Lærdommer fra Weimarrepublikkens skjebnetimer

Det er flere grunner til at historien om Weimarrepublikken på nytt er blitt relevant. Forhåpentligvis vil ikke historien komme til å gjenta seg, selv om mange tegn i tiden vitner om idéstrømninger og en politisk dynamikk med klare forbindelseslinjer til tiden før Weimarrepublikkens kollaps i 1933. For ettertiden er Weimarrepublikkens fall blitt stående som en politisk katastrofe av verdenspolitiske dimensjoner. 

Bok

Schicksalsstunden einer Demokratie. Das aufhaltsame Scheitern der Weimarer Republik

Volker Ullrich

C.H.Beck, 2024 

383 sider

Det massive angrepet som president Donald Trump, med en hyperlojal og radikalisert MAGA-bevegelse i ryggen, nå er i ferd med å gjennomføre mot Vestens verdigrunnlag og liberale institusjoner er illevarslende. Trumps systematiske angrep på det amerikanske konstitusjonelle demokratiets maktspredende og maktbalanserende mekanismer og normer har tydelig karakter av et autoritært regimeskifte. 

Det går forbindelseslinjer fra MAGA-bevegelsen i USA til ytre høyre-strømningene i dagens Europa. I det mangfoldige økosystemet av publikasjoner, forlag, institutter, grupperinger og partier som står i sentralt i fremveksten av det såkalte «nye høyre» i Europa, har de gamle idéene fra «den konservative revolusjonen» under Weimarrepublikken fått nytt liv.

Nytt lys på Weimarrepublikkens skjebne

Den tyske historikeren og journalisten i ukeavisen Die Zeit, Volker Ullrich, har i sin nye bok om Weimarrepublikkens skjebnetimer bidratt til å kaste et nytt lys på noen lærdommer av Weimarrepublikkens skjebne. Som Ullrich skriver i innledningen, «forblir Weimarrepublikken en lærepenge om hvor sårbart demokratiet er og hvor raskt friheten kan tapes, når de demokratiske institusjonene svikter og sivilsamfunnet viser seg å være for svakt til å by effektiv motstand mot de kreftene som forakter demokratiet.»

Ullrichs bok utfyller på en fin måte Heinrich August Winklers standardverk om Tysklands politiske utvikling i mellomkrigstiden. Ved å konsentrere seg om mikrohistorien rundt en serie skjebnetunge hendelser, underbygget av et imponerende grundig og kritisk kildearbeid, belyser Ullrich hvilke motiver og tanker som gjorde seg gjeldende i avgjørende situasjoner blant hovedaktørene i dette dramaet. 

Ullrichs hovedkonklusjon er denne: Det trengte ikke gå slik det gjorde. Weimarrepublikkens skjebne var på ingen måte forhåndsprogrammert. Hadde hovedaktørene i kritiske øyeblikk fattet andre beslutninger, blant realistisk tilgjengelige alternativer, ville ikke Hitlers grusomme diktatur blitt Weimarrepublikkens endelikt.

Ullrichs motivasjon for å skrive nok en bok om Weimarrepublikken var nettopp å demonstrere for en ny generasjon lesere at det er opp til oss alle om demokratiet vårt vil overleve eller feile. Slik var det også med Weimarrepublikken. Samtidig er Ullrich nøye med å understreke at Weimarrepublikken ikke gikk til grunne i en enkeltstående eksplosjon, men tvert imot gjennom en snikende erosjonsprosess, som resulterte i en skrittvis uthuling av både grunnlovens og de demokratiske prosessenes integritet.

Weimarrepublikkens definitive undergang var et faktum idet Hitler lyktes med å bli utnevnt til rikskansler 30. januar 1933. Det grusomme sivilisasjonssammenbruddet som fulgte i årene 1933-1945 gjorde Weimarrepublikkens sammenbrudd til en katastrofe av verdenshistorisk format. Det gjør Ullrichs påstand om at det ikke trengte å gå som det gikk ekstra interessant. 

Et land uten en liberal elite

Hvis vi ser litt forbi den rollen som hyperinflasjonen og den økonomiske depresjonen spilte som kriseforsterkere, har det etter hvert dannet seg en ganske bred enighet om noen hovedforklaringer på hvordan Weimar kunne kollapse i 1933. 

Heinrich August Winkler har betonet det faktum at oppslutningen om republikken kollapset i borgerlige kretser. Og uten en tilstrekkelig sterk borgerlig partner for den moderate arbeiderbevegelsen ble det etter hvert umulig å redde demokratiet. Mange så demokratiet som et biprodukt av den store tyske fornedrelsen: å gå tapende ut av første verdenskrig og dernest bli påtvunget en sterkt belastende krigserstatning. Versaillestraktaten kastet en varig skygge over Weimar.

Winklers forklaring lar seg lett forene med Ralf Dahrendorfs verdisosiologiske essensforklaring: at det i Weimar-Tyskland, ifølge Dahrendorf, ikke fantes en liberal elite som var sterk nok til å kunne utfordre de autoritære idéstrømningene. Disse strømningene brakte etter hvert de konservative sammen med nasjonalsosialistene i et felles nasjonal-ideologisk frontalangrep på det liberale demokratiets verdier og institusjoner. 

I samme gate advarte den første forbundspresidenten i Vest-Tyskland etter andre verdenskrig, Theodor Heuss, tyskerne om at Weimarrepublikken essensielt var «et demokrati uten demokrater». Heuss var selv en av de ytterst få representantene for det liberale partiet DDP i Weimarepublikkens riksdag. 

Selv om Ullrich har et annet siktemål med sin bok enn essensforklaringer, føyer han seg likevel inn i samme mønster som Winkler, Dahrendorf og Heuss ved å betone den manglende støtten til demokratiet i det tyske sivilsamfunnet. 

Et politisk laboratorium i en turbulent tid

Før vi kommer nærmere inn på Ullrichs opplysningsbidrag kan det også være på sin plass å minne om et bilde av Weimartiden, som alle seere av TV-serien Babylon Berlin vanskelig kan ha unngått å fange opp: Weimar-Tyskland var sterkt preget av en oppbruddstid, kulturelt, kunstnerisk, intellektuelt og selvfølgelig politisk. Republikken ble da også kunngjort etablert midt i en revolusjonær tid, 9. november 1918. Og ikke lenge etter stod både kommunistene og de radikale høyrekreftene frem i offentligheten som tilhengere av en voldelig omstyrting av fredsordningen fra 1919 – på hver sin måte. 

Under Weimarrepublikken skjer det også en allmenn modernisering av levemåter, en gjennomgripende frigjøring fra tradisjonelle og autoritetsdyrkende konvensjoner, samtidig som det i Berlins herreklubber stadig oftere blir utbragt en høylytt «skål for den konservative revolusjon». 

Weimarrepublikken rommet også flere radikale opprør og kuppforsøk, en hyperinflasjon som rystet middelklassens sosiale status, samt en dyp økonomisk depresjon med massearbeidsløshet og omfattende sosial nød. Klemt mellom keiserriket og det tredje riket ble Weimarrepublikken et politisk laboratorium under de mest krevende og turbulente forhold.

Elleve skjebnetimer i et sårbart demokrati

Mot dette bakteppet utspiller det seg et politisk drama inndelt i elleve utvalgte skjebnetimer, som Ullrich beskriver i kronologisk orden og med hvert sitt kapittel. Ullrich viser på en overbevisende måte, basert på grundig kildearbeid, at alle de elleve skjebnetimene faktisk kunne fått et annet utfall enn de fikk. Her er Ullrichs weimarske skjebnetimer i opplistet form:

1. En eventyrlig start, mot alle odds, etter keiser Wilhelm IIs abdikasjon: Republikken blir erklært av sosialdemokraten Philip Scheidemann 9. november 1918, midt i soldat- og arbeiderrevolusjonen 1918/19. De moderate sosialdemokratene kom seirende ut av feidene på venstresiden, med noen skjebnesvangre følgeskader, i form av store innrømmelser overfor den etablerte øvrighetsstatens eliter, kombinert med manglende reformvilje og evne. Den liberale Hugo Preuss fikk i oppdrag å lede en komité som utarbeidet et grunnlovsforslag som ble vedtatt av et republikkvennlig flertall i riksdagen kun et par måneder senere. Også grunnloven kom med en følgeskade: Artikkel 48, som åpnet for såkalt presidialt styre, som ga rikspresidenten vide fullmakter til å overstyre og sette parlamentet ut av spill, i en unntakssituasjon. Bestemmelsen var ment som «et våpen til å beskytte den demokratiske republikken fra voldelige angrep», men skulle senere vise seg å kunne misbrukes i en helt annen hensikt.

2. Kapp-Lüttwitzkuppforsøket 13. mars 1920.

3. Attentatet på utenriksminister Walter Rathenau av en antisemittisk militsgruppe 24. juni 1922.

4. Hyperinflasjon og mislighold av krigserstatning etterfulgt av fransk okkupasjon av Ruhr-området i 1923.

5. 4.mars 1925: Det konservative vendepunktet. Paul von Hindenburg blir valgt til rikspresident etter forgjengerens bortgang, den sosialdemokratiske Friedrich Ebert. 

6. Storkoalisjonen av demokratiske partier bryter sammen sommeren 1930. Valget 14. september blir nazipartiet NSDAPs gjennombrudd med 18,3 prosent av stemmene, mens det politiske sentrums oppslutning synker kraftig.

7. En «brun kulturrevolusjon» inntreffer i delstaten Thüringen, etter at NSDAP fikk 42,5 prosent av stemmene ved valget i juli 1932.

8. Heinrich Brünings regjering går i oppløsning våren 1932, etter en kriseforsterkende innstrammingspolitikk. Rikspresident Hindenburg valgte å trekke tilbake sin støtte til Brüning og overstyrte på nytt riksdagen med hjemmel i artikkel 48 i grunnloven.

9. 2. juni 1932: De konservative «baronenes inntogsmarsj» i regjeringskontorene med Kurt von Schleicher og Franz von Papen i førersetet, med rikspresident Hindenburgs velsignelse.

10. Von Papen gjør statskupp i den dominerende delstaten Prøyssen.

11. 30. januar 1933: Weimar-republikken er ved veis ende. Hitler griper makten etter et maktpolitisk intrigespill med von Papen og Hindenburgs sønn Oscar i hovedrollene. En alderssvekket Hindenburg lar seg nølende overtale til å utnevne Hitler til rikskansler, basert på den tro at de konservative ville klare å holde Hitler i tømmene, med et stort flertall av regjeringsmedlemmene og med von Papen som visekansler. Men denne «maktpåliggende» taktikken, krydret med en dårlig skjult beundring for Hitlers tak på massene i konservative kretser, avslørte fremfor alt en grov undervurdering av styrken i Hitlers vilje til makt. 

At mangelen på dømmekraft i et avgjørende øyeblikk skulle få så omfattende konsekvenser har naturligvis også noe med personen Adolf Hitler å gjøre. En nøkkel til å forstå hvordan Hitlers maktovertakelse kunne lykkes, knapt uten kritikk, er beskrevet av historikeren Fritz Stern på denne måten: «Hitler proved the greatest magician-manipulator of the aggressive, violent instincts of an outraged, perplexed people that the modern world has seen. He knew how to attract and to bind the anxious and the dispossessed…..he knew that the people succumb to the promise of miracle, mystery and authority.»

Nasjonalsosialismens stigbøyleholdere

Den liberale sosiologen og økonomen Alexander Rüstow, som selv flyktet i eksil i 1933, formulerte en gang denne dystre tilleggsforklaringen om den fatale tyske tilbøyeligheten til å underkaste seg autoriteter: «The nationalistic readiness for obedience was the strongest political weapon of national socialism. Through it, national socialism had a fifth column in the mind of any individual, even one who was consciously in opposition.»

Den store svikten som brakte Weimarrepublikkens ferd utfor skråplanet mot diktatur fikk utfolde seg gjennom Hindenburgs permanente presidentstyre, under en uavbrutt unntakstilstand fra 1930-1933. Hindenburg ofret aldri en tanke på å forlate unntakstilstandens «reserveforfatning» til fordel for det parlamentariske demokratiets «normalforfatning». Slik ble Weimarrepublikken gitt et effektivt dødsstøt i sakte kino. De konservative ble for ettertiden, ikke uten grunn, tilskrevet den infame rollen som nazistenes «stigbøyleholdere». 

Den konservative revolusjon

Men ingenting av dette skjedde i et idépolitisk vakuum. Ikke minst den konservative revolusjonen, og dens aggressivt antiliberale tenkere, gjorde en effektiv innsats for å mørne den tyske offentligheten for nasjonalsosialismens masseappell, godt hjulpet av Hugenberg-pressens medialt dominerende maktposisjon. Mediemagnaten Alfred Hugenberg var forresten også formann i det konservative partiet DNVP under Weimarrepublikkens skjebneår, og deltok aktivt i kulissene under baronenes inntogsmarsj og det permanente presidiale statskuppet. 

Som Fritz Stern har forklart, fikk den konservative revolusjonen spesielt gjennomslag blant de gamle elitene i samfunnets øvre lag. Som Stern har uttrykt det, utførte de nasjonalkonservative tenkerne verdifulle tjenester for nasjonalsosialismen. «Det var de som ledet de øvre samfunnslagene inn i det tredje riket».

Her slutter også sirkelen seg rundt vår tids Neue Rechte og deres gamle tanker. På nytt dyrkes de ledende tenkerne og kulturkrigerne fra den konservative revolusjonen under Weimarrepublikken: Oswald Spengler, Carl Schmitt, Arthur Moeller van den Bruck, Armin Mohler, m.fl. Deres anti-liberale tankegods figurerer i dag som toneangivende idéstrømninger i det nye ytre høyre-landskapet i Tyskland og dets politiske frontorganisasjon: det nasjonalkonservative og delvis høyreekstreme partiet AfD. Partiet har nære forbindelser til kretsen rundt Putin i Russland, MAGA-bevegelsen rundt Trump i USA og den høyreautoritære pioneren i vår tid, Viktor Orban. 

Fra lærdom til håp

Disse forbindelsene rokker likevel ikke ved Ullrichs avsluttende refleksjon: «Historien er alltid åpen. Det eneste som historiefaget med sikkerhet kan si om fremtiden, er at fremtiden vil forløpe på andre måter enn dens samtidige hadde forestilt seg.» Her ligger det håpefulle budskapet gjennom Ullrichs bok om Weimarrepublikkens skjebnetimer: Hvordan fremtiden blir er opp til oss selv å påvirke og bestemme. Ullrich har bevist at slik var det også i Tyskland under Weimarrepublikken. 

En viktig lærdom, som ble statuert av USA etter andre verdenskrig, var å tilby Vest-Tyskland Marshall-hjelp – det motsatte av et krav om krigserstatning. Den britiske økonomen John Maynard Keynes, som selv deltok på fredskonferansen i Versailles i 1919, forstod kanskje bedre enn noen andre hvor galt det kunne gå. Følgende ord fra boken The Economic Consequences of the Peace (1920), skulle vise seg å bli profetiske: 

«If we aim deliberately at the impoverishment of Central Europe, vengeance, I dare predict will not limp. Nothing can then delay for very long that final civil war between the forces of Reaction and the despairing convulsions of Revolution, before which the horrors of the late German war will fade into nothing, and which will destroy, whoever is victor, the civilization and the progress of our generation.»

For dem som har lettere for å lese på engelsk enn på tysk kan det være nyttig å vite at Ullrichs bok vil utkomme i engelsk oversettelse i november, under tittelen Fateful Hours: The Collapse of the Weimar Republic. I dagens verden er da også budskapet i denne boken vel så relevant og viktig for et engelsktalende publikum, som for et tysktalende.