Minervas julekalender: luke 24

«I cannot conceive how any man can have brought himself to that pitch of presumption, to consider his country as nothing but carte blanche, upon which he may scribble whatever he pleases.»

Det er julaften, og turen er da endelig kommet til Edmund Burke og Reflections on the Revolution in France. Burke regnes ofte som den politiske konservatismens far. Og skjønt han selv ikke brukte ordet konservativ, og selv om han i mangt var liberal og dessuten var sympatisk innstilt til den amerikanske revolusjonen noen år før den franske, er det med god grunn. For i Reflections formulerer Burke, ofte med stor retorisk kraft, svært mange av hovedtilnærmingene til å forstå samfunnet som kjennetegner senere konservatisme. Det gjelder ikke minst norsk konservatisme, for Burke har hatt større betydning her enn i mange land.

Burkes aller viktigste «claim to fame» er kanskje at han i denne boken, fra 1790, forutså terroren og despotiet som skulle følge av den franske revolusjon året før. Det handlet i stor grad om hvordan revolusjonen skar over alle etablerte bånd mellom myndigheter og befolkningen – de båndene som sikret lojalitet, legitimitet og kontinuitet. 

En sentral del av Burkes konservatisme handler om hvordan et godt samfunn styres på et slags metaplan – ikke bare om hvilken politikk som føres eller om den nøyaktige maktfordelingen mellom konge og parlament eller om ulike valgordninger – men om hvordan man tenker rundt politisk og sosial endring og utvikling, om betydningen av kontinuitet og om grensene for hva mennesker er i stand til å planlegge. Senere forskere har kalt ham en policy liberal, men en polity conservativ: På norsk kunne vi si liberal i politikk, men konservativ i forståelsen av forholdet mellom politikk og samfunn.

Samtidig gjorde Burkes fokus på menneskets begrensede mulighet for rasjonell planlegging av alle aspekter ved samfunnet ham også liberal – fordi han var kritisk til for stor maktkonsentrasjon. Det gjelder også i økonomien, og det innebærer at markedet må spille en viktig rolle. I denne forståelsen av markedet fant han i samtiden sammen med Adam Smith. Hans tanker skulle inspirere senere tenkere som Friedrich Hayek.

At Burke la vekt på kontinuitet, betydde likevel slett ikke at han var mot all endring. Det katastrofale med den franske revolusjons frihetstrang var ikke ønske om å endre det franske eneveldet i retning av mer frihet – men at den så frihet som løsrevet fra det eksisterende samfunnet og de båndene og forpliktelsene som ligger i det. Burkes Reflections kan faktisk også leses som en slags endringsmanual: Samfunnet må gradvis justeres, i møte med nye realiteter og nye ideer som ikke kan holdes tilbake. I et sunt samfunn, mener Burke må disse endringene vokse ut av det bestående, uten å kutte røttene. Det beste av det som har vært, må leve videre i det som skal komme. Han skriver: «A state without the means of some change is without the means of its conservation.» På norsk ble dette slagordet oppsummert: «Å forandre for å bevare».

Dagens bok er Reflections on the Revolution in France av Edmund Burke. Og med det ønsker Minerva alle lesere og seere en fredfylt og god jul.