Minervas julekalender: luke 22

«I had been there before; I knew all about it.»

Hovedpersonen Charles Ryder kommer til Brideshead Castle som befal. Slottet er rekvirert til militær bruk under 2. verdenskrig. 

Men Charles Ryder har vært der før. Han minnes opplevelsene sine fra da han besøkte sin studievenn, Lord Sebastian Flyte, på Brideshead, 20 år tidligere. Og det er dette minnet som utgjør resten av boken.

Det er mye man kan kritisere forfatteren Evelyn Waugh for, og det meste springer ut fra at han som person var stokk reaksjonær. 

Han ønsket å beholde den katolske messen på latin, og han så på både klasseskiller og adelskap som naturlige elementer i det engelske samfunn.

Kanskje er det greit at han ikke engasjerte seg så veldig mye politisk. Faktisk stemte han ikke ved noe valg, fordi – som han selv forklarte – det var ikke hans jobb å gi Dronningen råd i valg av hennes kabinett. 

Brideshead bør man likevel lese, om man er opptatt av hvor konservative impulser kommer fra.

Det er ikke bare et spørsmål om fantasiløshet og frykt for alt som er nytt, men om opplevelsen av at endringer kan gå for raskt og skape rotløshet. 

Idag kjenner vi dette i politiske diskusjoner om «anywheres» og «somewheres», mellom de som kjenner seg hjemme overalt, og de som er stedsbundne. 

Brideshead Revisited er en fortelling om et adelskap på vei ut og om religionen som taper terreng. 

Det er en bok som formidler lengsel mot en opplevd fortid som er i ferd med å gå tapt. 

Det er ikke alltid mulig å formulere et politisk program rundt dette, som samtidig er inkluderende. 

Innen skjønnlitteratur er det enklere, siden kunsten ikke formulerer lover og regler, men heller skildrer emosjoner, slik som nostalgi, vemod og tilhørighet. 

Hør bare på Charles Ryder’s betraktninger om gamle bygninger:

«More even than the work of the great architects, I loved buildings that grew silently with the centuries, catching and keeping the best of each generation, while time curbed the artist's pride and the Philistine's vulgarity, and repaired the clumsiness of the dull workman.»

Man forstår bedre konservativ tenkning gjennom språket til Evelyn Waugh. Vi kan nesten si at han gir «somewheres» en stemme – en fornem stemme.