Myte og woke i Tolkiens verden

Artikkelen er hentet fra kulturseksjonen i årets siste utgave av Minervas kvartalstidsskrift. Tema for seksjonen er Tolkiens myter.

Da jeg var gutt, «smidde» jeg sverd. Det vil si jeg hamret metallrør flate og filte dem deretter skarpe. Så ba jeg mor – som jeg skrev til på alvisk – om å sy meg en kappe så jeg kunne ikle meg Vidvandres rolle, løpe ut i villmarken som en skjult konge av Gondor og strupe orkene som herjet i Ekebergskogen. Noen ganger fikk jeg ikke til å sove om natten, fordi jeg – i fantasien – hvileløst inspirerte detaljene i utrustningen til krigerne som skulle følge med meg i slaget mot Mordors hær.

Fortryllelsen ble forsterket av den heldige tilfeldighet at Ringenes Herre-filmene gikk sin seiersgang over verden akkurat på dette tidspunktet i mitt liv. Det var filmer som på tross av visse skjønnhetsfeil – som at ringbæreren kan være i overkant melodramatisk, eller at alvene tidvis er vel pompøse – på en helt enestående måte visualiserte og tonesatte Tolkiens verden. Det er filmer som balanserer nydelig mellom det episke og ydmyke, det humoristiske og det alvorlige, mellom mørke og lys og gråtonene imellom. Det er filmer som kan sees – og som man faktisk ofte ser – igjen og igjen og igjen.