Et kritisk blikk på realismetradisjonen innen internasjonal politikk

Den tankeretningen innen internasjonal politikk som kalles realisme har på nytt kommet i offentlighetens lys, kanskje ikke minst takket være John Mearsheimers gjentatte kontroversielle uttalelser om Russlands legitime innflytelsessfære, også i kjølvannet av Russlands siste angrepskrig mot Ukraina.

Siden retningen kaller seg realisme og tilhengerne benevner seg selv som realister, bør det innledningsvis kommenteres at dette i seg selv ikke er helt uproblematisk. Begrepet antyder nemlig at den som er uenig med «realisten» automatisk er urealistisk, naiv eller virkelighetsfjern. Denne begrepsbruken kan derfor få noen og enhver til å tenke i retning av orwellsk nytale, spesielt når vi til stadighet blir minnet om realisme-medaljens tragikomiske bakside: At den som hevder at makt gjør rett som oftest viser seg å være den mest urealistiske, siden de moralske og normative dimensjonene ved internasjonal politikk nærmest er utradert som relevante sider ved virkeligheten.

Men dette er likevel bare ett av mange paradokser man møter på når man leser Matthew Specters gjennomgang og analyse i boken The Atlantic Realists (2022). Specter formidler i boken en analyse av realismens utvikling, fra en historisk innfallsvinkel, som imponerer med å kombinere grundighet med en bredt anlagt utforskende fremgangsmåte. Som leser blir man med på en lærende oppdagelsesreise som gjør det lettere å orientere seg i realismens idéhistorie i omgangen med internasjonale relasjoner.