Skinndød for Europas syke mann

På ettermiddagen 24. juli i år gikk lederen for Tyrkias religionsdirektorat opp trappene til prekestolen i Hagia Sofia i Istanbul. I tråd med president Erdogans ønske ble det holdt muslimsk fredagsbønn her for første gang på over åtti år. Hagia Sofia var opprinnelig en bysantinsk kirke fra 500-tallet e.Kr., men fungerte som moské i århundrene etter at osmanerne inntok Konstantinopel, og har siden vært museum fra 1935. Erdogan selv leste fra Koranen. Under prekenen holdt lederen for religionsdirektoratet en karakteristisk osmansk krumsabel, slik det har vært tradisjon å gjøre under bønnen i erobrede moskeer. Handlingen var dypt symbolsk. Forfatteren og nobelprisvinneren i litteratur Orhan Pamuk skrev i forferdelse at gudstjenesten markerte et uopprettelig brudd med det sekulære Tyrkia, grunnlagt i 1923 av landsfaderen Atatürk på ruinene av osmanernes imperium.

Hvis vi tar bort de militærteknologiske nyvinningene og de menneskelige tragediene, huskes i dag den første verdenskrig mest som en opptakt til den andre. Vi er vagt klar over at det hele startet dypt inne på Balkan-halvøya, med skuddene i Sarajevo, men ser vel helst for oss endeløse kamper ved skyttergravene i vest.

Dersom vi flytter blikket sør- og østover, hadde den første verdenskrig langt større og mer varige konsekvenser. Krigens utgang førte til den endelige oppløsningen av Det osmanske riket, og dermed til grunnleggelsen av den moderne tyrkiske republikk og øvrige statsdannelser i Midtøsten og på Balkan.