Finnes moral uten Gud?

John Locke skrev i 1689 et kort skrift med tittelen Et brev om toleranse, hvor han argumenterte for at grensen for toleranse skulle gå ved ateisme. Selv om ulike teologiske syn burde tolereres av myndighetene, måtte ateister møtes med motstand. Det skyldtes at Locke mente at ideen om objektive moralske prinsipper var avhengig av en gudstro. Ateister ville ikke respektere «løfter, pakter og eder».

På den andre siden av kanalen, noen tiår senere, ga andre filosofer uttrykk for lignende ideer. Filosofen Voltaire – en av de første som offentlig antydet at han var ateist – uttalte at «hvis Gud ikke fantes, ville det vært nødvendig å finne ham opp». Han sa også: «Gud finnes ikke, men ikke si det til min tjener, for da vil han drepe meg i natt.» Jean-Jacques Rousseau var overbevist om at staten var avhengig av at innbyggerne hadde en gudstro. For bare slik kunne de elske sine plikter.

I dag er det gode grunner for å avvise at ateisme og skepsis nærmest automatisk vil ta knekken på all moral. Faktum er at mange – uavhengig av livssyn og religiøs tro – ser verdien av å være hjelpsomme, vennlige og lojale mennesker. Like fullt vil en moral uten Gud kunne ha negative konsekvenser.

Den gunstige moralen

Å opptre moralsk – eller tilsynelatende moralsk – er ofte hensiktsmessig. Det skyldes ikke bare at mye umoral i en rettsstat som vår vil bli straffet med bøter eller fengsel. Nei, god moral sørger gjerne for en vinn-vinn-situasjon. Alle parter er normalt tjent med at løfter blir holdt og avtaler følges opp. Fremstår vi som vennlige og ærlige, blir konsekvensen at folk stoler på oss, og det er stort sett en fordel. Dessuten vil vi kanskje motta en gjentjeneste. Mottoet blir «I scratch your back and you scratch mine».

De fleste av oss liker bedre å bli møtt med et smil enn krass kritikk. Vi kjenner på medfølelse når noen lider – også fremmede. De fleste vil i dag forklare en slik realitet med menneskets evolusjonære historie og hevder at både empatien vår, og ønsket om å samarbeide, skyldes at slike instinkter har vært gunstig for artens overlevelse.

Samtidig vet vi alle at mer kan sies om våre instinkter. Vi kjenner alle på fristelsen til iblant å forkaste viktige idealer fordi så mye kan vinnes ved å sette egeninteressen først. Enkelte virker ofte å være – sikkert av ulike grunner – som aggressive, sleipe og løgnaktige. Mennesker blir altfor ofte utnyttet og lurt.

Hva vil da stoppe oss? Mangler vi en viktig grunn til å gjøre det rette hvis vi tror at moralske ideer dypest sett handler om smak og behag?

Tre skeptiske holdninger

Skeptikere og ateister forholder seg ulikt til spørsmålet om hvorvidt det faktisk finnes en objektiv moral og universelle moralske sannheter. Det går jeg grundig igjennom i boken Uten Gud er alt tillatt. Det viktige og vanskelige ved å begrunne etikk. Litt forenklet kan vi peke på tre muligheter:

Først har vi de som mener at moralen kan begrunnes vitenskapelig eller rasjonelt – uten å vise til noen Gud. Denne gruppen er nok ganske stor. Det fremstår lite intuitivt å hevde at folkemord, sex med småbarn eller kjønnslemlestelse av kvinner ikke er objektivt forkastelig. Samtidig er det slett ikke lett å begrunne sekulært hva som gjør at alle mennesker er likeverdige. Den amerikanske filosofen Nicholas Wolterstorff har formulert det slik i boken Justice: Rights and Wrongs: «Gitt at ingen, etter mange forsøk, har klart å utvikle en slik begrunnelse, fremstår det usannsynlig at det kan gjøres.»

Så har vi de som mener at det ikke finnes noen moral – og synes en slik konklusjon egentlig er ganske ubehagelig. Den kjente ateistiske filosofen Bertrand Russell sa en gang: «Jeg kan ikke se hvordan det går an å avvise argumentene for at etiske verdier er subjektive, men jeg er ute av stand til å tro at alt som er galt med bevisst ondskap, er at jeg ikke liker det.» Biologen Michael Ruse mener at etikk er «en illusjon lurt på oss av våre gener for å få oss til å samarbeide» og avviser at etiske idealer på noe vis er objektive. Men når han fremsetter sitt syn understreker han også at han elsker sin familie, er vennlig overfor «babyer og andre små dyr» og hjelper gamle damer over gaten.

Til slutt har vi de som mener at det ikke finnes noen moral – og som synes det er gode nyheter. Det er, etter min mening, svært bekymringsfullt hvis et slikt ståsted får vind i seilene.

Nietzsches oppgjør

Den som kanskje er mest kjent for å omfavne ideen om at det ikke finnes noen objektiv moral, var den tyske filosofen Friedrich Nietzsche. Det skal sies at tolkningene av den tyske filosofens ideer varierer noe. Men ingen kan være i tvil om at han brukte sitt oppgjør mot kristen gudstro som utgangspunkt for også å kritisere en typisk kristen moral – som viktigheten av å bry seg om de svake og undertrykte. Et slikt etisk perspektiv kalte han for «slavemoral».

Ifølge Nietzsche var troen på moralske sannheter like meningsløs som troen på en guddom. «Når man gir opp den kristne troen, gir man samtidig avkall på retten til den kristne moral», skrev Nietzsche og uttrykte forakt for dem som mente at det gikk an, uten gudstro, å tro at mennesket har rettigheter eller plikter – eller for den saks skyld å tro på arbeidets verdighet. Derfor var løsningen for et menneske å utforme sin egen moral.

Enkelte av Nietzsches uttalelser om moral, eller om velsignelsen ved å avvise tradisjonell moral, kan oppleves temmelig upassende. For eksempel skriver han: «Jeg ønsker uttrykkelig å slå fast at på det tidspunktet da menneskeheten ikke følte skam over sin grusomhet, var livet på jorden mer muntert enn det er i dag, med sine pessimister.» Han understrekte også at han beundret antikkens grekere, «og ikke på tross av, men på grunn av deres grusomhet».

Tiltrukket av friheten

Noen lar seg provosere av Nietzsche. Den amerikanske psykologiprofessoren og forfatteren Steven Pinker mener at vi står overfor ideer som både er «frastøtende og usammenhengende» (se Opplysning nå!). Derfor er han også forundret over at den tyske filosofen beundres av mange. Ifølge Pinker bør Nietzsche sees på som gudfaren til en rekke av det 20. århundres tvilsomme intellektuelle bevegelser – og han viser til eksistensialisme, kritisk teori, poststrukturalisme, dekonstruktivisme og postmodernisme.

Andre henter inspirasjon fra Nietzsche og mener at budskapet hans bør forstås som en oppfordring til å jakte på perfeksjon eller å kjempe mot begrensninger. I boken Nietzsche and Morality fra 2009 lar mer enn ti filosofer seg inspirere av Nietzsches moralske tenkning, og han omtales som «en av de mest kreative og innsiktsfulle skikkelsene i moralteoriens historie». Amerikanske Brian Leitner støtter Nietzsches avvisning av objektiv moral og mener at den tyske filosofen kanskje har rett i at tradisjonell moral «er farlig for den mest verdifulle formen for menneskelig utfoldelse».

Noen finner det også befriende å slippe å stå til ansvar overfor en objektiv etisk standard. En av disse var den produktive Aldous Huxley som nok er mest kjent for den dystopiske fremtidssatiren Brave New World. Huxley ville teste grenser, avviste tradisjonelle etiske idealer og omfavnet etisk nihilisme: «For meg selv, som for de fleste av mine samtidige, var meningsløshetens filosofi uten tvil et essensielt frigjøringsinstrument. Befrielsen vi ønsket var samtidig frigjøring fra et visst politisk og økonomisk system og frigjøring fra et visst system av moral. Vi kom med innvendinger til moralen fordi den forstyrret vår seksuelle frihet.»

Mer toleranse og mindre moralisme?

Jeg har ikke grunnlag for å stemple Huxley som særlig umoralsk. Slikt er vanskelig å måle, og selv om han neppe var særlig trofast mot sine partnere, kan han ha vært ytterst hjelpsom. Men jeg er heller ikke i tvil om at det å avvise at det faktisk finnes en objektiv moral – og for eksempel at vi alle har et ansvar for å være gode mot alle – kan få negative konsekvenser.

Noen mener den store gevinsten ved moralsk skepsis er mer toleranse og mindre moralisme. Istedenfor å presse sine egne moralske vurderinger på andre mennesker, vil den som avviser eksistensen av objektiv etikk, forholde seg avslappet til at ulike mennesker vil ha ulik moral. Mottoet blir, som Espen Gamlund påpeker i Kunsten å moralisere, «Pass dine egne saker!», eller «Ikke bland deg!»

Ikke minst i Frankrike – antagelig på grunn av den postmoderne relativismen jeg har beskrevet – har antimoralismen stått sterkt. Mange ønsket å ta et oppgjør med en tradisjonell katolsk seksualmoral. Kanskje var det derfor kjente intellektuelle storheter som Michel Foucault, Roland Barthes, Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir mot slutten av 70-tallet skrev under på et åpent brev som støttet tre menn som hadde hatt seksuelle forhold til barn under seksuell lavalder.

I dag oppfattes oppropet ganske rystende, og det har fått ny aktualitet etter at #metoo til slutt også inntok Frankrike. Etter min mening illustrerer det risikoen ved å oppfatte moral først og fremst som et problem. I praksis rammer det de svake og sårbare.

Hvis samvittigheten svikter

Den hardtslående komikeren, skuespilleren og ateisten Ricky Gervais mener menneskers moral ikke påvirkes av deres eventuelle gudstro. Begrunnelsens hans er at folk er bra eller dårlige uavhengig av tro. «Så, bare vær god. Jeg er god. Ikke fordi jeg tror jeg vil komme til himmelen, men fordi jeg føler meg dårlig hvis jeg gjør noe galt. Og når jeg gjør noe godt, kjenner jeg meg bra.»

Jeg er enig med Gervais i at samvittigheten og følelsene kan bidra når vi navigerer moralsk. Mange ønsker rett og slett å være anstendige mennesker – kanskje også fordi det gir en god følelse.

Men det er ikke alle som tenker slik. Evolusjonspsykologen Chris Paley hevder i boken Beyond Bad fra 2021 at troen på en objektiv moral er like tåpelig som troen på at jorda er flat. All moral «avhenger av at vi tror på fakta som ikke finnes», skriver han. I tillegg argumenterer han for å forkaste all moral fordi moralske retningslinjer holder mennesker tilbake. Det er tåpelig «å vende det andre kinnet til»; å ta hevn er mer tilfredsstillende. Vi vil også bli mer suksessrike, mer kreative – og kan få et bedre sexliv – hvis vi bestemmer oss for å forkaste all moral.

Det betyr ikke at Paley mener det er klokt å fremstå som en selvsentrert kyniker. Nei, kvinner kan bli tiltrukket av hjelpsomme menn. Slik viser Paley at moral bare har en verdi når den hjelper egeninteressen. Etter min mening viser logikken hans at det faktisk kan bli til et praktisk problem å forkaste ideen om at det finnes objektive moralske sannheter som forplikter oss alle.