Den sekulære myten

Bok

Politisk teologi

Ragnar Misje Bergem

Dreyers forlag, 2019

228 sider

Ragnar Misje Bergem presenterer i boken Politisk teologi et tema som ofte misforstås eller behandles overflatisk, nemlig det symbiotiske forholdet mellom politikk og teologi. Politisk teologi er en samlebetegnelse som viser til dette sammensatte forholdet. Fram mot 1800-tallet var skillet tynt mellom kristendom og politikk i Europa. Utover 1800-tallet endres dette slik at disse størrelsene skal være prinsipielt atskilt og gjennom sekularisering har religionen gradvis blitt skjøvet ut av offentligheten. Fra dette utgangspunktet kunne man tenkt seg en rettlinjet historie fra teologisk mørke med paver og prester i skurkerollene til opplysning og demokrati med sekulære tenkere i helterollen. Det liberale demokratiets utspring finnes da i opplysningens seier over kirkelig politisk innflytelse.

Men ifølge Misje Bergem bryter denne forestillingen om at religionen har blitt fortrengt fra politikkens domene gjennom opplysning og sekularisering sammen ved nærmere ettersyn. Det fremstår som en sekulær myte. Dermed er det ikke sagt at den riktige historien er den der kristendommen forbereder grunnen for liberale demokratiet/sosialdemokratiske Europa. For å vise dette opptrer Misje Bergem som en stødig guide gjennom Europas politiske historie og et mylder av politiske, filosofiske og teologiske tekster.

Jeg oppfatter Misje Bergem stort sett som en pålitelig forteller, men det er noen utelatelser og hull i framstillingen. Særlig Bibelens rolle som både en revolusjonær og samfunnskonservativ tekst hadde fortjent mer oppmerksomhet.

Fyrsten eier religionen

Middelalderens politiske makt var preget av dynastiske kriger (f.eks. hundreårskrigen mellom England og Frankrike, 1337-1453) og pavekirken som storpolitisk aktør. De politiske intrigene var uoversiktlige med vekslende allianser. Et bunnpunkt for kirken var plyndringen av Roma i 1527 av styrkene til den tysk-romerske keiseren Karl 5. under de italienske kriger (1494-1559). Utfallet var at pavemakten ble svekket. Da Karl 5. presset paven til å nekte Henrik 8. (1491-1547) skilsmisse fra Katarina av Aragon, som var keiserens tante, brøt den engelske kongen like gjerne med kirken.

I tidlig nytid gjennomgikk det politiske kartet i Europa omveltninger. Reformasjonen kom til å splitte den katolske kirke og endre maktfordelingen mellom kirke og øvrighet. Martin Luther (1483-1546) utledet prinsippet om toregimentslæren. Det viser til en ordning der Gud har innsatt to separate regimer: det verdslige og det åndelige. Fordi begge er av Gud, krever det lydighet mot øvrigheten. Derfor vendte Luther seg mot bondehæren under bondeopprøret (1524-25). Den sosiale orden måtte bestå. Reformasjonens prinsipp om å oversette Bibelen hadde en farlig bakside; det risikerte at frie tolkninger av Bibelen ble vendt mot regentene. Derfor var kontroll over oversettelse og fortolkning viktig for å hindre at reformasjonen truet øvrighetens makt.

Perioder med uro og tiltagende dannelser av nasjonalstater innledet reformasjonen som utløste krig mellom den tysk-romerske keiseren og protestantene. Løsningen ble et kompromiss først uttalt i Augsburg 1555, og senere under freden i Westfalen, som avsluttet trettiårskrigen (1618-1648), om at fyrsten eier religionen. Dette beredte grunnen for statsdannelsen i Europa og eneveldet. Kirkens politiske innflytelse ble redusert, men ikke til fordel for en sekulær makt. Den eneveldige kongen var innsatt av Gud.

Kongemord og revolusjon

I Frankrike ble eneveldets endelikt den franske revolusjon. Misje Bergem diskuterer om henrettelsen av Ludvig 16. (1754-93) var et slags dobbeltdrap. Det var kongemord fordi Ludvig 16. legemliggjorde kongemakten, men også et gudemord fordi kongen var forbindelsen mellom Gud og folket. Den franske revolusjonen skulle gjøre slutt på den politiske teologien ved dette dobbeltmordet.

Et punkt Misje Bergem i liten grad berører er at England hadde gjennomgått en omveltning som førte til et annet kongemord på Karl 1. (1600-1649), og et midlertidig styre ledet av protestanten Oliver Cromwell (1599-1658). Thomas Hobbes’ (1588-1679) verk Leviathan ble skrevet i eksil under borgerkrigen. Her skriver Hobbes’ om behovet for en sterk statlig makt for ikke å overlate mennesket til naturtilstanden som er preget av krig og vold.

Etter Cromswells død ble monarkiet gjeninnført ved Karl 2. (1630-85). Under den nye konges styre måtte John Locke (1632-1704) flykte i eksil i Nederland. Karl 2. ble etterfulgt av broren Jakob 2. (1633-1701), som var katolikk. Han ble så avsatt etter nederlaget mot hans svigersønn, den protestantiske Vilhelm av Oranien (1650-1702). Innsettelsen av ham førte også til at kongemakten i England ble innskrenket. Locke utviklet sin politiske filosofi i denne perioden. Han argumenterte blant annet for å holde kirke og politikk atskilt.

Opplysningstiden, brudd eler kontinuitet?

Var det slik erfaringene fra religionskrigene og samrøret mellom politikk og religion innledet sekularismens inntog? Det var vanskelig å motsi at eneveldet stod for fall ved overgangen til 1800-tallet. Opplysningsfilosofenes tenkning om maktfordeling påvirket statsforfatningen. Poenget i Politisk teologi er likevel at det sekulære og liberale styret også var hjulpet fram av en teologisk tenkning. Framfor å se på opplysningstiden som et radikalt brudd med det bestående symbolisert ved revolusjonen, fremstår det i Politisk teologi som både brudd og kontinuitet. Selv om politikken og loven var sekulær, var den forankret i religiøse normer. Den liberale teologien som oppstod på slutten av 1800-tallet, var nettopp et forsøk på å tilpasse teologien slik det moderne samfunnets etikk og normer.

En utelatelse jeg skulle sett Misje Bergem vende sitt skarpe sinn mot er spenningene mellom det grunnlaget som legges for individets politiske og religiøse frihet av opplysningsfilosofene og i politikken slik som den amerikanske grunnloven, og aksepten for kolonialisme, slaveri og rasisme.

Den totalitære fristelse

Det liberale demokratiets problem var å fastslå sin legitimitet. Hvordan og i hva kan de liberale verdiene forankres? Var det ikke fortsatt bindinger mellom det sekulære demokratiet og religionen for eksempel ved at loven var sekulær, men var avledet av kristne normer?

Denne usikkerheten åpnet for kritikk fra to hold: marxisme og totalitarisme.

For å frigjøre seg fra det religiøse åket må staten fris fra religionen, hevdet Karl Marx. Statsapparatet med dets liberale grunnsteiner må bygges ned og mennesket finner friheten gjennom det kommunistiske samfunnet. Den marxistiske tenkningen gav inspirasjon til den russiske revolusjonen (1917-23) som førte til Romanov-dynastiets fall. Som kjent avløste den kommunistiske overtagelsen tsarens autokrati med totalitarisme.

Fra et annet hold ble det liberale demokratiet angrepet av den tyske juristen Carl Schmitt (1888-1985). I siktet hadde Schmitt Weimarrepublikkens (1918-1933) liberalisme. Han så for seg nødvendigheten av en «suveren» som under en unntakstilstand kan «sette loven til side» for å opprettholde orden. Slik sett bidro Schmidt til et intellektuelt dekke for Hitler og nazismen.

Den antisemittiske propagandaen og forfølgelsen av jøder som hadde fulgt kristendommens utvikling omtrent fra starten av, fikk sin grusomme kulminasjon ved nazismens endelige løsning. Jeg lurer på i hvilken grad den politiske teologien bidro til at antisemittismen fikk fotfeste i Europa og ble videreført av sekulære stater. Videre lurer jeg på hvorvidt de totalitære strømningene i Europa i det tjuende århundre ble inspirert av den politiske teologien og forfølgelse av religiøse avvikere, som middelalderens kjettere og reformasjonens svermere? Her gir ikke Politisk teologi noen svar.

Politisk teologi på norsk

Politisk teologi går ikke i dybden på norske forhold, men i norsk teologi ble det argumentert for at kirken skal utruste staten med moralske prinsipper som staten iverksetter. Ut fra en lesning av Det nye testamentet anså man staten som Guds ordning og tjener. Likevel var det grenser. Påskeaften 1942 ble teksten Kirkens grunn kunngjort som begrunnet prestenes nedleggelse av embetet under okkupasjonen. Med Kirkens grunn ble det trukket en grense mot luthersk servilitet overfor staten: En totalitær øvrighet som bryter med Guds orden er illegitim. Kirken i Norge ga ikke etter for det totalitære presset.

Problemet var heller at arbeidsfordelingen mellom kirke og stat begynte å sprekke ved starten av 1900-tallet. En rekke lover og ordninger løsnet båndene mellom stat og kirke – til tross for teologenes protester – fram til det formelle bruddet i 2017. Følger vi Misje Bergems tenkning, kan vi spørre om det sekulære Norge bærer med seg rester av en politisk teologi som gir utslag i en formyndersk stat som vil forplikte borgerne på sosialdemokratiske verdier. Er det slik vi hjemsøkes av pietismen i norsk kristenliv?

Sekularismens frammarsj og tilbakesteg?

Hvor står vi nå? Er sekularismens seier innenfor rekkevidde? Får John Lennon rett i at «Christianity will go. It will vanish and shrink»? Det er historiens store tilfeldighet at en liten jødisk bevegelse i Romerrikets periferi skulle vokse fram og legge grunn for utviklingen av Europas politiske historie. Skulle den nå krympe og trekke seg ut av Europa? Den globale kristendommen er mer vital. Samtidig beveger den seg ikke i rett linje mot det liberale.

Kristendom og nasjonalisme har funnet hverandre i et uhellig ekteskap som agiterer for moralsk gjenreisning og at beskyttelse av religiøse rettigheter gir rett til å diskriminere andre. Utviklingen i USA derimot gjør at jussen tillater at trosutøvelse diskriminerer og griper inn i andres liv. Dette snur religionsfriheten på hodet. De illiberale tendensene var en respons på at samfunnet åpnet seg og ble mer inkluderende på 60- og 70-tallet. På ny ser det ut til at religionen forsøker å spise seg inn på politikkens domene. Misje Bergems bok fremstår i den sammenhengen som aktuell for å forstå spenningsforholdet mellom religion og politikk.