Drivkraft: Forstå, formidle, forandre

Torsdag var jeg gjest hos NRK Radios program Drivkraft på P2, et portrettprogram som handler mye om hva som driver en. Det er jo alltid hyggelig å få god tid til å snakke om seg selv, men dette var også en anledning for meg til å tenke litt nærmere på saken. For å si det veldig kort: Siden tenårene har mye av livet handlet om tre f’er – forstå, formidle, forandre. Dette har også dominert mitt yrkesliv.

Helt siden tidlige tenår har jeg vært en nerd som var opptatt av å forstå verden. Ikke så mye den lille verdenen tett på, siden jeg som nordmenn flest har hatt en trygg og stabil oppvekst uten altfor mye drama. Og Toten er ikke verdens navle. Men den store verdenen der ute var spennende, og jeg møtte den på sofaen gjennom bøkene, og litt gjennom TV-en. Det var riktignok ikke så mange bøker i mitt hjem, men biblioteket ble raidet med jevne mellomrom.

Som mange i min generasjon var jeg opptatt av Krigen, og de ismene som utløste den og den etterfølgende kalde krigen. Jeg antar at det var fordi krigene gjorde det tydelig at ideer fikk konsekvenser, alvorlige konsekvenser, og derfor var viktige. For en idealistisk unggutt var det nok også tiltrekkende at det var så klart hvem som hadde rett og hvem som tok feil under den andre verdenskrigen.

På den tiden var det ikke så opplagt i norsk offentlighet hvem man skulle heie på i den kalde krigen, og mange intellektuelle forsøkte å finne en middelvei. I en kort periode syntes jeg sosialismen hørtes sympatisk ut, og leste SVs ukeavis Ny Tid noen år. Men jeg kom også over Aleksandr Solzjenitsyns tykke bøker om Stalins fangeleire – Gulag-arkipelet. Andre verdenskrig hadde lært meg at ideologi kan være farlige greier, og Solzjenitsyn lærte meg at det gjaldt også om hensiktene tilsynelatende var gode. I møte med disse totalitære ideologiene valgte jeg friheten som den dominerende verdien. Det ble også tydelig for meg at venstresiden ikke hadde monopol på engasjement for rettferdighet.

Lesingen førte til skriving – formidling, av det jeg trodde jeg visste. Jeg begynte å skrive leserinnlegg i lokalavisene og en av de første lange debattene jeg førte der var med en gammel NKPer på Gjøvik. Som mange tenåringer som tror de har skjønt de store sammenhengene, var nok disse første bidragene til den offentlige debatten preget av skråsikkerhet og misjonsiver. På denne tiden meldte jeg meg inn i mitt første parti – Venstre. Da er vi ved den siste f’en – forandre.

OL og narkotika

Det var ikke bare de store og ideologiske sakene som engasjerte. Jeg var sterkt imot at Lillehammer skulle søke vinter-OL. Den saken tapte jeg så det sang. Kommunen fattet beslutningen i 1982 og vi fikk etter hvert «The Best Olympics Ever» på Lillehammer og omegn i 1994. Men mer enn tredve år senere tok jeg opp tråden, og kastet meg med full kraft inn i kampen mot Oslo-OL i 2022. For én gangs skyld var jeg på det vinnende laget, og jeg liker å tro at jeg spilte en liten rolle i utfallet.

En annen sak jeg tidlig debatterte, var legalisering av narkotika. Som så mye annet var det et standpunkt jeg hadde lest meg til. Jeg drakk ikke og ville ikke gjenkjent en joint dersom noen stakk den opp i nesa. Men jeg var rimelig sikker på at forbudet skapte flere problemer enn det løste.

Drøye ti år senere hadde jeg giftet meg med Ellen Christiansen, som satt på Stortinget. Sammen med en annen utbryter fra Frp, Stephen Bråthen, la hun frem et privat forslag om å utrede legalisering. Forslaget fikk to stemmer. Senere gikk vi begge inn i Høyre, og kunne med glede observere at det var mulig å forandre, også et konservativt parti, selv om det tar tid. Så spoler vi nesten tredve år til frem i tid, og jeg fant ut at det var på tide at noen skrev en oppdatert fremstilling om hvorfor dette standpunktet er riktig. Det endte med fjorårets bok – Legaliser! Nå! Det er den av mine bøker som tydeligst er skrevet for å forandre.

De tapte sakers ridder

Vektleggingen mellom mine tre f’er har variert over tid. I de senere årene har ambisjonene om å forandre blitt redusert. Det er en naturlig følge av at jeg har en kontrær legning. (Dette er en pen måte å si at jeg er kranglete og tiltrekkes av «tapte saker»). Da er det ikke så rart at det kan være vanskelig å få gjennomslag. Ambisjonene er redusert fra å ville forandre Norge og verden til å påvirke enkelte saker.

Les også:

Pluss

Godt og grundig om behovet for legalisering

Theodor Barndon Helland

Ruspolitikken er et eksempel på det. Her er jeg fremdeles opptatt av å forandre, men har blitt mer tålmodig og opptatt av små steg. Jeg søker også allierte der de finnes, som i MDG og på venstresiden. Det vil ta noen år før vi får en ny seriøs runde om liberalisering av ruspolitikken, og enda flere år før Norge legaliserer. Kanskje en eller annen nerd om noen år plukker boka opp på biblioteket, blir inspirert, og er den som tar oss det siste skrittet, slik at jeg rekker å oppleve gjennomslag før jeg er dau?

Aftenposten ga meg etter at Solberg-regjeringen tok over i 2013 en fast spalte, Internrevisjonen, der min jobb var å kritisere høyresiden. Det var så vellykket at jeg etter mer enn førti artikler trakk den naturlige konsekvensen – og meldte meg ut av Høyre. Men det stakk dypere enn som så. Jeg, som alltid vil være et politisk menneske, måtte etter å ha vært aktiv i tre av dem, innse at jeg ikke passer så godt i partier. Det må finnes andre veier til forandring.

Tilbake til sofaen

Fra 2006 til 2020 hadde jeg mitt hovedvirke her i Minerva som kommentator og litt journalist. Da lå hovedvekten på formidling, og noe på å forandre. Selv om jeg hadde stor grad av frihet, er det grenser for hvor mye tid det blir til å virkelig sette seg inn i et emne når du samtidig skal skrive 150-200 artikler i året. Vi kan vel si at jeg lengtet litt tilbake til min faste posisjon på sofaen med bøkene og en katt å klappe på.

Så i 2020 fikk jeg noen måneders permisjon for å skrive bok om Trump-fenomenet. Siden den boken bygde på mye at det jeg hadde jobbet med i mange år, ble den skrevet på relativt kort tid, og det handlet mest om å formidle. Det ga mersmak, og jeg byttet min faste jobb i Minerva mot en spalte én gang i måneden.

Siden har jeg utgitt en bok i året, og ambisjonen er å fortsette med det. Jeg har jo alltid hatt respekt for markedet. Det er først når min forståelse av et emne formidles på en måte som har interesse for andre at det skal være mulig å leve av dette. Det markedet som da må respondere er sammensatt – bokkjøpere, private støtteordninger og bibliotekenes innkjøpsordning.

Jeg må altså finne temaer som både jeg selv og mange nok andre er interessert i. Derfor skrev jeg om Trump i 2020 – og kanskje blir det en ny bok neste år. Derfor skrev jeg om Kina i 2021 – en bok der jeg brukte uvanlig mye tid på å forstå landet. Derfor skriver jeg om forholdet mellom Europa og USA nå i høst. Her har jeg brukt tid på å forstå antiamerikanismen opphav, og forsøkt å formidle hvorfor dette er relevant i dag: Vi kan igjen få en amerikansk president som bekrefter alle våre negative forestillinger om landet, samtidig som Trump mer eller mindre er klar til å la Europa seile sin egen sjø. Det kan gi forandringer vi ikke vil like.