Minervas julekalender: luke 19

«For dersom du mislykkes, da ligger vi åpen for Fienden. Men på den andre siden, dersom du lykkes, da blir vår makt mindre; og Lothlórien vil blekne, og tidens tidevann vil skylle det bort.»

Det sier Galadriel til Frodo i J. R. R. Tolkiens Ringenes herre – et verk som har hatt enorm kulturell betydning, som har appell til mennesker på tvers av alle politiske farger – men som samtidig utvilsomt er skrevet av en konservativ sjel. Men hva, presist, gjør ham konservativ?

Skjebnen til alvene i Lothlórien, der Galadriel hersket, kan gi et utgangspunkt. For disse alvene, som gjør alt de kan for å hjelpe Frodo med å beseire den onde Sauron ved å ødelegge ringen, vet at konsekvensen av deres seier også vil innebære at alt de synes er fagert i denne verden, vil bli borte – for den samme magien som finnes i Saurons ene ring, har også opprettholdt Lothlórien.

I selve Ringenes herre er alvenes skjebne, typisk nok, en bitteliten sidehistorie. Vi må til resten av Tolkiens mytologiske univers – som strekker seg over mer enn 7000 år og som da Ringenes herre ble utgitt, fortsatt var upublisert – for å fatte dybden i tragedien. Men også fra denne sidehistorien aner vi at et sentralt tema for Tolkien er sorgen over det som forsvinner.

Kall det gjerne nostalgi – men først og fremst representerer det for Tolkien en kjærlighet til det konkrete, snarere enn det abstrakte. Det er kanskje enda tydeligere hos hobbitene: Det er den hverdagslige verden som representerer lykken: Landsbyen, vertshuset, hagen. Krigen og idékampen den representerer var kanskje nødvendig – men bare som et forsvar for hverdagen, for å bevare den verden, den kulturen og den konkrete konteksten man er født inn i.

Kanskje kunne man si at dette aspektet ved Ringenes herre gir en litterær fremstilling av den konservative filosofen Michael Oakeshotts betraktninger om konservatisme, som ble formulert på omtrent samme tid: Den konservative foretrekker det nære fremfor det fjerne, det konkrete fremfor det abstrakte, øyeblikkets latter fremfor evig salighet.

I denne doble kjærligheten – til den konkrete hverdagen og til dens historie – ligger også en forkjærlighet for det spontane, det uorganiserte og i blant det tilfeldige, fremfor det ordnede, det strengt planlagte og det konstruerte – og man kunne trekke linjene videre til Friedrich Hayek. I et brev skriver Tolkien at han ikke kan være sosialist på grunn av sin allergi mot planlegging, og fordi planleggerne, når de får makt, vil korrumperes av den. Synet på mennesket som evig sårbare for sin egen hunger etter makt, er også et annet utpreget konservativt trekk hos Tolkien, med brodd mot rasjonalistisk optimisme både hos sosialister og hos liberale. I Ringenes herre er det Sauron og Saruman som nettopp vil planlegge ordnede riker.

Heldigvis er heller ikke Ringenes herre et planlagt og velordnet politisk verk: Det er en eventyrfortelling, den er ikke politisk entydig i noen retning og kan leses med samme begeistring uavhengig av ideologisk overbevisning. Men hvis man som konservativ iblant kjenner at noe ved historien treffer ekstra nær hjertet, har det altså kanskje likevel en rimelig forklaring. Dagens bok er Ringenes herre av J. R. R. Tolkien.