Den ufrie viljen

For ganske nøyaktig 100 år siden, i mai 1924, kidnappet og drepte tenåringsguttene Nathan Freudenthal Leopold og Richard Albert Loeb 14-åringen Bobby Franks i Chicago i Illinois.

Leopold og Loeb hadde ikke noe opplagt motiv. De hadde ikke engang noe uoppgjort med Franks. Det var en forbrytelse for fornøyelsens skyld. I boka For The Thrill of It fra 2009 står det at rikmannsguttene hadde forlest seg på Nietszche, og lekt med tanken om at de var übermensch. De ville utforske yttergrensene i tilværelsen.

Drapet ble i samtiden kalt «The Murder of the Century», men i ettertid er det rettssaken som står igjen som mest bemerkelsesverdig. Forsvarsadvokaten Clarence Darrow prosederte på at de to voldsfantastene ikke hadde fri vilje, og derfor ikke burde straffes. Hva annet var de vel enn nedarvede biologiske organismer i samfunnets vold? Kanskje var det barndommen som hadde gjort dem følelseskalde. Kanskje var det genetiske tilkortkommenheter. I alle tilfeller var forbrytelsen et ufravikelig resultat av en defekt i menneskemaskineriet, argumenterte Darrow. Eller for å bruke hans egne ord da han tok den ene i forsvar: Jeg vet at denne forferdelige forbrytelsen lå nedarvet i organismen hans. Jeg vet ikke hvem han fikk den fra, men jeg vet at han fikk den. Og ingen biolog i verden vil motsi meg.