hun ikke hadde vært syk. Det ble også arrangert fakkeltog MOT fredsprisen, med SV-nestleder og statsråd Inga Marte Thorkildsen og Senterpartiets Lundteigen i spissen.

Alstadheim mener at SVs nei til EU handler om overvintrede forestillinger om hvem som er de gode og hvem som ikke er de gode på den internasjonale scenen. De er altså ikke mot overnasjonalitet som sådan, men heller mot kapitalisme. Sp derimot, er ifølge Alstadheim, «dypt ideologisk fundert og basert på troen på nasjonalstatens fortreffelighet – pluss, selvfølgelig, landbruksinteressene.» 

Om SV vil snu og dermed komme i takt med resten av den moderate venstresiden i Europa er derimot usikkert. SV er fremdeles beleiret av «ivrige museumsvoktere som slår hardt ned på enhver antydning til nyansert diskusjon om EU. Samtidig gir Alstadheim oppegående SV-politikere, som Kari Elisabeth Kaski og Audun Lysbakken, «fem år – toppen ti – på å skifte EU-standpunkt etter at de har forlatt politikken, kan tenke fritt og ikke lenger trenger å ta partitaktiske hensyn.» Det har kanskje Alstadheim rett i. 

Alstadheim mener at ja-siden tok grundig feil når de postulerte at et nei til EU var å kappe fortøyningen til resten av Europa. Paradoksalt nok har ja-folket selv bidratt til å befeste nei-standpunktet i befolkningen, fordi de har jobbet systematisk og seriøst for at EØS skal bli en så god løsning som mulig for Norge. 

Uten å bruke store ord, fillerister Alstadheim de verste populistiske aktørene og talepunktene på nei-siden. Fortellingene om at norske styresmakter har gitt blaffen i folkeavstemningen og snikinnført EU (gjennom EØS) er ifølge Alstadheim en skikkelig farlig nei-myte. Nei til EU dyrker en fortelling om et svik mot folket, mener Alstadheim. Faktum er, som Alstadheim også skriver, at spørsmålet til velgerne i 94 ganske enkelt var om Norge skulle bli med i EU eller ikke, ja eller nei. EØS var vi allerede med i: «Svaret ble nei, og Norge har ikke meldt seg inn.»

Quo Vadis?

I dag ville det ikke holdt med en ja-fløy og en nei-fløy i en partilederdebatt om EU-medlemskap, mener Alstadheim: «Det ville vært nødvendig også med en avdeling for «vet ikke» – eventuelt «tør ikke, det blir for mye styr og bråk», eller «kanskje, men orker vi en ny runde om EU, egentlig?».» 

Det er flaut at Jonas Gahr Støre, den samme mannen som satt ved EØS-forhandlingsbordet og deretter avtalen om EU-medlemskap, er den samme mannen som var partileder da Ap strøk ordene «medlemskap i EU ville være en fordel for Norge» fra partiprogrammet. 

Heller ikke Erna Solberg «orker tanken på et nytt nei-flertall», men er blitt overstyrt av landsmøtet som ønsker at Høyre skal fronte en ny norsk EU-debatt. Solberg vil helst ikke og belærer Venstre for å være utålmodige og vel, egentlig, umodne. 

Alstadheim mener på sin side at det er god grunn til å være «utålmodig i EU-debatten.» Han skriver hvordan vårt selvpåførte utenforskap og oljemilliarder har ført oss inn i det han kaller «suksessfellen». I stedet for å ta konsekvensene av en verden som endrer seg dramatisk, fortsetter vi som før, fordi det har gått bra så langt. 

Sånn sett er det en ulykke, men også symptomatisk for oss at bakstreverske Sp sitter i regjering, mens Europa er inne i en skjebnetid. Kan det være at den kulturen som blant annet er bygget opp rundt EU-spørsmålet i Norge, har gjort oss ikke bare selvgode, men ute av stand til å orientere oss i verden? Vi tror at norsk olje ikke er som andre oljer. Vi underfinansierer ukrainerne. Vi tror ikke på det som er farlig, for det er noe som skjer i utlandet. Det norske selvbildet, som verdens samvittighet, står ikke i forhold til realitetene, som er at Norge for mange fremstår både gjerrig og egosentrisk. 

Alstadheim er en overbærende mann (langt mer overbærende enn denne anmelder), det skal han ha. Han argumenterer saklig, selv mot dårskap, og mot mer saklig nei-til-EU-argumentasjon som jeg har utelatt her. For Alstadheim har en god hensikt med boka, nemlig et ønske om en saklig debatt om EU i vår tid. 

«Norge tålte å ta EU-debatten i 1972 og 1994. Norge vil tåle å ta den en gang til. Mitt håp er at det vil føre landet fra nei til ja», skriver Alstadheim.

Sant som det er sagt.