En klankommunistisk kulturkritikk

The Dawn of Everything – A New History of Humanity er skrevet av antropologen David Graeber og arkeologen David Wengrow. Forfatterne er som to Espen Askeladd-skikkelser, som plukker opp alt det rare og merkverdige fra historiens skraphaug. Alt det tilsynelatende ubrukelige, som de streite og lineært tenkende brødrene og kollegaene i akademia har latt ligge i sin hast mot å nå frem til den historiske utviklingens telos: den sosiale orden som kjennetegner moderniteten.

Boka (Begynnelsen til alt – en ny fortelling om mennesket på norsk) har fått mye positiv omtale. Klassekampen har trykt utdrag fra boka. Tankesmien Agenda og Universitetet i Oslo har invitert David Wengrow til å holde et foredrag med en påfølgende samtale om ikke bokas fremvisning av det store mangfoldet i måtene fortidige samfunn har organisert seg på kan inspirere oss til å tenke nytt rundt utviklingen og utformingen av morgendagens samfunn.

I boka får favorittene til mange historieinteresserte så hatten passer. Steven Pinker, Jared Diamond, Francis Fukuyama, Ian Morris, Yuval Harari og andre representanter for såkalt big history, dvs. de store beretningene om menneskehetens utvikling, idiotforklares sammen med omtrent alle samfunnsvitere, det være seg marxister eller liberale og konservative. Alle beskyldes for å dyrke myten om at utviklingen av sosial kompleksitet og steile hierarkier var uunngåelig i og med overgangen fra mobile jegere og sankere til fastboende jordbrukere.

Forfatterne presenterer en rekke eksempler som taler mot dette enkle historiske utviklingsskjemaet. Det fantes jegere og sankere som bodde i byer og som oppgav jordbruket etter først å ha startet med det. Det eksisterte jeger- og sankersamfunn med både kompleks arbeidsdeling og hierarkiske strukturer, særlig knyttet til forvaltningen av riter og esoterisk kunnskap. De såkalte primitive urfolkene i skogene i det nordøstlige Amerika var alt annet enn enkle, da de hadde utviklet avanserte og innfløkte systemer for å motvirke at akkumulasjon av ressurser kunne omdannes til permanente maktforhold. De hadde derfor politisk bevissthet til å motvirke at det oppsto trekk vi forbinder med en stat.

Overgangen fra jakt og sanking til dyrking av korn strakk seg dessuten over tusenvis av år, der jegere og sankere både «lekte» jordbrukere deler av året, drev fjernhandel og kunne flytte fritt innenfor vidstrakte, klanbaserte vennskapsområder.

Graebers og Wengrows hovedpoeng er at måten mennesker har skaffet seg mat og energi på – definert ved næringsvei og teknologi – langt fra bestemte hvilke sosiale relasjoner og maktforhold som oppstod. Viktigere enn typen arbeid var ifølge forfatterne den kulturelle interaksjonen, som de med et uttrykk lånt fra den britiske sosialantropologen og biologen Gregory Bateson kaller schismogenese.

Bateson brukte dette begrepet for å beskrive psykologiske prosesser innen et samfunn, der individer streber etter å være mest mulig forskjellige fra hverandre. Men også samfunn har en tendens til å definere sin kulturelle identitet i kontrast, konkurranse og opposisjon til andre fellesskap de kjenner til og omgås. På nordvestkysten av Amerika – innenfor et område med stort sett samme ressursgrunnlag – ble det derfor utviklet to diamentralt motsatte kulturer blant jegere og sankere: en nøysom, freds- og arbeidskjær og egalitær i det som i dag er California, og en prangende, skrytende, aggressiv og hierarkisk lenger nord.

Graebers og Wengrows nye fortelling om mennesket ønsker å vise at en annen sosial virkelighet enn den vi lever i i dag er mulig. Som de slår fast er det ingen tvil om «at det har gått forferdelig galt med noe i verden. En veldig liten prosentandel av verdens folk kontrollerer faktisk alle andres skjebne, og det gjør de på en stadig mer katastrofal måte» (norsk utgave side 94).

Nå er forfatterne raske med å påpeke at boka ikke først og fremst handler om opprinnelsen til den sosiale ulikheten i den globale kapitalismen. Spørsmålet om ulikhet er ifølge Graeber og Wengrow en måte å formulere sosiale problemer på – nå i «de teknokratiske reformistenes tid» – som tilslører det mye viktigere spørsmålet om hvordan friheten i sosiale fellesskap forsvant. Det var tapet av denne friheten som først gjorde det mulig for noen å omdanne ressurser til makt over andre og fortelle dem at deres behov ikke var viktige og at deres liv ikke hadde virkelig verdi.

Boka prosjekt er å vise frem – basert på et rikt arkeologisk og etnografisk materiale – eksempler på anarkistiske samfunn – dvs. frie fellesskap uten tvangslover. Boka forsøker å skrive en alternativ idéhistorie om politiske bevissthetsformer og sosiale livsverdener, som har blitt ekskludert fra «de store beretningene». Samtidig rommer boka en kulturkritikk av den vestlige sivilisasjon, som anklages ikke bare for utryddelser og folkemord, men for å ha frarøvet oss friheten til å organisere alternative sosiale liv, som ifølge forfatterne er nødvendig for å forhindre katastrofale konsekvenser for jorda og menneskeheten.

Forfatterne mener derfor en sosial revolusjon er nødvendig, og det viktigste historiske fotfeste for en frigjørende bevegelse finner de i urfolkskritikken mot det europeiske samfunnet, slik denne ble fremført av wendat- eller huronerhøvdingen Kandiaronk og av andre intellektuelle representanter for nordamerikanske indianerstammer i møte med europeiske kolonister – en kritikk som var kjent for tidlige opplysningstenkere på 1600-tallet, men som raskt ble nøytralisert og annullert.

Det fant sted en konservativ reaksjon som unnvek kulturkritikken ved å gjøre urfolkene til edle ville (Rousseau) eller avskyelige ville (Hobbes) i enkle og egalitære samfunn, som den økonomiske og teknologiske utviklingen for lengst hadde forlatt. Historiefortellingen om en ubønnhørlig utvikling mot stadig mer komplekse og hierarkiske samfunn, der ene og alene en statsmakt med repressive og byråkratiske instrumenter kan stifte fred, ble ifølge Graeber og Wengrow først skrevet av den franske fysiokraten, A.R.J. Turgot (som virket i to år som reformvennlig finansminister før Ludvig 16. gav ham sparken), og av de skotske opplysningstenkerne med Adam Smith i spissen. I sine grunntrekk deles denne historiefortellingen i dag også av en venstreside, som legger vekt på produksjonsmåter og teknologiske sprang som historiens motor. Som erklærte anarkister ønsker forfatterne derimot å ta kulturkritikken fra de amerikanske urfolkene på alvor.

De europeiske samfunnene ble av urfolkene kritisert for å være ufrie og for ikke å ta vare på sine svake og stakkarslige. Europeerne manglet både den friheten og den sosiale omsorgen eller gjensidige hjelpen, som kjennetegnet urfolkenes egne samfunn. Den sosiale omsorgen var en form for «grunnkommunisme», som hvilte på prinsippet «yte etter evne, få etter behov», slik at ingen var fattige og trengte å tigge. Det var derimot ikke tale om den form for «primitive kommunisme» med felles eierskap spesielt over matressurser, som Friedrich Engels skrev om i Der Ursprung der Familie, des Privateigentums und des Staats (1884). Engels feiltolket derfor de irokesertalende urfolkssamfunnene i de nordøstlige skogene i Nord-Amerika mellom de store innsjøene og Québec, som av franske kolonister ble kalt Ny-Frankrike.

I kulturkritikken til urfolkene kommer det ifølge Graeber og Wengrow frem at kommunismen understøttet den individuelle friheten. For å begrunne dette nærmere understreker de at det ikke er snakk om borgerlig «frihet», derimot om sosiale friheter. Borgerlig «frihet» er et abstrakt ideal eller et formelt prinsipp (som i slagordet fra den franske revolusjonen om «frihet, likhet og brorskap»). I en fotnote heter det at mange av de borgerlige frihetene som «ytringsfrihet» eller «å søke lykken» ikke egentlig er sosiale friheter. Hvis ingen bryr seg om eller lytter til det du har å si, har «ytringsfrihet» liten betydning. Hvis din lykke kommer på bekostning av en annens elendighet, er den heller ikke mye verdt. De borgerlige frihetene hviler på illusjonen om at mennesket lever alene.

I sin drøfting av den kulturkritikken urfolk rettet mot de europeiske samfunnene, skiller forfatterne mellom tre grunnleggende former for sosial frihet, der den siste hviler på de to første:

1. Friheten til å flytte vekk fra sine omgivelser og skifte sosialt miljø. 2. Friheten til å ignorere eller nekte å adlyde ordre. 3. Friheten til å forme en helt ny sosial virkelighet, eller veksle frem og tilbake mellom ulike sosiale verdener.

Disse sosiale frihetene ble virkeliggjort innenfor den spesielle klanstukturen og livsformen som kjennetegnet de nordamerikanske urfolkene (under beskrevet med noen korte stikkord).

1. Friheten til å dra sin kos trakk veksler på at: - Klanene var matrilineære uten noen intern rangering (blant en høvdings eller manns nieser). - Nord-Amerika var tynt befolket og det var nok av plass. - De som dro vekk inngikk i vidstrakte slekts- og vennskapsnettverk, der det virker som om den genetiske komponenten var svak og diffus. - Det var lett å bli tatt opp i og inkludert som medlemmer av fremmede stammer. 2. Friheten til å motsette seg tvang var forenlig med utøvelse av soft power, myk makt: - Det fantes en kultur for diskusjon og debatt hvor alle skulle overbevises av fornuftige argumenter. Denne diskusjonskulturen minner om trekk ved et deliberativt demokrati og en borgerlig offentlighet, og forfatterne går langt i hevde at inspirasjonen til den debattformen som ble opplysningtidens «varemerke»: en skeptisk, empirisk og religionskritisk konversasjon i salonger, kafeer og i aviser, stammet fra møter og samtaler franskmenn – både jesuitter og kommandanter – hadde med urfolkene i Nord-Amerika. - I overbevisningsarbeidet ble det imidlertid også brukt en retorikk som appellerte til respekt for riter og tradisjoner for å oppnå konsensus og frivillig tilslutning. Og høvdinger kunne dessuten utøve karismatisk press, selv om de manglet tvangsmakt. - I de «kommunistiske» urfolksamfunnene fantes det dessuten en rituell tvang, som påbød medlemmene å hedre klanens forfedre ved å eie, forvalte, og ta vare på den spesifikke økologiske nisjen i naturen klanen anså seg forbundet med.

Forfatterne skriver om rettssystemet (blant huronindianerne), at enkeltindivider ikke sto ansvarlige for sine handlinger. Det var klanen, som ved å gi gaver og betale erstatninger for de skadene den enkelte hadde påført medlemmer av andre klaner, opprettholdt freden og dermed indirekte forsøkte å holde sine egne mannlige medlemmer i tøylene. Dilemmaet for europeiske intellektuelle som sympatiserte med urfolkenes kulturkritikk av deres egne samfunn, besto i at i det kristne Europa var derimot individene satt fri fra klanens kontroll og sosial konfliktformidling, slik at de bar det hele og fulle ansvaret for sine handlinger.

I motsetning til i klankommunismen blant nordamerikanske urfolk var i Europa den naturlige friheten knyttet til individuelt ansvar og privat eiendomsrett. Graeber og Wengrow fremstilling av den europeiske kulturhistorien er imidlertid påfallende forenklet og ufullstendig, fordi de ikke drøfter konsekvensene av at kristendommens evangelium og den romersk-katolske kirkenes familielovgivning markerte et brudd med klanstrukturer og romerske rettsideer. Dermed neglisjerer de også at det fantes en sosial frihetstradisjon i Europa knyttet til frivillige foreninger.

Med undergravingen av klanfellesskapet måtte den enkelte søke sammen med fremmede utenfor klanen for å sikre sin eksistens. Dermed startet de to bevegelsene som siden kom til å karakterisere den vestlige kulturen: demokratiske foreninger og kapitalistiske forretninger.

I frivillige sammenslutninger som gilder og laug, munkeordener og klostre, byer og universiteter ble det eksperimentert med ulike former for autonomi og selvstyre. Sammenslutningene konkurrerte om medlemmer og derfor ble disse gitt innflytelse. I familiedrevne bedrifter ble det trukket inn lånte penger og betalt lønnsarbeid, siden ressurser fra klannettverkene ikke lenger kunne mobiliseres.

I foreningslivet ble medlemmene ofte nære venner og bekjente. I forretningslivet forble partene mer distanserte og fremmede, men også de forretningsmessige relasjonene var preget av en høy grad av tillit. Både forenings- og forretningslivet ble regulert av skriftlige kontrakter, som var godkjent og underskrevet av alle involverte, som måtte stå til ansvar for brudd på inngåtte avtaler.

Kanskje kan samfunnsteori, ideologi og filosofi i Vesten forstås som refleksjoner over en kulturell særegen forenings- og forretningspraksis, som spredte seg med utgangspunkt i den kristne kjernefamilien? Refleksjonene kunne ikke basere seg på de sosiale omsorgsbegrepene fra klankulturen, men måtte ta utgangspunkt i det selvstendige individet, som hadde blitt løsrevet fra bindinger til klanen.

Konsekvensene av dette bruddet med klankulturen finner Graeber og Wengrow ikke verdt å drøfte. I stedet er det karakteristiske ved Europa ifølge forfatterne at romerretten bekreftet familiefarens – pater familias – uinnskrenkede makt over sin husholdning, der ektefelle og barn hadde den samme underordnete statusen som husslaver. Privat omsorg og vold var filtret sammen og utgjorde to sider av samme maktforhold. I de nordamerikanske urfolkenes klankommunisme var derimot vold og bestialske grusomheter strengt reservert for stammefiender.

Selv om forfatterne ikke sier det direkte, ligger det som et implisitt premiss i fremstilling av den europeiske kulturhistorien at patriarkatet overlevde den kristne revolusjonen, selv om denne endret de sosiale og seksuelle forbindelsene gjennom å innstifte det monogame ekteskapet og den autonome kjernefamilien.

Med anarkistiske strenger slår David Graeber og David Wengrow an tonen i en kritikk av vestlig sivilisasjon, som vil finne klangbunn blant mange progressive og venstreradikale: Uansett hvilke reformer og revolusjoner som har skjedd i regi av den kristne kirken eller av opplysningsideologier som liberalismen og nasjonalismen, har resultatet blitt en ytterligere raffinering og perfeksjonering av instrumentene for undertrykkelse og utbytting. Historien har blitt et mareritt vi trenger å våkne opp fra.