Selvstendige mennesker er takknemlige

Gamlunds bok om takknemlighet er lettlest, og den forklarer fort hvorfor takknemlighet er så viktig for sosiale relasjoner, samtidig som den er sammensatt. Er vi for lite takknemlige i dagens overflodssamfunn, slik blant annet min kollega Lars Fredrik Svendsen har skrevet om? Er utakknemlighet så ille som vi kanskje tenker, og som flere viktige tenkere i filosofihistorien har hevdet? Er takknemlighet noe vi poserer med for å vise at vi skjønner at vi er heldige? Alt dette drøfter Gamlund i sin bok, uten å dykke for dypt ned i det han viser oss smakebiter av: En teoretisk og begrepsmessig innviklet filosofisk diskusjon om takknemlighet.

Vi som er konservative er opptatt av å ha et realistisk syn på mennesket: Vi er sammensatte, har begrenset fornuft og er både gode og onde. Kaster man takknemlighet inn i den konservative fortellingen om mennesket, ser vi tydeligere hvor komplekse vi mennesker er. Særlig Gamlunds påpekning av at den engelske filosofen Hobbes anså takknemlighet som avgjørende for et velfungerende samfunn viser at et godt samfunn ikke bare handler om å holde mørke på avstand. Dyder og de gode egenskaper og verdier må også dyrkes frem.

Gamlund forklarer hvordan takknemlighet, som ikke retter seg mot bestemte personer, kalles kosmisk takknemlighet. Vi er takknemlige for fint vær og god helse, men hvem takker vi da? Den religiøse takker Gud, men mennesker som ikke er religiøse takker også uten å takke noen bestemt. I Norge er mange takknemlige for velferdsstaten, men da mer som et kosmisk uttrykk for takknemlighet. Grinebiteren i meg vil si vi burde takke mer i kirken, og mindre i staten. For staten, det er oss. Det er hverandre – alle skattebetalerne i spleiselaget velferdsstaten – vi bør takke, ikke en abstrakt stat.