FRA PAPIRUTGAVEN

Gjentakelsen og andre gjenfortellinger

Å fortelle sin historie er samtidig å gi slipp på kontrollen over den. Kampen om hvem som skal få styre sannheten, preger også litteraturen – på godt og vondt.

Det er ikke bare Vigdis Hjorth som har opplevd at det hun skriver ettergås med en sannhetssøkende lupe.
Publisert

Lat oss leva, mi Lesbia, lat oss elska! / Det som kallane surt i krærne kviskrar / lat oss blåse eit langt og lystig stykke! / Soler glader, og ris på nytt or havet. / Vi, når dagen vår hastig ut har brunne, / søv i æva og aldri meir skal vakna. / Gi meg eitt tusen kyssar, og så hundre / dinest eitt tusen til, og atter hundre, / enda eitt tusen til, og attpå hundre. / Så, når sælt vi har sanka mange tusen, / lat oss listig få rekneskapen / slik at ingen skal meir med ovunds auga / telja gongene vi har kyst kvarandre. (Catull 5, oversatt av Sigmund Skard)

Da den romerske dikteren Catull skrev dette diktet på hundretallet før Kristus, ga det opphav til et rykte om at den kjente poeten var «femi» eller «lite mandig». Hvordan vet vi dette? Jo, fordi Catull adresserte ryktene i et nytt, friskt dikt:

Jeg skal ta dere i ræva og oppe i kjeften, /gladhomse Aurelius og pikkenfeier Furius, / som tror at de lystige versene mine / betyr at jeg er en slask og en slubbert. (…) Fordi dere leste om kyss etter kyss / tror dere visst jeg er mindre kapabel? Jeg skal ta dere i ræva og oppe i kjeften. (Gjendiktet av Johann Grip og Henning Hagerup)

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement til kr 999,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement til kr 119,- pr mnd,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-

Bestill her

Powered by Labrador CMS