Europa trenger fortsatt USA

Det er skremmende å se at flere og flere republikanere i USA vil stoppe å sende støtte til Ukraina. Vivek Ramaswamy, som ikke har mye sjanse til å bli president, men som likevel taler på vegne av mange i den republikanske grasrota, taler høyt under nominasjonsdebattene om at USA må stoppe å sende midler til Ukraina. Kongressen viser også motvilje til å bevilge mer penger til landets forsvarsinnsats, for ikke å snakke om den betydelige risikoen for at Trump vil stoppe støtten hvis han blir gjenvalgt. I Norge og Europa må vi ta inn over oss hva en slik økonomisk tilbaketrekning fra fronten i Øst-Europa faktisk vil bety for verden vi lever i.

Det er 20 år siden den konservative sikkerhetspolitiske analytikeren, Robert Kagan kom ut med den omdiskuterte boken, Makten og paradiset (2003). Siden den gangen har Kagan skrevet flere viktige sikkerhetspolitiske og utenrikspolitiske bøker, som The Return of History and the End of Dreams (2008) The World America Made (2012) og The Jungle Grows Back (2018). For min del – som ung europeer – var det Makten og paradiset som traff meg mest.

Mye har skjedd i verden i løpet av de 20 årene som er gått siden boken ble publisert. Likevel er Makten og paradiset fremdeles en bok man burde lese for å forstå USA og Europa. Kagan la frem en veldig enkel, men samtidig overbevisende analyse som konkluderte med at Europa og USA levde i to forskjellige verdensanskuelser. Europa befant seg i en kantiansk verden med evig fred, mens USA levde og lever i en verden der naturtilstanden rår, altså en hobbesiansk verden, der hard makt betyr mest. Dette fordi USA i 2003 som i 2023, var verdens største supermakt og opp gjennom historien har alle store makter alltid brukt hard makt for å beholde sin posisjon. USA er ikke en utenrikspolitisk supermakt blant mange, det er den overordnede makten i verden. USA var og er makten, Europa var paradiset. USAs maktbruk, er dessuten ikke noe erketypisk amerikansk. Da de europeiske kolonimaktene dominerte verden, var de også mindre villig til å forhandle og ønsket heller å bruke sin harde makt for å fremme sine interesser. Den gang var USA i dagens Europas posisjon i det globale makthierarkiet, og følgelig mye mer villig til å diskutere og forhandle. Dette ligger i mindre makters natur i en farlig hobbesiansk verden.

Kagan var ikke negativ til Europa i Makten og paradiset, snarere hyllet han Europa og hva kontinentet hadde oppnådd med EU og europeisk integrasjon. Samtidig mente han at europeerne måtte forstå at den kantianske freden de levde i var et resultat av USAs makthegemoni. Kagan påpekte også at Europa hadde råd til sosiale goder og velferdssystemer fordi de ikke måtte bruke penger på forsvar. Brorparten av de sikkerhetspolitiske kostnadene var det USA som stod for. På sin side hadde USA ikke disse sosiale godene, fordi landet trengte å bruke enorme summer på et forsvar som ikke bare måtte forsvare landets grenser, men også Europa og amerikanske interesser internasjonalt. Man kan trygt slå fast at denne slutningen er like aktuell i dag. Selv snart to år etter at Russland startet en fullskala invasjon av Ukraina, og startet den blodigste krigen i Europa siden andre verdenskrig, kvier en rekke europeiske land seg fra å investere i forsvar og nå NATOs toprosentmål. Kagan påpekte dessuten at USA brukte atskillig mye mindre penger på militæret i 2003 enn de gjorde under den kalde krigen. Det stemmer fortsatt. I dag bruker USA 3,9 prosent av BNP på forsvar, mens landet på høyden av den kalde krigen brukte rundt 7 til 10 prosent av BNP.

USA trenger flere kaganister som vil at Europa skal returnere til Kants evige fred. Alternativet er å fremme en sterkere unison europeisk sikkerhetspolitikk, noe Kagan hevdet vi hadde sjansen til etter den kalde krigen, men valgte ikke å gjøre. Hvis vi bygger opp et sterkere militære, vil det også bety at Europa kommer til å innta en større rolle i en hobbesiansk verden.

Robert Kagans analyse av Amerikas makt lyder som følger:

Amerikas makt, selv når den tas i bruk i bruk med dobbeltmoral, kan være det beste virkemiddelet for fremgang for menneskeheten – og kanskje det eneste virkemiddelet. (….) Men i stedet har mange europeere i dag begynt å betrakte USA selv som en lovløs, løpsk koloss. Faren ved det – hvis det er en fare – er at USA og Europa kan gli fullstendig fra hverandre.

Sitatet forklarer Kagans sikkerhetspolitikk. Han ønsker å se USAs forsvar fullbemannet, fordi det kan være det beste virkemiddelet for fremgang for menneskeheten. Vi trenger USA for å gjenoppbygge den kantianske freden i Europa etter Ukrainia-konflikten. Alternativet er at vi selv må ta en del i en hobbesiansk verden og se vårt eget forsvar fullbemannet. USA og Europa kan ikke gli fra hverandre. Ansvaret for å unngå det hviler på europeernes skuldre i en tid hvor skiftende presidentadministrasjoner ser på Kina som den viktigste utfordreren for amerikansk hegemoni.

Unge europeere som ønsker å forstå Amerikas utenrikspolitikk gis derfor dette råd: les Kagan! Svarene han gir kan være ubehagelige, men det er vanskelig å finne en mer avslørende sikkerhetspolitisk analyse.