Falskt vitnesbyrd

I 1971 kom det en bok om den libertarianske bevegelsen i USA med tittelen It Usually Begins With Ayn Rand. Riktignok fremhever ledende Frp'ere ofte Rands bøker, men historien om Frp i Norge kunne heller fått tittelen: «Det begynner vanligvis med en nektet garasje».

For slik starter Ketil Solvik-OIsens bok På Vei, utgitt på det lille og lokale Jæren Forlag. Allerede på side to i fortellingen, da forfatteren var en liten gutt, får vi høre om byråkratiets klamme grep:

«Kommunens folk kunne ikke forstå hvorfor vårt hus skulle ha valmet tak. Og i alle fall ikke kvister på taket. Huset var da stort nok som det var, om vi ikke skulle tilrane oss ekstra funksjonell plass på loftet. Og dobbel garasje? Nei, det fikk holde med enkel garasje, mente kommunen.»

På vei – hvor?

Knut Arild Hareide brukte utgivelsen av sin bok Det som betyr noe, halvveis memoarer, halvveis politisk kampskrift som startskuddet på sitt løp for å bringe KrF over på venstresiden i norsk politikk.

Solvik-Olsens boktittel På Vei har mange tolkningsmuligheter. Dette handler jo om Solvik-Olsens egen «reise» - ja han faller for fristelsen til å bruke den floskelen allerede i forordet. Avstikkeren til USA det siste året, der han fulgte sin kone som hadde fått jobb i Birmingham, Alabama viser jo også at mannen er på vei. Og han er kjent for sin forkjærlighet for amerikanske biler, og bilturene rundt i Norge da han var samferdselsminister, så han er bokstavelig talt ofte «på vei».

Kontinuitet

Men det er jo nærliggende å tro at han mener at han er «på vei» til noe enda større enn samferdselsminister og nestleder i Frp. For en politisk kommentator er det vanskelig å se denne boken som noe annet enn en søknad om partiledervervet i Frp etter Siv Jensen, og et forsøk på å si noe om kursen videre for et parti som rives av indre spenninger, og er i en langvarig nedtur blant velgerne.

Den kursen Solvik-Olsen peker på er ikke ny, men en videreføring av Siv Jensens. Han er kontinuitetskandidaten, "ingen eksperimenter", og understreker flere steder i boken at han er pragmatisk og kompromissvillig, noe som er helt nødvendig i en koalisjonsregjering: «Det var bedre å få litt gjennomslag enn intet gjennomslag».

Han gjentar det alle partier som sliter med velgerne sier, nemlig at de må bli tydeligere, uten at han tar med den andre biten av Siv Jensens nåværende soundbite – «tøffere og tydeligere».

De indre spenningene i partiet, og at noen tar til orde for at Frp vil trives bedre utenfor regjeringen drøftes ikke eksplisitt, men han levner ingen tvil om at han er tilhenger av fortsatt ikke-sosialistisk samarbeid i regjering – frem til 2021, og videre, dersom velgerne vil det.

I must kill you!

Men han slenger også noen bein til den interne «opposisjonen» ved å gjøre det helt klart at han er prinsipiell motstander av bompenger, og som Listhaug svært skeptisk til landbasert vindkraft, men først og fremst med noen tøffe merknader om innvandring.

Han skriver om «vår dyktige og grundige innvandringspolitiske talsperson Jon Helgheim», om Jonas Gahr Støres «svake ryggrad» i karikaturstriden, at «fremmedspråklige bør ikke få leve på offentlig velferd uten at man viser vilje til språkopplæring» og at «kriminelle utlendinger sendes ut raskere».

Jeg bet meg særlig merke i en liten historie fra da han som student jobbet en periode på Epcot-senteret i Florida, og var innkvartert med en muslim fra Marokko. Solvik-Olsen, som skriver om sin kristne tro, mener også at det må være rom for tvil, og at han blir skremt av fanatisme:

«Jeg utfordret derfor min marokkanske venn på om han virkelig kunne være 100 prosent sikker i sin tro på Koranen og Allah. Var han alltid helt sikker på at Mohammed var profet og ikke en bløffmaker? Diskusjonen strandet umiddelbart. Hans korte og veldig tydelige respons var (fritt fra hukommelsen): «If you say that again, I must kill you. We cannot doubt Allah or accept anyone questioning him or his prophet.»

Solvik-Olsen skriver ikke dette som noen generell kritikk av islam, snarere mer allment: «Når motparten er ekstremist, fungerer ikke normal dannelse eller dialog.» Men anekdoten vil nok bli lagt merke til av dem som måtte frykte at han er for myk når det gjelder innvandrere og muslimer.

Intet manifest

En av mine kjepphester er at (nesten) alle bøker, og særlig selvbiografier, burde være halvparten så lange. Det gjelder også denne - 387 sider. Var nå det virkelig nødvendig? De mange sidene med barndomsminner inngår riktignok stort sett i en historie om forming av meninger og betydning av lokal- og sivilsamfunn. Og vi blir kjent med mennesket Ketil.

Solvik-Olsen har ikke skrevet noe partiprogram, eller eget manifest, der han tar for seg hva han mener bør gjøres på alle mulige områder. De som vil vite hva han mener om ulikhet, automatisering, jordbruk og utenrikspolitikk finner lite.

Riktignok får vi med oss at Ketil, sønn av en bensinstasjonseier på Bryne, liker kapitalister og de som gir kundene varer og tjenester de etterspør: «Erfaringene fra oppveksten gjør at jeg har mer respekt enn misunnelse når jeg ser hverdagshelter som lykkes og tjener penger.»

Han skriver om handlingsregelen og alternativer til den, men lite om nivået på offentlige utgifter utover: «Derfor må vi føre en nøktern og nøysom politikk for alle budsjettposter som er «forbruk». Ja, hvordan har det egentlig gått med dette når offentlige utgifter andel av verdiskapningen har økt voldsomt under denne regjeringen?

Men han skriver mye om områder han har jobbet med, som samferdsel, og klima- og energi-politikk. Det fremtrer mest som et forsvar for det han og regjeringen har gjort, og for en resultatorientert klimapolitikk.

Ingen kritikk av egne

Siden denne boken ikke kommer fra en avdanket politiker som ser tilbake, men fra en som bygger en plattform for fremtiden og er «på vei», inneholder den ingen kritikk av regjeringen og svært lite direkte kritikk av partifeller.

Det er små tilløp der han skriver at «FrP hadde tidligere fremmet en rekke gode forslag som ville redusere CO2-utslippene, men dette druknet i en del FrP-utspill som gikk rett inn i den vitenskapelige debatten.» En veldig snill måte å omtale dem i eget parti som faktisk benekter at det foregår menneskeskapte klimaendringer.

Om Sylvi Listhaug, som mange ser på som hans motpol når det gjelder å skape et godt samarbeidsklima med andre partier, skriver han: «Hun jobber hardt, er dedikert og har sterkt engasjement. I media fremstår hun som omstridt – litt fortjent, men mest ufortjent.»

Kritikken mot andre partier er også relativt dempet, utover den obligatoriske kritikken av Abid Raja, og at «Ola Elvestuen er på sitt verste en mann som kan irritere gråstein, han gir seg aldri i en diskusjon».

Historieforfalskningen

Ett unntak stikker seg ut. På side 239 skriver han om regjeringsforhandlingene i Nydalen i 2013, der han selv deltok. Det var Venstre som trakk seg først og KrF måtte følge dem, selv om Knut Arild Hareide for eget partis del var klar til å ta KrF inn i regjering med Frp. Hareide har senere båret «falskt vitnesbyrd», som det heter i kristne forsamlinger, uten at Solvik-Olsen bruker ordet løgn, men skriver:

«Når Hareide i KrFs interne veivalg i 2018 derimot hevdet at forhandlingene i Nydalen hadde bekreftet at avstanden var for stor mellom KrF og FrP, så er det en falsk historiebeskrivelse. Jeg aksepterer selvsagt at han åpenbart har endret syn i ettertid – men jeg har lite respekt for at han forsøker å omskrive historien fremfor å innrømme at han endret mening.»

På side 351 vender han tilbake til dette: «Mitt ankepunkt er hans fortelling, som jeg mener er falsk. Mer personlig såret blir jeg av at Hareide antydet at FrP er «en trussel mot samfunnet og fellesskapet vårt. En trussel mot den grunnleggende tilliten. En trussel mot de verdiene vi tror på».

Litt før skrev han at «kanskje burde varsellampene ringt da Hareide på vår tilfeldige gåtur sammen i Oslos gater en gang før valget 2017, antydet at jeg kunne bli en god veidirektør etter valget. I ettertid virker det som han allerede da hadde kalkulert med at H/FrP-regjeringen ikke skulle overleve, og at FrP var ute.»

Hareide brukte denne falske historien om 2013-forhandlingene og de sterke ordene om Frp for å begrunne sitt skifte av siden, mener Solvik-Olsen. Det var forståelig at Hareide hadde reagert negativt på uttalelser fra Per Sandberg og Sylvi Listhaug om KrF, men det er en viktig forskjell:

«Man provoserer hverandre frem og tilbake, og tidvis sies ting som burde vært usagt. Fra mitt ståsted var Hareide likevel ikke preget av at det gikk en «kule varmt» i sine innlegg mot FrP. Det var kalkulert for å snu flertallet i KrF.»

Om kritikken mot andre i det store og hele er dempet, gjelder ikke det for pressen, som anklages for å være opptatt av uvesentligheter og negative vinklinger, og generelt å være venstreorientert: «Strengt tatt mottar venstresidens partier indirekte hundrevis av millioner kroner årlig i støtte til å spre sine politiske synspunkt via medier som målbærer deres politiske overbevisning.»

Et varmere samfunn med plass til alle

Jeg leser hans sluttkapittel, som har fått tittelen Veien videre, som et utkast til talen han skal holde på Frp-landsmøtet en gang i fremtiden, etter at han er innstilt av valgkomiteen som ny partileder i Frp. På side 384 skriver han at «svadaprat kommer primært fra de som selv ikke har orden på sine tanker og meninger.»

To sider senere oppsummerer han sitt budskap, før han i de to siste avsnittene av boken bekrefter at han er på vei tilbake til Norge og «klar til å bidra»:

«Vi skal bygge landet videre. Vi skal lytte til erfaring. Og utforske nye veier med ungdommelig pågangsmot.

Vi må stimulere til kreativitet, gründervirksomhet, verdiskaping og ivaretakelse av skaperverket. Vi må løfte frem gode kvaliteter som å yte, dele, ta initiativ, ta risiko.

Vi skal ha et varmere samfunn med plass til alle. Et inkluderende, velfungerende, varmt og omsorgsfullt samfunn. Et samfunn hvor hver av oss er verdifulle slik vi er. Klarer vi det, er vi på god vei.»

Dette kunne vært sagt av Erna Solberg – eller Knut Arild Hareide. Det er Solvik-Olsens svakhet. Som politiker er han rett og slett litt kjedelig, pragmatisk og traust. Men dette kan jo også være en styrke. Statsminister på syvende året Erna Solberg er også kjedelig, pragmatisk og traust. Frp har nok av fakkelbærere og brannstiftere å velge mellom, og Solvik-Olsen fremstår som det «sikre» valget.

Finansminister Solvik-Olsen

Spørsmålet er om det passer helt i Frp, der Per Sandberg snakket nedsettende om de «blankpolerte biljardkulene». Jeg har ikke møtt noen i Høyre, eller i de to minipartiene for den saks skyld, som ikke liker Solvik-Olsen og gjerne vil samarbeide med ham. Det lover godt for fremtidig borgerlig samarbeid. Og trolig betyr det også at det kan være velgere å hente den veien.

Men er det nok til å vinne kampen om Frp etter Jensen? Ikke bare må Solvik-Olsen sannsynligvis konkurrere med Sylvi Listhaug, med en annen appell og «folkelig » stil, men han har også en mulig konkurrent på den moderate, samarbeidsvillige fløyen i Jon Georg Dale.

Solvik-Olsen savner utvilsomt seg selv i politikken, og stiller seg til rådighet for partiet fremover. Det betyr ikke at han absolutt må være partileder. Med hans utdanning som samfunnsøkonom er det kanskje en fremtidig finansministers bok vi har lest.