Glimrende og variert om Morgenbladets historie

Erik Rudeng, som var direktør i Fritt Ord gjennom mange år, har levert et flott og rikholdig bidrag til norsk pressehistorie. Ikke bare pressehistorie, forresten, for det er Morgenbladet det dreier seg om, avisen som har spilt en større rolle i nasjonens utvikling enn noen annen enkelt avis; langt større enn de fleste i dag har noen forestilling om. Det var vel meningen av verket skulle blitt ferdig i 2019, til avisens 200-årsjuibileum, men forfatteren trengte mer tid, og han har brukt tiden godt. Etter fem års arbeid kunne det over 800-siders verket endelig presenteres på Litteraturhuset i november. Som historisk oversiktsverk er det fremragende, det er godt skrevet og ryddig presentert, man kunne være fristet til å si: Det kunne ikke blitt mindre interessant enn om det hadde vært Londons The Times det dreide seg om. Sammenligningen er ikke tatt ut av luften. The Times var fra første stund Morgenbladets forbilde. Helt frem til 1970-tallet hadde avisens daværende utenrikskorrespondent, Christian Borch, eget kontor hos Times i Fleet Street for å kunne føle verden på pulsen.

Morgenbladet har ikke bare hatt minst ni liv som katten, den har også som den greske Proteus hatt evnen til å fremtre i mangfoldige skikkelser. Politisk har avisen beveget seg fra venstre til høyre og tilbake igjen, den har vært liberal, radikal og konservativ; slike merkelapper sier likevel lite om hva avisen har stått for. Rudeng vet å nyansere, han viser hvordan avisen, til tross for skiftende vinder og tider, har villet verne om spesielle verdier den gjorde til sine hjertesaker. Blant disse er aktelsen for forfatningen og grunnloven, respekten for den kristne og den vestlige kulturarv, vern om moralske seder og kampen for et levende språk. Helt fra dens første numre hadde avisen blikket rettet mot hendelser i den store verden, spesielt Europa. Det kan nevnes at Morgenbladet i mange år hadde en egen spalte om den greske frihetskrigen og definerte seg som panhellensk. På hjemmebane så avisen det som sin oppgave å holde et våkent øye med hva som skjedde på Stortinget og avisen fikk tidlig en fot innenfor både næringslivet og det litterære liv.

På svært mange områder var det faktisk Morgenbladet som førte an. Den innførte lederartikkelen i norsk presse, den åpnet sine spalter for frie skribenter og drev ikke meningskontroll. Blant avisens mange penner finner vi Wergeland, Welhaven, P.A Munch, Marcus Jacob Monrad, Bjørnstjerne Bjørnson, Ivar Aasen, og Aasmund Olavsson Vinje; men også Arbeiderbevegelsens grunnlegger, Marcus Thrane, som i julirevolusjonens år 1848, fant en meningsfelle i Morgenbladet.