FRA PAPIRUTGAVEN
Gjentakelsen og andre gjenfortellinger
Å fortelle sin historie er samtidig å gi slipp på kontrollen over den. Kampen om hvem som skal få styre sannheten, preger også litteraturen – på godt og vondt.
Det er ikke bare Vigdis Hjorth som har opplevd at det hun skriver ettergås med en sannhetssøkende lupe.
Foto: Sara Angelica Spilling
Lat oss leva, mi Lesbia, lat oss elska! / Det som
kallane surt i krærne kviskrar / lat oss blåse eit langt og lystig stykke! /
Soler glader, og ris på nytt or havet. / Vi, når dagen vår hastig ut har
brunne, / søv i æva og aldri meir skal vakna. / Gi meg eitt tusen kyssar, og så
hundre / dinest eitt tusen til, og atter hundre, / enda eitt tusen til, og
attpå hundre. / Så, når sælt vi har sanka mange tusen, / lat oss listig få
rekneskapen / slik at ingen skal meir med ovunds auga / telja gongene vi har
kyst kvarandre. (Catull 5, oversatt av Sigmund Skard)
Da den romerske dikteren Catull skrev dette diktet på
hundretallet før Kristus, ga det opphav til et rykte om at den kjente poeten
var «femi» eller «lite mandig». Hvordan vet vi dette? Jo, fordi Catull
adresserte ryktene i et nytt, friskt dikt:
Jeg
skal ta dere i ræva og oppe i kjeften, /gladhomse Aurelius og pikkenfeier
Furius, / som tror at de lystige versene mine / betyr at jeg er en slask og en
slubbert. (…) Fordi dere leste om kyss etter kyss / tror dere visst jeg er
mindre kapabel? Jeg skal ta dere i ræva og oppe i kjeften. (Gjendiktet av
Johann Grip og Henning Hagerup)
Minervas digitale årsabonnement til kr 999,-
Bestill her
Minervas digitale månedsabonnement til kr 119,- pr mnd,
første to uker kr 1,-
Bestill her
Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-
Bestill her