Russland er et kvinnelik i snøen

o«Hva er det som er bra med Russland? At det er det groteskes land – et rent eldorado for en forfatter.» Slik priste Vladimir Sorokin (f. 1955) tilgangen på godt stoff i sitt hjemland i en artikkel i den russiske utgaven av Esquire i 2015. Og han tar det med seg i sin egen skriving: Den groteske fremstillingsmåten er blitt et av Sorokins fremste varemerker. Romanene hans både speiler og forvrenger samtidens virkelighet, ofte gjennom fortids- og fremtidsbilder skapt med en tøylesløs fantasi og stor språklig virtuositet. Vi kan lese dem som kunstneriske tankeeksperimenter som illustrerer tendenser i dagens russiske politikk og samfunn ved å trekke dem ut i ytterste konsekvens. Fysisk har Sorokin forlatt det groteskes land, og bosatt seg i Berlin.

Like i nærheten – nærmere bestemt i Potsdam – finner vi også hans yngre forfatterkollega Sergej Lebedev (f. 1981). Lebedev bruker liksom Sorokin det groteske i sine poetiske og symbolrike romaner, som alle handler om de mørkeste sidene ved den sovjetiske fortiden. Ikke desto mindre anlegger han et konsekvent nåtidsperspektiv, der utforskningen av den traumatiske fortiden fremstår som en nødvendig, moralsk plikt for russere av i dag.

Å fortolke Sorokins og Lebedevs forfatterskap innebærer dermed samtidig å fortolke dagens nettopp groteske Russland – og fundere over hva som er mulig i ytterste konsekvens, hvilke av fortidens spøkelser som vandrer blant oss, og hva fremtiden kan bringe.