Ukraina og malstrøms-propagandaen

Ketil Bjørnstads betydelige feilskjær i norsk offentlighet har allerede utløst en lavine av tilsvar, til dels så omfattende at de bare må parafraseres her. Kjernen i disse er at Bjørnstad setter sammen løsrevne brokker av inntrykk på en måte som gjentar hovedtrekk i det russiske invasjons-narrativet, at han feiltolker Stefan Zweig på fundamentalt vis (snur Zweig på hodet), at han trikser med tall for å få den russiske begrunnelsen om minoriteters «språk-rettigheter» til å passe inn i et særdeles tvilsomt «vi beskytter russeres rettigheter»-paradigme, og at han i realiteten setter seg selv i en offerrolle som langt overskygger krigens realiteter. Bjørnstads «ubehag» og ønske om fred ytrer seg som den reneste intellektuelle eskapisme; en forflytning til folkeeventyr og tåkelagt fjellheim, og en underfundig antydende fortelling om at krigen var provosert frem. Så omfattende er responsen, at kronikkredaktør Tornes i en egen spalte på noe insinuerende vis spør om Aftenposten ikke skulle ha trykket Bjørnstads kronikk. Svaret der bør vel begrunnes redaksjonelt, og ikke av Tornes selv, noe Sven Holtsmark tar opp i sitt tilsvar. 

Å få Bjørnstads kronikk til å passe inn i det Anine Kierulf i en ny utgave av podden «Takk og lov» rammer inn som «demokratiforvitrende kneblingsforsøk og demokratifundamental meningsmotbør», er særdeles vanskelig. Podden gir i seg selv få holdepunkter i så måte; journalist Danby Choi hevder blant annet i poddens oppstart, at ytringsfrihet for ham primært handler om å «føle frustrasjon og sinne over ikke å kunne si ting som de er, det jeg føler på», men dette utgangspunktet er neppe særlig gunstig for et saklig ordskifte. Det demokratifundamentale er snarere å finne i turnering av fakta, og ikke emosjonelle utbrudd, eller en følelse av å være kneblet (les: motsagt). Når det er sagt, så kan også akademiske bøker være et uttrykk for emosjonalitet, men dertil en emosjonalitet som bruker resonnement og saklig analyse som sitt viktigste våpen. Der bommet Bjørnstad grovt, og han fikk tilsvar av professor Ingunn Lunde: det var kunnskapen det var noe galt med. Sven Holtsmark utdyper dette ytterligere i sitt presist spissformulerte tilsvar til Tornes: en «lærerik og god debatt» som består av komponenter som vitner om dyptpløyende mangel på kunnskap – for å benytte et oksymoron – er ikke god, redaksjonell praksis. 

Er emosjonalitet og akademisk kunnskap adskilte? Naturligvis ikke. Professorer kan bli sterkt emosjonelle når elementære kunnskaper overses, eller når hjemlandet invaderes. Den velrennomerte historikeren Serhiy Plokhiy utdyper og oppdaterer det bilaterale forholdet mellom et fritt Ukraina og et selvhevdende Russland i boken The Russo-Ukrainian War, en særdeles etterrettelig og grundig analyse av regimeforskjeller, Russlands autoritære dreining, Ukrainas turbulente pluralisme, og Russlands systematiske undergraving av multilaterale og bilaterale avtaleverk frem mot invasjonen i 2022. Få enkeltstående bøker har gått grundigere til verks i å analysere de politiske prosesser, og de brudd på avtaleverk som har preget Ukrainas vanskelige relasjon til et stadig mer selvhevdende Russland, og det over tre tiår. Allerede Daniel Drezners The Sanctions Paradox (1999) ga en glitrende analyse av Russlands politikk mot tidligere republikker i Sovjetunionen, og med krystallklar presisjon plasserte han tre tidligere republikker i kvadranten som betegnet «store kostnader ved bruk av tvang» og «størst sannsynlighet for konflikt»; disse var Georgia, Moldova og Ukraina, de samme republikkene som har søkt alternativt oppheng i internasjonale organisasjoner, og som dertil i økende grad har blitt utsatt for økonomisk og andre typer press. 

Plokhiy gir denne studien nye ben å gå på. Boken er skrevet med påholden penn; det er først i etterordet til at den Plokhiy letter på akademiker-sløret, og sier rett ut hva krigen i hans hjemland betyr rent emosjonelt: «Denne boken ble til som et resultat av det sjokket, den smerten og frustrasjonen, og det sinnet jeg opplevde etter Russlands totale angrep på Ukraina den 24. februar 2022». En oppmerksom leser kan imidlertid ikke unngå å merke at det bakenfor bokens gjennomtrengende rasjonelle, balanserte analyse, ligger en fortvilelse og et sinne som er smittende. Boken er blottet for utfall og usakligheter, men det skriftstykket som ble født av dette poengterte, men sikkert ikke lett håndterlige utbruddet av emosjoner, vil utvilsomt bli stående som en stor stein midtstrøms i elven av bøker som har kommet etter 2022; mange bøker vil fortsette nedstrøms og ende i bokhavet. Denne er uten omsvøp en av de beste, om ikke den beste innføringen i nyere ukrainsk historie og nasjonsbygging, tolket primært i lyset av Ukrainas utvikling etter Sovjetunionens fall, en utvikling som settes i tydelig kontrast til utviklingen i Putins Russland. 

Boken: et raskt tverrsnitt

Plohkyi maler sant nok Ukrainas begynnende nasjonsbygging i raske strøk, men gir dertil en solid, lettlest og empirisk fundamentert fremstilling av den ukrainske nasjonens vei etter Sovjetunionens oppløsning, og ikke minst, en elegant innføring i det avtaleverk som ble inngått mellom Russland og Ukraina – et avtaleverk som ble lagt i grus i 2014, dertil uten synlige reaksjoner i Vesten. Oppsettet er formidabelt, presisjonsnivået brilliant, og språket lettbent og elegant. 

Noen snapshots er på sin plass – fra kapitlet om demokrati og autokrati: «Det var i siste instans den ukrainske regionalismen, rotfestet som den er i politiske og kulturelle forskjeller, som kom det ukrainske demokratiet til unnsetning» (omtale av de to revolusjonene i 2004 og 2013); «Ukraina gikk inn i det nye årtusen som en president-parlamentarisk republikk med klar maktfordeling (s. 61)»; kontrasten til det russiske systemet utvikles deretter: «Etter å ha blitt valgt i 2000 dro Putin alle fordeler av det eksisterende politiske systemet [kaoset etter Jeltsin] og drev det fra et superpresidentsystem over til å bli et autokrati (s. 56)». 

Det er denne kontrasten som kan få statsvitere til å argumentere for at det er en «kamp mellom demokrati og autoritære regimer» i dagens Europa, men Plokhyi tyr ikke til slike forenklinger. Diskusjonen om regimers utvikling leder ikke opp til en ufravikelig slutning om at det nødvendigvis måtte ende med invasjon. Enhver som kjenner til utviklingen på 1990-tallet kan ikke unngå å erkjenne at de spørsmål som dominerte da i alle henseender var mer orientert mot å sikre et rammeverk for å unngå Armageddon; kapitlene om hvordan og hvorfor Budapest memorandumet ble inngått i 1994 og om det Plokhyi kaller «Krym-gambiten», er også noe av det beste jeg til dags dato har lest. Her tangerer han Drezners analyse, med en solid gjennomgang av Ukrainas evne til å sikre seg konsesjoner i en relasjon som var sterkt asymmetrisk. Det som ble forhandlet frem på midten av 1990-tallet var en deling av Svartehavsflåten, og en begrenset leieavtale av havnen i Sevastopol, ikke en permanent flåtebase. Ukrainas Grunnlov av 1996 vedtok eksplisitt at fremmede militære baser på Ukrainas territorium ikke skulle forekomme, og det var Vennskapsavtalen fra 1997 som endte i en tidsbegrenset leieavtale — Russland fikk leie basen i 20 år for en pris som skulle avkortes mot salg av gass til Ukraina. 

Dersom man i tillegg legger til at Ukraina avstod fra å godkjenne SUS-avtalen av 1993 fordi denne begrenset råderetten over egne militære styrker, får man tilgang til hele bildet. Ved annekteringen av Krym, og ikke minst, invasjonen i 2022, har Russland ikke bare brutt FN-Charteret, men også grunnleggende prinsipper i SUS-avtalen, der det eksplisitt heter at alle kontroverser over territorium i SUS området skal løses ved forhandlinger. 

Plokhiy evner å kombinere historikerens søkelys på det store bildet med grundig kjennskap til detaljer i internasjonal politikk. Dette gjelder også det historiske bakteppet for NATOs utvidelser. Spørsmålet om NATO-medlemskap for Polen, Tsjekkoslovakia og Ungarn flettes inn i en analyse av dilemmaene om kjernefysisk nedrustning. For USA var det avgjørende utvilsomt å sikre det tidligere Øst-Europa ved å utvide militæralliansen, uten samtidig å provosere Russland. For Ukraina og Kutsjma så dilemmaet annerledes ut: valget stod mellom å slutte seg til Lisboa-protokollen og ikkespredningsavtalen, eller å stå overfor mulig isolasjon og en økonomi i fritt fall. Som han så presist uttrykker det: 

[....] Budapest-memorandumet tettet det sikkerhetsdilemmaet som fulgte av landets påtvungne kjernefysiske nedrustning med garantier fra de viktigste kjernefysiske statene. Gapet mellom garantiene og nedrustningen vokste seg imidlertid større og større, og tre tiår etter viste Russlands invasjon til all tydelighet hvor utilstrekkelige garantiene fra Budapest-memorandumet og alle tilstøtende internasjonale avtaler var (s. 73). 

Boken trekker på et bredere kildetilfang enn det som er forunt de fleste å ha tilgang til. Det finnes studier av hvorfor Ukrainas sikkerhetsråd valgte å unngå militær konfrontasjon under Krym annekteringen i 2014; Plokhiys analyse om en evne til å bevege seg bak nyhetsbildet, og malstrøms-propagandaen (den som suger oss ned i emosjonell endetidsforventning ala Bjørnstad)

Krigen om historien

Et gjennomgangstema i den norske debatten om «fredsløsninger» synes oftest å overse konsekvensene av Russlands invasjon. Diskusjonen blir tilbakeskuende: debattanter flokker seg om forløp, institusjonell skyldfordeling, og spekulerer i «løsninger» som nærmest handler om å vende tilbake til perioden før krigen. Plokhyi er imidlertid klinkende klar hva angår konsekvensene. I kapittelet «Den russiske utopiens endelikt» starter han med en observasjon som vel egentlig bør være innlysende:

[...] Den russiske invasjonen ødela de siste rester av troen på at ukrainere og russere er broderfolk, for ikke å si ett og samme folk. Det samme gjelder de karakteristikker av en felles arv, som Putin hadde appellert til i sine artikler og taler, deriblant historiske røtter, religiøse tradisjoner, og felles kamp mot nazismen (s. 193). 

At norske kulturfortolkere, som Peter Normann Waage, unnlater å nevne dette i et forsvar for Bjørnstads kronikk, forblir uforståelig. Det finnes et utall bøker som med all tydelighet viser at «historie» er et våpen. I sin The Road to Unfreedom (2018), har Timothy Snyder vist hvordan den såkalte «konservative ideologien» har spredt sine forgreninger inn i Europa, gjennom de forskjelligste organisasjoner; sammen har de promotert den nå diskrediterte ideen om «den russiske verden» — et fellesskap utenfor Russlands grenser. Snyder mente å påvise et sterkt samsvar mellom Putins ideer og Il’ins, en eksilfilosof som kan karakteriseres som sterkt påvirket av klassiske fascismens strømninger i mellomkrigstidens Europa. Kremls forsøksvise bruk av historiserende myter for å dekke over grusomheter som er begått, levnes liten nåde i Plokhiys gjennomgang, og beskrivelsen av Putins gjenopplivning av Peter den store sommeren 2022, står i et særlig grelt lys. I forbindelse med feiringen av 350 års jubileet for Tsaren, holdt Putin en tale på business-senteret VdNKH, der han omtalte den store nordiske krig som en «samling av russiske land», og med følgende utdypning:

«[...] fra tidenes morgen hadde slavere levet i disse territoriene, sammen med finsk-ugriske folkeslag, og dette territoriet var under Russlands kontroll [sic] Peter returnerte disse landene og styrket dem, det var det han gjorde [...] det har falt i vårt lodd å gjøre det samme (s. 215).»

Denne historieforfalskningen er rystende. Ikke bare overser den Novgorod-republikkens betydning for disse områdene, men den fremstiller krigen mot ukrainerne som en «frigjøring» begrunnet av primordial etno-nasjonalisme. I parallell tid førte altså Kreml en brutal krig mot Ukraina, slaktet sivilbefolkning ved Butsja, og bombarderte Kharkiv, Odessa, og Kherson. 

Få har med så stor klarhet som Plokhiy illustrert hva Putins idegrunnlag har hatt av konsekvenser for Ukraina. Som han med klarhet viser: ved bokens utgivelse i 2023 hadde UNESCO identifisert 163 kulturbærende objekter, som hadde blitt ødelagt av Russland. Oftest skjer dette på målrettet vis, og ikke kollateralt. Eksemplene er mange, og grusomme; et av dem var ødeleggelsen av museet dedikert til Hryhorii Skovoroda, en filosof som har hatt avgjørende innflytelse på tenkere som Vladimir Solovjov og Nikolaj Berdjajev, for å nevne noen. Museet ble jevnet med jorden i mai 2022, av artilleri. Hva tenker Waage om dette? 

I det hele tatt gjør Plokhiys inngående beskrivelser av den russiske invasjonen boken til et nyttig oppslagsverk for militærhistorikere. Han gir inngående beskrivelser av alle faser i angrepet, og ikke minst, ukrainernes motstandsevne og forsvar. Enkelte steder langs fronten var bemannet av ukrainske styrker som kun var en tiendedel av den russiske angrepsstyrken, men de maktet likevel å gjeninnta strategisk viktige avsnitt langs fronten. Angrepene på Kharkov og på Melitopol fremstår som særlig groteske. Det levnes liten tvil om at angrepet på Melitopol og Azov-bataljonen hang sammen med at det var de frivillige militærkorpsene i denne regionen som stanset det russiske angrepet i 2014. Dette er en av de mange tydelige tegn på at invasjonen i 2022 er et ledd i en sammenhengende militæroperasjon; 2014 var en innledende fase, og de russiske styrkene omsatte lærdommer fra den gang i nye strategier. Det som skulle nøytraliseres var Ukrainas motstandsevne. 

At det dreier seg om sammenhengende operasjoner styrkes også av det faktum at de fleste enhetsledere som beskrives i angrepene på ukrainske tettsteder og byer hadde felterfaring fra Syria. 

Etterord

Hva er det egentlig med den norske debatten? Jeg skal begynne med en påstand: i begivenhetsrike tider står vi etter hvert overfor et nytt begrep; la oss kalle det malstrøms-propaganda. Dette i motsats til «mainstream», som jo for mange ytringsfrihetsforkjempere er et første hederstegn hos dem som tør å gå «mot» det offisielle standpunkt, uansett hvor faktabasert dette måtte være. Tidsskriftet Samtiden har allerede trykket Bjørnstad til sitt bryst som «motstrøms» og modig, noe som utvilsomt er tilfelle, uten at dette gjør ham mer tilbøyelig til å forholde seg til visse helt sentrale fakta. 

Derav mitt forsøksvise uttrykk «malstrøms-propaganda»; for hvordan tolker vi malstrømmen av informasjon, når alt vi egentlig ønsker er fred? Hypotesen er som følger: vi lar oss drive med i malstrømmen, dypere ned i emosjonalitet og frykt, og kommer derved i skade for å resirkulere inntrykk, og ikke fakta. Fredsønsket blir «tåkete»; fakta betyr mindre, fred for enhver pris, mer. I Bjørnstads tilfelle synes det vel å være behovet for å få være i fred som overstyrer den saklige analysen. For andre som har støttet Bjørnstads sak, synes noe liknende å være tilfellet: Ukrainas forsvarskrig må «stanse», fordi vi ønsker fred. 

Dette er imidlertid renspikket intellektuell kapitulasjon. For den som trenger å forstå bakgrunnen for Ukrainas forsvarskamp, anbefales Plokhyis bok på det varmeste. Også hva angår hans lesning av den verdensorden som stiger ut av konflikten. Russlands selvskadende krig mot Ukraina løfter frem en ny polaritet, hevder Plokhyi – en polarisering mellom to økonomiske stormakter – USA og Kina. I dette bildet er den alliansen som var rådende under Den kalde krigen viktigere enn noensinne.