Bech Holtes bok er viktig, men med noen store blindflekker

Det har vært mye omtale av tidligere McKinsey og Aker-direktør Martin Bech Holtes bok Landet som ble for rikt. 

Minerva har hatt grundig omtale av boken og har intervjuet både forfatteren, Erna Solberg og Sylvi Listhaug om den. Jeg skal i det følgende unngå å gjenta for mye av det som allerede har vært omtalt og gjengitt i de overstående intervjuene. 

For dem av oss som er veldig interessert i økonomisk historie, bringer boken ikke så mye nytt til torgs. Den er litt tynn og ikke helt korrekt i beskrivelsen av det som fant sted for mange tiår siden – men det er på den annen side ikke så sentralt for bokens hovedpoenger. Samtidig gir boken også flere interessante bedriftshistorier som jeg hadde mindre kjennskap til, som svenske Tetra Pak og Norsk Brændselolje. 

Boken er gledelig fordi den setter søkelys på den enorme sløsingen som har pågått de siste 12–15 årene, og på den elendige utviklingen i kjøpekraft nordmenn har hatt i perioden, til tross for oljerikdommen. 

Det viktigste er fokuset på insentiver og at politikerne må insentivere vekst og effektivitet for at vår velferd skal bli varig og bærekraftig bedre. Det er svært prisverdig. Holtes helter er Svein Gjedrem, Jens Stoltenberg og hans tidligere sjef i McKinsey, Svein Harald Øygard, med flere.

Holte fokuserer på de endringene som ble gjort på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet. Holte lager et begrepsapparat der han kaller reformperioden for Dag-1, som han bruker om tiden fra 1990 frem til 2013; og den etterfølgende sløse- og ineffektiviserende perioden for Dag-2, som er fra 2013. Det var da Stoltenberg tapte regjeringsmakt til Solberg. I Holtes fortelling blir dermed, litt forenklet, Stoltenberg Dag-1-helten og Solberg Dag-2-skurken. 

I en tekst jeg skrev på Facebook i høst om min skuffelse over mitt eget parti Høyres utvikling på området for økonomisk politikk de siste årene, hentet jeg frem fra SSBs tall for reallønn for den norske gjennomsnittshusholdningen etter skatt.

Som man ser fra SSB-tall hadde den norske gjennomsnittshusholdningen god og jevn reallønnsvekst etter skatt, fra 1996 og frem til 2013. Det var veldig bra. Deretter har det vært stagnasjon og til og med en liten nedgang. Samtidig har et voldsomt fall i kronekursen gjort at det vi i det mørke og våte vannkraftlandet liker godt, utenlandsferier, er blitt betydelig dyrere.

Holte har en gjennomgang og gir mye skryt til de strukturelle reformene som ble gjort på 90-tallet og en del av det som Stoltenberg tok initiativ til i sin første korte regjering fra 2000–2001. Dette gikk både på styring, politiske rammer og næringsstruktur.

Men det er også greit å huske på at den del av veksten som kom ut på 90-tallet også var en slags catch up-effekt, eller «mean reversal», som naturlig kommer etter en nedgang slik den vi hadde i Norge med bankkrisen og konkurser på begynnelsen av 90-tallet. 

Holte har en veldig interessant gjennomgang av ulike næringers produktivitetsvekst gjennom Dag-1, i analysen henført til perioden 1991–2013, og jeg synes særlig det er bra å se at han fremholder og viser hvordan blant annet den utskjelte dagligvarenæringen har vært fantastiske til å effektivisere driften; men også at bank, telekom og fiskeoppdrett har hatt sterke bidrag. Derfor synes jeg det er en svakhet at han ikke viser utviklingen år for år.

For hvis man ser på årlig produktivitetsvekst, og Holte understreker at det er en jernlov at produktivitetsvekst og reallønnsvekst følger hverandre over tid, så ser vi fra SSB-tall at den falt kraftig allerede i 2007 og aldri har kommet tilbake. Og det tidspunktet rimer altså ikke med Holtes tidslinje der 2013 er vannskillet. Hva var det som skjedde rundt 2007 som Holte ikke berører i særlig grad? Jeg vil gi tre stikkord som jeg omtaler her: EØS-innvandring, ikke-vestlig innvandring og utbytteskatt.

Skattereformen av ‘92 og endringen i 2005 

Holte beskriver hvordan skattereformen av 1992 (virkning fra og med ‘93) var en god strukturreform som forenklet skattesystemet og ga bedre insentiver. Slike endringer tar tid for å få effekt, og fra 1996 ser det ut til at det ga god effekt på produktiviteten frem til første del av Stoltenberg 2-regjeringen (2005–2009). Bedriftsbeskatning på 28 prosent og null utbytteskatt var hovedelementet i den nye bedriftsskatteloven. Derfor synes jeg det er rart at det ikke drøftes særlig at i sitt avtroppende statsbudsjett i 2005 innførte finansminister Per Kristian Foss i Bondevik 2-regjeringen utbytteskatt. Denne og de senere endringene i beskatning kunne vært bedre redegjort for og drøftet i boken. Utbytteskatten ble varslet i god tid slik at alle de store, virkelige rike, kapitalistene kunne ta ut maksimalt med utbytte, for så å skyte det inn i bedriften som egenkapital. En ren papirøvelse som gjorde at mange av disse storkapitalistene hadde et stort skjermingsfradrag og godt med muligheter for å kunne sette ned kapitalen senere, og således unngå den nye utbytteskatten. For småkapitalister og gründere ble det derimot utbytteskatt. 

Som vi vet er formueskatt noe bare norske bedriftseiere betaler, mens utlendinger unngår dette. Den vridningen vi senere har fått med redusert bedriftsbeskatning som ble kompensert med økt utbytteskatt, økte denne forskjellsbehandlingen ytterligere. Det ble altså ført en politikk som tjente storkapitalister og utenlandske eiere på bekostning av gründere og norske eiere. Den uheldige effekten dette har hatt på veksten blir derfor ikke særlig behandlet av forfatteren. På et tidspunkt hadde en del storkapitalister som Holtes tidligere sjef Røkke brukt opp skatteskjoldet, og da fikk den øvrige økte eierbeskatningen til Støre også virkelig effekt, og vi fikk den milliardær-flukten som Holte beskriver. Og den kommer vi alle til å betale for i årene fremover.

Politisk risiko har kostnader som ikke synes som en post på Statsbudsjettet

Holte har også en god redegjørelse for det som skjedde med Gasled som jeg ikke tror meningmann har fått med seg, og hvor skadelig den håndteringen antagelig har vært for Norge. Gasled er det norske rørsystemet for gass til europeiske kunder. Der var det norske og utenlandske oljeselskaper som solgte seg ut i hovedsak til utenlandske pensjonskasser og finansinstitusjoner. Like etter at transaksjonene var fullført, reduserte staten plutselig prisen og prismekanismene på betaling for bruk av rørene som de nye eierne skulle motta, med den følge av at de tapte enormt på sin investering. Holte påpeker at det selvsagt har økt den oppfattede politiske risikoen ved å investere i Norge. Det vil alt annet like gjøre investeringer i Norge mindre attraktive og bidra til at kronen reduseres i verdi. Hvem var statsminister da dette skjedde? En av Holtes helter, Jens Stoltenberg, men det nevnes ikke. 

Stoltenberg bidro også ytterligere til å redusere tilliten til norske rammebetingelser da han samme vår, i 2013, reduserte friinntekten i petroleumsbeskatningen. Endringen var antagelig faglig og matematisk korrekt, men dessverre vises ikke kostnaden ved å skape usikkerhet om rammebetingelser direkte på statsbudsjettet. Og det gjorde begge disse overraskende tuklingene med petroleumsskatteregimet.

Stoltenbergs grønne sertifikater 

Stoltenberg har i sin egen selvbiografi skrevet selvkritisk om da han ga etter for det «miljøindustrielle kompleks» og et voldsomt politisk press fra Senterpartiet, SV, miljøorganisasjoner, opposisjonspartier og toneangivende medier som VG og Dagens Næringsliv, og innførte grønne sertifikater. De grønne sertifikatene, sammen med unntak for tilknytningsavgift for vindkraftverk, altså medfølgende nødvendig nettutbygging, medførte en voldsom subsidiering av vindkraft. Det ga rekordutbygging av vindkraft og nedbygging av urørt natur, som igjen skapte et press på å få store nye utenlandskabler, som vi nå vet har gitt høye og volatile strømpriser for norske husholdninger og bedrifter. 

Men, Stoltenberg er litt Pontus Pilatus her: Han hadde godtatt å implementere EUs Fornybardirektiv som tvang alle EØS-landene til å øke sin fornybare kraftproduksjon, også Norges, til tross for at kraftproduksjonen vår var tilnærmet 100 prosent fornybar vannkraft og vi hadde et stort kraftoverskudd. Og, Stoltenberg hadde selv i sin nyttårstale i 2001 proklamert at «tiden for de store vannkraftutbygginger er forbi» og med det lukket døren for at den økningen i produksjon som EU-direktivet tvang oss til, i særlig grad kunne komme fra noe annet enn vindkraft.

Og Holte raljerer også over politikerklassen som blir stadig mer uansvarlig, som jukser på eksamen og har ektefeller som bedriver daytrading i selskaper som påvirkes av politiske beslutninger. I den sammenheng hadde det vært kledelig om Holte selv var åpen om hvilke selskaper McKinsey fakturerte i løpet av hans tid i McKinsey Norge. Han burde kanskje også vært litt selvransakende med tanke på at han som avtroppende sjef i McKinsey lanserte en rapport om «11 mulige nye industrieventyr» for Norge som blant annet inkluderte batterifabrikker og hydrogen, samt andre store tilkarringsprosjekter som norske politikere øser ut penger til, og som medfører nettopp den feilalllokering av kapital som er en del av hovedlinjen i Holtes kritikk mot det politiske systemets utvikling de siste 10–12 år.

Her hadde det også vært naturlig å nevne den kulturendring for politiker- og byråkratklassen som Stoltenberg iverksatte: Etter de fatale sviktene i beredskapen 22. juli var det ingen som måtte gå. Det var kanskje riktig at Stoltenberg selv ble sittende for at en terrorist ikke skulle ha klart å velte en regjering; men så var det heller ingen andre med mer direkte ansvar som måtte gå. Det var «ta ansvar ved å bli sittende» som ble institusjonalisert. Det var ikke noen heldig presedens. Heldigvis ser det ut til at mer av en ansvarlighetskultur er på vei tilbake, med blant annet de avgangene vi har sett under regjeringen Støre.

Forfriskende EØS-kritikk

Holte har også noe forfriskende, som det er første gangen jeg ser hos noen med bakgrunn fra toppen i norsk næringsliv: Han er ikke bare kritisk til EU, han er kritisk til EØS-avtalen! Kryss i taket. Vi er jo vant til at alle norske næringslivsfolk alltid forsvarer EØS-avtalen nærmest mekanisk, uten å gå særlig inn i detaljer om hvorfor denne avtalen skulle tjene oss vel. 

Et eksempel fra side 135–136 i boken, i det som starter med en kritikk av kommunereformen, hvor han skriver

«I stedet for å levere kostnadseffektivitet og kvalitet, som er det som teller, ble oppmerksomheten rettet mot en reform som sådan. Det er en stedfortreder: et virkemiddel som er uten egenverdi hvis det ikke brukes rett. Det finnes mange andre eksempler, som:

(...)

• Føyelighet for EØS er viktig i seg selv, ikke fordi nye direktiver i seg selv er gode for Norge, eller fordi EØS viser seg som et samarbeidsområde med gode økonomiske utsikter.»

Og på side 302 – i det som er en enkel interessentanalyse der EU og Norge ganske åpenbart har forskjellige interesser, men der det sjelden sies klart av mediene eller politikere fra styringspartiene (min understrekning):

«I Dag-2-samfunnet styres adferden av stedfortredere: Det som ser tilforlatelig ut på papiret, det som vil møte jubel i verden, og som tyder på «innsats». Offentlig politikk måles i innsats stedet for i resultater. Transparens rundt sluttresultater reduseres bevisst, og styresmaktene gjemmer seg i stedet bak mål som viser økt ressursinnsats. Adferden er ikke bestemt av en forståelse for de grunnleggende prinsippene som bestemmer hva som er gode langsiktige valg for samfunnets innbyggere.

Dermed blir politikk i stor grad til ved at man kopiere det andre land gjør. Som et eksempel ses EØS-avtalen fra et norsk perspektiv gjennomgående på som et godt rammeverk for hele strukturen i samfunnet vårt. Dette til tross for både at EUs evne til å skade Europas økonomi med tungrodd og til dels feilslått regulering er uovertruffen, og at Norges utgangspunkt ofte er markant annerledes enn Kontinental-Europas. Selv om Norge skal prioritere gode handelsrelasjoner med Europa, er dette en tid for å ha tungen rett i munnen. Energimarkedet er ett eksempel: Europa er verdens største importør av energi. Norge er, per innbygger, en av de største eksportørene. Det betyr at det vil ligge mange fallgruver i felles regulering.»

Han påpeker også hvordan alle milliardene Norge sender til blant annet Europarådet, FN, WHO synes å være mer motivert av å skape karrieremuligheter for norske politikere, enn av noe annet, og i hvert fall uten noen krav om at disse organisasjonene burde reformeres, effektiviseres, resultatmåles og få redusert sin korrupsjon.

Den store blindflekken – masseinnvandringens konsekvenser for produktivitetsvekst

Den store blindflekken Holte deler med nær samtlige norske samfunnsøkonomer (med et lite unntak for Elisabeth Holvik i Sparebank 1) er å snakke om masseinnvandringen til Norge og dens økonomiske konsekvenser. I likhet med politikere, politifolk og sosialhjelpsmedarbeidere i engelske byer, virker det som at angsten for å bli kalt eller tenkt på som rasist gjør at det hersker omerta om dette. I norsk samfunnsøkonomisk debatt har innvandringens konsekvenser vært holdt utenfor etter den store debatten i kjølvannet av Brochmann 1 og 2, og Finansavisens innvandringsregnskap som var basert på de samme SSB-tallene – til tross for at det begynner å bli mange år siden, og innvandringen holder seg veldig stor og dermed har store konsekvenser.

Der Holte skriver om hva som skal til for å få Norge på rett kjøl, har han et punkt som heter «Fremgang gjennom teknologi» hvor han blant annet skriver «Norge er og blir et land med få mennesker. Det har vært en styrke for økonomisk utvikling: Knappheten på mennesker har oppmuntret oss til å ta i bruk teknologi for å levere tjenester på smartere og mindre arbeidsintensive måter. Dette skal vi fortsette å gjøre, i alle hjørner av samfunnet, uavhengig av om tjenestene leveres privat eller offentlig. I en sunn økonomi finnes det like mange arbeidsplasser som arbeidsvillige. Den store verdien av teknologi er at den frigjør arbeidskraft til å gjøre andre og bedre ting.»

Her er SSB-tallene som viser veksten i innvandring i hele perioden Holte definerer som Dag-1 og Dag-2, og den faller sammen med kollapsen i produktivitetsvekst. Innvandringen økte rekordraskt med EØS-utvidelsen i 2006. Vi ble fortalt at det bare skulle komme anslagsvis totalt 5000 EU/EØS og nordamerikanske innvandrere per år av Finansdepartementet. Det grenseløse Europa vi plutselig var en del av, gjorde også at ikke-EØS borgere som kom seg inn gjennom porøse grenser i Middelhavet, håndtert av grekere og italienere, plutselig kunne reise uhindret til Norge. 

I samfunnsøkonomi er det vanlig å ha tre faktorer for produksjon: Kapital, arbeidskraft og kunnskap. Når man plutselig står overfor en enorm vekst i tilgangen på arbeidskraft, slik at den relativt sett blir billigere, vil du bruke mer arbeidskraft og investere mindre i arbeidskrafteffektiviserende realkapital eller ny kunnskap.

Forenklet sett kan man tenke seg at den sterke veksten i innvandringen hatt følgende virkning: Hvis du er byggmester og det er billigere å ansette tre polakker og kjøpe tre spader for å få gravd ut dreneringen på et hus, fremfor å investere i en gravemaskin og gravemaskinsertifikat, så går du for tre polakker og tre spader. Selv om det altså ikke virker effektiviserende og produktivitetsøkende for samfunnet.

Under Stoltenberg 2 kom det plutselig 19 000 østeuropeiske EØS-innvandrere per år i stedet for 3200 som i årene før. Til sammen over 150 000 i hans åtte år. Samtidig økte den ikke-vestlige innvandringen til over 17 000 per år. Til sammen 138 733 i perioden. Denne utviklingen fortsatt under Solberg, med over 20 000 per år, til sammen over 160 000 i perioden hennes, og selv om EØS-innvandringen avtok noe, både på grunn av den dårlige reallønnsveksten og den svake kronen, ble det 12 000 per år, og til sammen ytterligere 100 000.

Oslo har vokst med 230 000 innbyggere siden år 2000, fra rundt 500 000 personer til 730 000 personer – en vekst på 45 prosent. Norge har vokst med omtrent 1,2 million innbyggere fra 1990 til i dag, fra rundt 4,25 millioner mennesker, til 5,5 millioner. Vi vet at det ikke er fordi norske kvinner føder så mange flere nordmenn. Nordmenn med innvandringsbakgrunn står altså for rundt 1 million av denne økningen. De øvrige 250 000 er i hovedsak økningen i levealder.

Når Holte skriver om boligpriser og husholdningenes høye gjeld, skriver han ikke om den sterke innvandringsveksten, eller om at ikke-vestlige innvandrere stort sett får boligetterspørselen sin subsidiert av skattebetalerne, og at det naturlig nok medfører høyere boligpriser, og at de som skal etablere seg og som ikke får boligen sin subsidiert med bostøtte eller Startlån, da naturlig nok får mye høyere boliggjeld enn de ellers ville hatt.

Blindflekken også om skolen

Holte har et godt kapittel om skolevesenet og hvordan systematisk måling av resultater og metoder ga god effekt i Oslo, der tidligere leder for Utdanningsetaten Astrid Søgnen er en helt i fortellingen. Skurken i Holtes bok er blant annet tidligere utdanningsminister Gudmund Hernes og hans Reform-94. Det paradoksale er jo at Søgnen var statssekretær for Hernes og var med på Reform-94, men det er lett å være enig i mye av den kritikken han fremfører både mot skoleverket og reformene.

Holte viser grafer som viser hvordan andelen norske menn i alderen 20–24 år med kun grunnskole økte etter Reform-94, og fremdeles ikke er tilbake på 1995-nivå. 

I den forbindelse kan det jo være instruktivt å se på hvordan norske ungdomskull har endret seg.

I 1980 var det ifølge SSB i underkant av 600 gutter med bakgrunn fra Afrika og Asia i aldersgruppen 16–19 år. I dag er 5 147 eller 3,9 prosent av gruppen med bakgrunn fra Afrika og 10 194 eller 7,7 prosent med bakgrunn fra Asia. Fra de delene av verden er det både begrenset med utdanningsbakgrunn for mange av foreldrene og til dels analfabetisme. Det vet vi reduserer antallet som vil ta mer utdannelse blant deres barn. Det er også 11 248 gutter med bakgrunn fra Europa, og det mange av dem som er barn av østeuropeiske håndverkere, som vi vet har lavere fullføringsgrad på mer utdanning. At over 20 prosent av årskullene nå har utenlandsk bakgrunn må vi kunne regne med at har en effekt. Men dette er ikke omtalt av Holte.

I forlengelsen av dette bør man kanskje også reflektere om hva det gjør med attraktiviteten til yrkesfaglige utdanning at Norge gikk fra å ha 13 500 med innvandringsbakgrunn fra Øst-Europa i 1990 til å ha 315 000 ved utgangen av 2021 (før krigen Ukraina ga oss ytterligere omtrent 100 000). Dette har i hovedsak vært ufaglærte og håndverkere fra EØS-området etter utvidelsen i 2005. Jeg tror det har vært negativt. På samme måte som det har vært negativt for status og lønn for mange yrkeskategorier for unge menn, har strømmen av tilgjengelighet av arbeidskraft fra Øst-Europa siden 2006 også medført lavere yrkesdeltakelse blant både ikke-vestlige innvandrere og etniske norske. 

Dette støttes også av data fremlagt i det siste Nasjonalbudsjettet til regjeringen Solberg fra høsten 2021. Der fremkommer under punkt 2.2 at det under pandemien, da titusenvis EØS-innvandrere forlot Norge, særlig innen bygg- og anlegg som mistet 35 prosent av de sysselsatte, følgende: «Blant annet har nedgangen i antall ikke-bosatte lønnstakere i bygge- og anleggsnæringen fra juli 2019 til juli 2021 blitt fullt ut motsvart av flere bosatte lønnstakere i denne næringen.»

EØS-innvandrerne som dro som følge av pandemirestriksjoner ble altså 100 prosent erstattet av mobilisert innenlandsk arbeidskraft.

Og det er ikke så vanskelig å forestille seg at du som arbeidsgiver foretrekker en motivert østeuropeer hvis alternativet er en svakere motivert og mindre produktiv nordmann eller ikke-vestlig innvandrer. Men dette reduserer arbeidsdeltagelse og skatteinntekter, og øker trygdeutgifter og utenforskap. Og dermed kostnadene for fellesskapet. 

Et annet poeng som Holte har gjentatt forskjellige steder, men som jeg mener er viktig at alle får med seg, er det faktum at politikernes mulighet til oljepengebruk øker når den norske kronen faller i verdi fordi oljefondet er investert i utenlandsk valuta. Så jo dårligere politikk som føres, jo mer øker oljefondet målt i kroner i verdi, og når verdien målt i kroner øker, så kan politikerne bruke mer penger slik at flere ubehagelige reformer unngås og nye velgergrupper bestikkes. Men det gjør oss mye fattigere på sikt. Så her er det et insentiv- og strukturproblem som det må rettes opp i. 

Holtes helter forsvant 

Noe annet jeg savner er en kritikk av Finansdepartementet. Mitt inntrykk er at i tidligere tider, hvis en regjering eller byråkrat ville gjøre noe som departementet mente var virkelig dumt og skadelig for statens langsiktige økonomiske bærekraft, så sa fagpersonene i Finansdepartementet kraftig fra. Og de kom opp med et alternativ der regjeringen kunne oppnå noe lignende, men med mindre skadevirkninger. Holte refererer blant annet til Svein Harald Øygard som en slik person. Selvsagt skal de politiske lederne bestemme, men den faglige integriteten og lojaliteten til Norges beste må være viktig. Flere av Holtes helter er byråkrater, mange fra Finansdepartementet. Men hva har skjedd med rekrutteringen i Finansdepartementet de siste tiårene burde kanskje vært et spørsmål han stilte? For å si det med Bergens egen trubadur Jan Eggum: Kor e alle helter hen?