Forsoning er å bryte med mor

Lengselen etter forsoning ligger dypt i mennesket. Det har vært en grunnforestilling i vår kultur – gjennom arven fra både Jerusalem og Athen – at mennesket ved å la seg føye sammen blir noe mer enn hva det er alene. Og i de jødiske og greske idétradisjonene har en slik sammenføyning vært forstått som nettopp forsonende; det å bli sammenføyd er å helbrede eksistensielle revner i sjelen. I vår tid må imidlertid denne grunnforestillingen vike for en forståelse av mennesket som autonomt. Det er i større grad blitt et ideal å være uavhengig, selvstendig – men dermed er vi kanskje også i en eksistensiell forstand mer alene.

Det er nettopp denne historisk-kulturelle konteksten som gjør selvbiografien til Thomas Merton, Fjellet med de syv trinn, fascinerende. Beskrivelsene i boken – som umiddelbart ble en klassiker da den utkom rett etter den andre verdenskrig, og som nå omsider er oversatt til norsk – sirkler rundt Mertons sjelelige strabaser, rundt hans åndelige overgangsrite. Merton forsøker å finne seg selv som en grenseløs og egoistisk kunstner-intellektuell, som flørter med marxismen og leker med drømmen om verdensfred. Men han dras til syvende og sist inn i barmen til en katolsk munkeorden, hvor han erfarer nettopp forsoning – med Gud.

Mertons overgangsrite utgjør derfor en voldsom vandring i det senmoderne, sekulære landskapet. Denne vandringen gledet jeg meg til å følge – og ikke bare fordi forholdet mellom selvstendighet og uavhengighet på den ene side, og sammenføyning og forsoning på den annen, er betydningsfullt i den senmoderne sekularitet. Interessen har også en personlig dimensjon, fordi jeg kjenner meg igjen i flere av Mertons erfaringer. Også jeg er blitt formet av det akademiske miljøet i Oxbridge, også jeg har hatt ønsker om å «bli noen» innenfor sirkler der det leses og skrives, også jeg har flakket mellom kristne tradisjoner – og også jeg har ønsket å bli munk. Jeg har også stått ved Mertons vendepunkt: