En revolusjon som ingen annen

«Grekerne vant fordi de ikke tapte», skriver Mark Mazower i sin nylig utgitte gjennomgang av den greske revolusjonen i 1821. Det virker ved første øyekast som en truisme, men det var ingen ting som skulle tilsi at en liten befolkning, med utgangspunkt på Peloponnes, skulle klare å gjennomføre en vellykket løsrivelse fra Det osmanske imperiet da det skjedde. Likefullt greide de det, og en forsøksvis forklaring på hvordan dette var mulig følger som en rød tråd gjennom Mazowers bok.

Da revolusjonen brøt ut, hadde Europas øvrige stormakter allergi mot alt som minnet om oppvigleri, kloke av skade etter Napoleonskrigene og tilløp til nye terrorvelder, som i Frankrike. Pakten mot å tillate at noe slikt skulle kunne skje, ble formalisert i «Den hellige liga». Maksimen i traktaten fra Wienerkongressen i 1815 var at selv mindre maktforskyvninger kunne få hele freden ut av balanse. Det var altså liten interesse for å bidra til en underlegen gresk befolknings frigjøringstrang i utkanten av Sultanens rike.

For å gjøre det hele enda vanskeligere var Det osmanske riket det imperiet som lå mest i bakevjen, og grekerne hadde en tydelig underordnet posisjon innad i riket. Ikke var befolkningen spesielt velstående, og det greske klansamfunnet var – med unntak av den internasjonalt orienterte handelsstanden – dårlig integrert i det europeiske fellesskapet.