Å forklare Dovre

Det er noe særegent med fjellene i Norge, og ikke minst i den norske kollektive bevisstheten. Da norske studenter møttes til svir og selvstendighetstrang i København under unionstiden, sang de Norges Skål, med eget vers viet til «Norges fjeld». Eidsvoldsmennene sverget troskap «til Dovre faller». Det bor mystikk i Jotunheimen, hvor Peer Gynt lot seg lokke innover av Den grønnkledte. Hele innlandskommuner finner i dag sitt livsgrunnlag i at nordmenn må trekke til hytter i høydene minst annenhver helg hele vintersesongen.

Sveinung Engelands bok handler ikke egentlig om norsk fjell-kultus, men om det praktiske arbeidet som ligger til grunn for den, i form av kartlegging og målinger. Det er en sjeldent interessant bok for å forstå hvordan norske berg ble satt på kartet og hvordan dette arbeidet fortsatt pågår. Mye er fortsatt ikke skrevet i stein.

Ikke alle har samme fascinasjon for de tekniske sidene ved landmålinger eller den historiske utviklingen av høydekurver i kart. I Engelstads bok er det derimot flettet inn i lettfattelig gjennomgang av norsk fjell-historie; fra tidlige fantastiske antagelser om at Snøhetta måtte være 20 000 meter høy, til moderne fjellentusiasters hobby med å «samle på» toppturer opp på alle spisser i landet over 2000 meter. Det er, som Engelstad forklarer, umulig å komme med noen endelig definisjon på nøyaktig hvor mange topper dette omfatter.