Perspektiver fra det egne rommet

I en kort periode hadde jeg et mål om å avstå fullstendig fra å fokusere på feministiske eller kvinnelige aspekter ved litteratur skrevet av kvinner, på samme måte som jeg avsto totalt fra begrepet «kvinnelig forfatter». Det fungerte ikke særlig lenge. Det typisk kvinnelige i verket var ofte ikke bare for fremtredende til å kunne overses; det var overhengende tema i romanen selv. Kanskje det er en naturlig følge av utenforskap, at utenforskapet har vært med på å forme en for mye til at det kan viskes bort idet man kommer innenfor.

Om det faktum at det er vanskeligere å markere seg som kvinnelig forfatter kommer av at det kvinnelige opptar en stor plass, er vanskelig å vite, men jeg setter likevel en god slump på at det er en del av forklaringen. At forfattere som Natalia Ginzburg, Agota Kristof, Vivian Gornick, Elena Ferrante og Annie Ernaux plutselig er blitt gjenoppdaget, kan imidlertid tyde på et veiskille.

Disse forfatterne har riktignok vært aktive i flere tiår, men først i det siste har de fått sine virkelige gjennombrudd.