Sexy på Scrutonsk

Begjærer jeg fordi jeg elsker? Eller elsker jeg fordi jeg begjærer?

Jeg er overbevist om at logikken til tidsånden er sistnevnte fremfor førstnevnte. Det kausale forholdet går fra begjær til kjærlighet; det er begjæret som liksom er grunnlaget for å elske. Dersom jeg rent faktisk begjærer x, er det også riktig og godt at jeg begjærer x – og derfor skal jeg elske x (hvorvidt jeg greier både å begjære og elske x samtidig, er en annen sak, og den kommer vi til).

Begjæret er således en kraft som trekker det sekulære, senmoderne jeget i retninger som det liksom ikke kan, og i alle fall ikke bør, overstyre. Og dersom jeget, mot formodning, faktisk skulle ønske å overstyre sitt begjær, trekke det i en annen retning, etter seg, da skotter tidsånden bort på jeget og flekker sine freudianske tenner: