Hva betyr det å være menneske når så mye fryktelig skjer?

Civilization is like a thin layer of ice upon a deep ocean of chaos and darkness.

Werner Herzog

Steffen Kverneland har for lengst seilt opp som en av Norges fremste kunstnere. Det tok sin tid før tegneserien ble anerkjent som kunstform i Norge, og Kverneland gikk i front. I yngre dager serverte han ganske burleske serier som var anarkistiske i formen. De senere årene har Kverneland roet ned satiren til fordel for «voksent» selvbiografisk materiale der han pløyer ned i mer vanskelig stoff. Som i den dystre, men også svarthumoristiske En frivillig død (2019), der han kretset rundt farens selvmord.

Med Skygger, som kom i fjor, og her blir anmeldt godt på overtid, går Kverneland et skritt videre i sin kunstneriske løpebane. Med 88 sider trykket i glanset papir og et format på hele 23x31 cm. er utgivelsen det vi i gamle dager kalte en kunstbok. Med forholdsvis lite tekst og mange store tegninger er det sånn sett lite som minner om det vi forbinder med en klassisk tegneserie, om det er rimelig å omtale Skygger som tegneserie i det hele tatt. Kvernelands arbeider har lenge befunnet seg i et slags grenseland, og han har med denne beveget seg enda lenger ut i det sjangeroverskridende.

Det tar ikke lang tid å lese Skygger, men den etterlater desto sterkere inntrykk av uro og melankoli. Den emosjonelle kraften i fortellingen, som består av bruddstykker, delvis fra Kvernelands eget liv og delvis fra en klode som er sår og vond, er både effektiv og virkelig. Bruddstykkene deles opp av svarte ark mellom avsnittene, som for riktig å understreke at skyggene truer, og at alt du har kjært, kan gå tapt. Hverdagslige småting brytes opp av katastrofe: Den dårlige, nagende samvittigheten over ting man har sagt og gjort som aldri egentlig kan repareres. Om konstruksjon og ødeleggelse. Om å være syk, men ikke død, mens andre er døde likevel. 22. juli, pandemi, Holocaust og krigen i Ukraina flettes inn i skildringer av glede, og det blir aldri banalt. For det er noe dypt allmennmenneskelig over kontrasten mellom det trygge og det utrygge i et liv som vi alle kan føle på.

Men først og fremst er Skygger et kontrastfylt møte mellom melankolsk takknemlighet og bunnløs, ubeskrivelig lidelse. Det er noe med trøsten i å komme inn fra den ensomme kulda til et varmt hjem med stearinlys i vinduet, til en familie, mens verden der ute er barsk og ugjestmild. Hvor lenge kan vi være trygge på at barna våre skal få et godt liv? Er huset et hus når varmen og lyset har forlatt det, og det er like ugjestmildt som på utsiden?

De av oss med legning for det lett pessimistiske vil kjenne seg igjen i Skygger. For når man har det bra, så dukker tanken opp om at glede og trygghet er en ferniss. Det handler om å lykkes i å fortrenge egen forskuttering av gledens sammenbrudd. Det handler nok også mye om sinnelag og mentalitet. Noen er bedre enn andre til uforstyrret å nyte de gode øyeblikkene. Det kan hende at Kverneland er mer optimistisk enn det jeg har inntrykk av. Men avslutningen i Skygger, om broren Tore, er såpass dyster at jeg har litt vanskelig for å tro det.

Samuel Beckett skrev om svartsyn som ingen andre, her i Bjørn Endresons oversettelse:

«Ein gong kjende eg ein galen mann som trudde at verda gjekk under. Han var målar – og treskjerar. Eg var svært glad i han. Nå og da var eg på asylet og såg til han. Eg tok han i handa og drog han bort til vindauget. Sjå der! Sjå, sa eg. Alt kornet som mognar! Og der! Sjå der! Sildeflåten for fulle segl! Så mykje vakkert! Han drog til seg handa og gjekk tilbake til kroken sin. Heilt forvirra. Alt han hadde sett var oske.»

Men det er ikke livets meningsløshet og fatalisme Kverneland er ute på. Snarere forteller han om det forferdelige som kan skje oss alle, forferdelighetene som stadig skjer i våre nabolag. Hva betyr det egentlig å være menneske når så mye fryktelig skjer? Kverneland trekker subtile linjer mellom krigens grusomheter og sin egen tankeløshet som guttunge. Om kompisgjengen som vitset om den jødiske klesforhandleren Rabinowitz, senere slått i hjel i Sachsenhausen. Fordi de ikke visste bedre. Med tid forsvinner sporene av tiden, de blir skygger av seg selv. Fortellingene om KRIGEN kjeder den unge Kverneland, som «himlet med øynene. Det var så fjernt, så himla lenge siden». Sånn var det jo, vi ville ha det gøy, og det er jo ikke noe galt i det. Kverneland moraliserer ikke.

Hele forfatterskapet til Kverneland har vært preget av fest og moro i en gal, gal verden. Likeså hans fascinasjon for skrålende dekadente og eksentriske bohemkunstnere, syk kjærlighet og hans nese for absurd og banal maktutfoldelse. Likevel er de siste verkene til Kverneland preget av modenhet. Kanskje ettertenksomhet er et bedre ord. Det er noe som ofte skjer med alderen. Du gjør deg noen tanker om en slags slutt og om et slags regnskap. Kvernelands unge sønn Aksel er dessuten en viktig brikke i Skygger. Det er ikke så lett å være nihilist når man har noen andre, viktigere enn deg selv, å bekymre deg for.

Under Kvernelands arbeid med Skygger, blir Ukraina brutalt angrepet av Russland. «Det er som avgrunnen i tid løser seg opp. De gamle fortellingene fra krigen blir levende og aktuelle», skriver han. Det er så sant som det er sagt. Verden går i loops. Derfor kan det også være at verden er blitt til et bedre sted igjen om noen år.

«Til det en dag smeller igjen. Noe faenskap.»