Hvorfor Henrik Ibsen ikke blir forstått i Norge

Hvor langt inne sitter det for de fleste norske Ibsen-forskere å godta Dr. Stockmann i En folkefiende (1882) som en narraktig klovn (som riktignok har rett, men som ødelegger sitt eget opprør), samt fru Alving i Gjengangere (1881) som en manipulativ selvbedrager og ikke en radikal kvinnelig helt og sannhetssøker? Altså radikal i teorien, men konservativ i praksis (som dagens «Frognersosialisme»).

Hva skjedde rundt 1880 med vår berømte dramatiker som norsk Ibsen-forskning i stort monn aldri har fått ordentlig med seg? (unntak finnes). At de besitter en «klassisk naiv læsning, højspændt idealistisk og slagordsaktig flot».

Motstanden mot tolkningene innledningsvis her har vært så sterk at én av dens fanebærere, norske dr.philos. Jørgen Haugan ved Københavns Universitet, i flere år måtte gå arbeidsledig, fordi han utfordret den norske tenkemåten på feltet.

Det er Haugan selv som skriver dette i en velskrevet litterær selvbiografi på rundt 250 sider, utgitt på dansk på Forlaget Spring i 2021. Fødselshjelperen er ikke glemt, Kamma Haugan, hans ektefelle og samarbeidspartner.

Det er altså Ibsen som «venstreradikal» tenker som blir utfordret her. Ibsen som den berømte Georg Brandes’ «forlengede arm», setter samfunnsproblemer under debatt, en fast gjenganger i alle norsklæreverk i skolen.

Haugan setter i stedet Ibsen inn i sin «rette kontekst» – i den danske litterære tradisjon fra 1700- og 1800-tallet der norsk-danske Holberg er sentral – og i siste delen av forfatterskapet som refser av de som fusker i kjærlighetslivet (som Ibsen selv).

Viktigere for Henrik Ibsen var også folkediktningen og Bibelen. Dramatikerens liv som teaterinstruktør er også sentralt. Ja, Ibsen satte selv opp flere Holbergstykker som kunstnerisk leder både i Bergen og på Kristiania norske Theater som ung (det som lå rett bak dagens Stortorvets Gjestgiveri i Møllergata).

Haugan skriver at: «Tager man Georg Brandes fra en gennemsnitlig norsk Ibsenforsker, tager man lykken fra ham eller hende med det samme!»

Holbergs komedier og intrigespill er altså en sentral forutsetning for Ibsens sentrale dramaverker – og også i tolkningen av dem.

I en anmeldelse av Haugans bok Dommedag og djevelpakt: Henrik Ibsens forfatterskap – fullt og helt i Aftenposten 9. august 2014 skriver forfatter og litteraturkritiker Atle Christiansen: «Det er ikke samsvar mellom det personene sier, og det de mener i Ibsens dramaer. Dette er den skjellsettende oppdagelsen av det dobbeltmotiverte utsagn som Aage Henriksen (1971) var den første til å skrive om, og som Haugan utnytter til fulle».

Aage Henriksen (1921-2011) var en dansk litteraturforsker og professor i nordisk litteratur ved Københavns Universitet i perioden 1969–1990.

Haugan har altså også sine norske tilhengere, men maler resten av det norske Ibsen-miljøet i stykker, slik han malte alle Hamsun-apologetene i stykker i sin store Hamsun-monografi Solgudens fall fra 2004.

Muligens maler han for grovt og for grundig.

Men Haugan fikk i 1998 altså Georg Brandes-prisen i Danmark for sitt store verk om Martin Andersen Nexø. Han er muligens lett å overse for det lille norske Ibsen-miljøet på universitetene – og de vil sikkert overse ham med en viss overbærenhet denne gangen også.

På lang sikt er kanskje ikke det så lurt. For blant en del teaterfolk virker muligens Haugans Ibsen-syn å være litt mer spennende enn de norske akademikernes. Ja, fornyelse er jo et sine qua non i teaterverdenen. Framtiden vil vise. Haugan fikk i hvert fall (stort sett) rett i Hamsun-debatten – til slutt.

La oss avslutte med Haugan selv: «Bogen om Ibsen og Holberg er aldri skrevet! For Holberg var diktning en ‘poetisk raptus’, for Ibsen blev det en livsvarig, sejrrig forbandelse».