Skolevalg og blindsoner

Hvor mye er man villig til å ofre for en idé, sak eller tro? Spørsmålet har opptatt troende idealister siden tidenes morgen. Abraham villig til å ofre sønnen Isak for troens skyld, Sokrates sitt eget liv for sannheten, Jesus for menneskeheten. Bjørnson og Ibsen skrev begge tekster om temaet.

Ida Søraunet Wangberg (35), journalistutdannet på Høgskolen i Oslo og Akershus og Universitetet i Oslo med historie i fagkretsen, samt arbeid for tankesmien Manifest, strever med det samme. Og i boka Skolevalget. Om skoler som konkurrerer og elever som velges bort, fra Manifest Forlag (2020), er strevet satt i en langt mer hverdagslig kontekst:

Skal hun la datteren Astrid starte på nærskolen Rødtvet i Groruddalen (dit de har flyttet) med fare for at datteren kommer til å mistrives som eneste etnisk norske elev i klassen og med flere elever som presterer «dårlig» på nasjonale prøver? Eller skal hun søke seg over til naboskolen Tonsenhagen med langt større sjanser for mer etnisk norskhet og høyere prøveresultater?

For å ta slutten først: Ida er villig til å gjøre sitt «offer» – ta sjansen, datteren skal starte på Rødtvet: «Dette er jo skolen vår».

Dilemmaet som utløser dette, er fenomenet «fritt skolevalg» som egentlig er politisk nytale for retten til skolebytte (i den grad det er plass et annet sted) også hjemlet i Opplæringsloven. I videregående skole betyr denne nytalen noe annet, men dette handler først og fremst om grunnskolen. I Oslo – den delte byen.

Vil utgjøre en forskjell

Wangbergs prosjekt for seg, datteren og familien er altså slik hun selv beskriver det fra s. 23, å bo i et «blandet nabolag, med naboer med ulik bakgrunn, også fra ulike deler av verden» – hun vil i tillegg kunne «låne ut ski til unger som ikke har det, lære dem å bruke dem og ta dem med på tur i marka» – hun vil «utgjøre en forskjell», altså være med på å skape multikulturelt fellesskap.

Men Wangberg ser også fallgruver: Hvor mye idealisme kan man legge på et enkelt barns skuldre? Hvis politikerne og folket ikke vil det samme – eller rettere: Sier én ting, men gjør det litt motsatte?

Dette er altså ingen parodi fra min side – denne velskrevne, nære og personlige boka handler nettopp om dette: Hvor langt er jeg, Ida, villig til å følge troen på et flerkulturelt samfunn? Og forfatteren drar oss drevent gjennom de fleste problemstillinger vi har kunnet lese om i avisene det siste tiåret.

Med seg har hun en solid dose fotnoter til forskning, avisoppslag og skolestatistikk, en skolestatistikk hun riktignok ønsker å luke ut for allmennheten slik at man ikke fristes til dysfunksjonelle skolebytter.

Og det er nok Ingvild Bjordals doktorgradsavhandling som ligger i bunnen her: Markedsretting i en urban norsk skolekontekst – Et sosialt rettferdighetsperspektiv fra 2016. Malkenes-saken lurer også i bakgrunnen.

Noen blindsoner

Forfatteren har likevel tre blindsoner. Muligens fire. Den ene er skoleøkonomien, den andre hvordan «fritt-skolevalg»-ordningen faktisk slår ut på frafallstatistikken for videregående skole når skolene blir mer homogene mht. elevprestasjoner, den tredje den dramatisk økende voldssituasjonen i skolen hun nå skal føre datteren inn i. Den fjerde er en bok hun muligens har lest, men verken siterer eller viser til (litt synd), altså Halvor Foslis Fremmed i eget land – samtaler med den tause majoritet fra 2015. Nettopp fra og om Groruddalen.

Da kunne hun jo for eksempel vist til dette utsagnet fra Lisbeth som bor i et villastrøk i dalen: «Så lenge det er fritt skolevalg i Oslo, blir vi nok boende» (s. 94).

Skoleøkonomi

Hvem kommer økonomisk «dårligst» ut av de to skolene? Rødtvet med totalt 489 elever eller Tonsenhagen med totalt 574 elever? Forfatteren virker ikke å være i tvil om at svaret er Rødtvet (tross en litt korrigerende fotnote). Og det er stykkprisfinansieringen som har skylda.

Vi kan slå fast at antallet totale årsverk pr. 31.12.19 ifølge tallene Utdanningsetaten og skolene oppgir selv er høyere på Rødtvet enn Tonsenhagen (72,4 vs 70). Rødtvet har også en litt «større» ledelse (4,6 årsverk vs 4,0), de har litt flere «øvrige ansatte» (21,3 vs 18,4), de får mer penger til skyss og bygningsrelaterte kostnader (nesten dobbelt så mye samlet sett og sikkert berettiget, rundt 37 mill. vs ca. 21 mill.). Men Rødtvet skole har altså et budsjett på over 8 mill. mer enn Tonsenhagen når det gjelder undervisningsrelaterte kostnader – til tross for langt færre elever.

Elevsatsen i snitt på Rødtvet ser altså ut til å være kr. 106 292. Tonsenhagen skole kr. 76 342, eller litt over 70 prosent av Rødtvets totale undervisningsbudsjett. Trekker vi fra spesialgruppene på Rødtvet, er elevsatsen i snitt nede i kr 88 092, men likevel kr. 11 750 høyere enn Tonsenhagens. Trekker vi i tillegg også fra alfa- og mottaksklasser på Rødtvet, ser likevel snittet på elevsatsen til å være rundt kr 8500 høyere enn på Tonsenhagen.

Slik er altså den baktalte stykkprisfinansieringen i Osloskolen med sitt dryss av nødvendige særtiltak skrudd sammen uansett hvordan man snur eller vender på det. Ja, jeg har sjekket flere skoler i Oslo (grunnskoler og videregående) og ser det samme mønsteret, men garanterer selvsagt ikke for at det er slik overalt.

At elevflukten fra noen skoler skaper problemer, er likevel opplagt. Man kunne ha finansiert på en annen måte (slik det også gjøres andre steder) og muligens unngått en del problemer. Men mister man elever på en skole, må lærerstaben reduseres og klasser eller grupper slås sammen – slik er det overalt i Norge. Noen skoler blir også nedlagt. Ifølge VG 25.4.18 rundt 480 grunnskoler på ti år, nesten 200 er kommet til. Kilden er Utdanningsdirektoratet.

Det finnes sikkert lærere som ikke har opplevd at en kollega har måttet bytte skole eller finne seg annen jobb fordi elevgrunnlaget endrer seg, men jeg tviler på at de er i stort flertall. Slik sett kan altså «fritt-skolevalg»-debatten mer se ut som et ubehagelig logistikkproblem og et fagforeningsproblem – i tillegg til de økonomiske som alle skoler sliter med, selvsagt.

«Fritt skolevalg» og frafall

Når det gjelder «fritt skolevalg» eller karakterbasert inntak i videregående, ser statistikken på Skoleporten.no fra 2018 og 2019 nokså entydig ut når det gjelder frafall over mer enn fem år. De syv (tidligere) fylkene med lavest frafall hadde «fritt skolevalg» i en eller annen form. De representerte også over 50 prosent av elevene. Kanskje mer homogene skoler med hensyn til faglige prestasjoner totalt sett har noen fortrinn – hvem vet.

Vold i skolen

Siden Wangberg knapt nevner de dramatiske tallene når det gjelder volden i Osloskolen, kan jeg friske opp hukommelsen her:

«I fjor ble hele 994 volds- og trusselepisoder mot lærere og elever meldt til Utdanningsetaten, mot 722 i 2005. En økning på 37 prosent. Over halvparten av volden var rettet mot lærere, og i 48 av tilfellene fikk lærerne det som klassifiseres som en yrkesskade» (Aftenposten 18.4.08).

Ti år senere, i årsrapporten for 2018 fra Utdanningsetaten («Vold og trusselhendelser mot ansatte og elever i Osloskolen») er det rapportert inn over 9000 hendelser mot ansatte over en treårsperiode – 4300 alvorlige eller svært alvorlige. Spesialskolene kommer aller dårligst ut.

I tillegg er det meldt inn over 4500 hendelser mot elever (fra medelever) over en 5-årsperiode. Rundt 60 prosent av alle hendelser mot elever er spark og slag. Over 90 prosent av elevene som blir utsatt for vold eller trusler, er mellom 6 og 12 år. Her ser det faktisk ut som det er de ordinære grunnskolene som kommer aller dårligst ut.

Dette er en utvikling som kan gi selv den mest hardbarkede spesialpedagog med slag-og-spark-merker bakoversveis. Altså dobling av den registrerte volden mot ansatte over en treårsperiode og mer enn en tredobling av elevvolden over en femårsperiode. Noe som selvsagt burde ha nedfelt en kommisjon eller offentlig høring. Men nei. Ikke engang innsyn i voldsmaterialet gis med begrunnelse om at materialet er for stort (sist undertegnede spurte om det for noen år siden).

Og spørsmålet blir selvsagt da om det kan være andre grunner til den økte segregeringen i Osloskolen enn nytale om frihet fra høyresiden – eller ren egennytte for å mele sin egen kake? Man kan i hvert fall tenke tanken.

Men kjøp boka fra Manifest Forlag – den er både lettlest og spennende og lesingen og pengene verdt. I tillegg er den et tidsdokument om tankemønstre blant dem som alltid har et ønske om å endre eller redde oss (og helst hele verden) for en stor og brennende idé, tro eller sak uten å skjele for mye til konsekvensene ute i den berømte virkeligheten.