Både menn og kvinner synes kvinner er dårligere sjåfører enn menn

Jeg skal som forfatteren starte med å være generaliserende: de fleste damer har hatt en opplevelse av at reaksjonen man får på noe man har sagt, ville vært annerledes hvis man var mann.

Eller av at menn egentlig er mest opptatt av hva menn synes. At mannlige intellektuelle får andre reaksjoner enn kvinnelige. At menn forklarer oss ting. Og så videre.

Helene Uri begynner boken Hvem sa hva? med å fortelle flere nedslående historier om hvordan hun som kvinne har blitt tatt imot i litterære og intellektuelle miljøer, og forskjellen mellom henne og hennes mannlige kollegaer.

Eller, hun beskriver oppfattelsen hun har om en egentlig ganske trist kjønnsskjevhet. Denne oppfattelsen går ut på at man (eller helst damer) føler seg mindre verdsatt og underlegen i situasjoner der man ikke burde gjøre det.

Typiske dameting, altså. Damer er jo som regel gode til å være overdrevent selvkritiske, mens menn på motsatt side lider av høy selvtillit. Stereotypier, så absolutt! Men ligger det noe i dem?

Det er denne opplevelsen av forskjell som skal bevises gjennom boka, og utgangspunktet er språket – for det er jo språket selv som er stereotypisk.

Uri går systematisk gjennom språkbruken. Hun ser både på om menn og kvinner bruker språk forskjellig, og om man omtaler menn og kvinner forskjellig – uavhengig av kjønnet på taleren. Det er altså ikke snakk om hvordan menn snakker om kvinner og kvinner om menn, men hvordan vi helt ubevisst uttrykker oss.

Som min gamle fransklærer(-inne?) sa: i grammatikken vinner alltid hankjønn.

Og det hun kommer opp med av bevis på språkbruk, er i seg selv nedslående – og overraskende. For selv jeg, som har oppfatta meg selv som feminist, riktignok ei blåstrømpe, gjennom mange år, var overraska over funnene til Uri.