Hva nå, woke?

Overskrifter i toneangivende aviser som The New York Times, New York Post og Wall Street Journal, antyder at vår tids mest diskuterte sekulære vekkelse slår retrett: «In Shift From 2020, Identity Politics Loses Its Grip on the Country», «Woke is dead – let’s make sure it never comes back», «Left-Wing Cancel Culture Gets Canceled».

Her hjemme fastslår Ola Borten Moe i VG: «‘Woke’ er dødt!»

Valget av Donald Trump som USAs 47. president, er en av flere indikasjoner på hvordan det står til med woke-aktivismen, som vil si: dårligere enn før. «Kolonialistiske» malerier som flyttes ned i museumskjellere, «rasistiske» filmer som fjernes fra strømmetjenester og «krenkende» bøker som retusjeres av sensitivitetslesere, kan vi få mindre av.

Videre vil vestlige arbeiderpartier fremover prøve å vikle seg ut av krisen de havnet i da de gikk fra å snakke om klasse og kapital til å lefle med identitetspolitikk for å blidgjøre woke-aktivister.

Gode skoler og billig barnehage vil igjen bli viktigere for den politiske venstresiden enn at skole- og barnehageansatte bruker kjønnsnøytralt språk, eller at det håndheves strikse retningslinjer for aksepterte ord på universitetet. Arbeiderens materielle levekår vil igjen få høyere prioritet enn kursing av offentlig ansatte i «strukturell rasisme» ment å bevisstgjøre arbeideren om egen hverdagsrasisme.

Hyperårvåkenheten for skjult rasisme, transfobi, fettfobi, giftig maskulinitet, misogyni og «hvithet» har mistet dampen fra for bare et par år siden. Selve navnet er blitt radioaktivt, det er lenge siden tech-kjendiser gjestet konferanser iført #StayWoke-T-skjorter. Snart er det ingen andre enn Simen Bondevik som omtaler seg som woke.

Er endelig punktum satt? Det er viktig å huske på at woke ikke er en ideologisk døgnflue som dukket opp uten forvarsel, og like plutselig vil forsvinne igjen. Strømningene vi ser i den pågående kulturkrigen, er ikke nye.

Mer enn et kortlivet fenomen

«Stormen er over, revolusjonstribunalet oppløst», meddelte litteraturhistoriker Asbjørn Aarnes for et halvt århundre siden.[1] Tumultene han siktet til, var studentopprøret som kulminerte i 1968, og den nye venstreradikalismen det vokste ut av.

Vestlige demokratier har for venstreradikale aldri vært mer enn skinndemokratier. Men da Sovjetunionen under Stalin stivnet i totalitært byråkrati, utviklet noen venstreradikalere et alternativ også til dogmatisk marxist-leninisme. New Left (Det nye venstre) tok navnet sitt fra universitetstidsskriftet New Left Review.

USA var et ødeland av rasisme og kapitalistisk utbytting; håp var å øyne i Maos kulturrevolusjon og i Hồ Chí Minh og Che Guevara. Spesielt influert var bevegelsen av mellomkrigsårenes desillusjonerte nymarxister. For å forklare hvorfor Karl Marx’ lovede verdensrevolusjon uteble, trakk nymarxistene veksler på psykoanalysen og Freuds tanke om den syke som ikke ønsker å bli frisk.

Det nye venstre plukket opp og populariserte innsiktene i 1960-årene. De hevdet at herskerklassen, via teknologi og massemedier, gjemte den brutale virkeligheten bak et slør av falsk bevissthet: Forbrukersamfunnets «ulykkelige gledesrus» passiviserte arbeideren og holdt ham i uvitenhet om sin egen slavetilstand.

Arbeideren kunne vekkes til å se sine sanne interesser, ifølge nymarxistene, ved at kapitalismens undertrykkende tendenser blir avslørt og kritisert. Intellektuelle og studentledere med tilhørighet til den nye venstreradikalismen hevdet imidlertid at arbeiderklassen, Marx’ utvalgte folk, hadde tapt sitt revolusjonære potensial: Mett og tilfreds var arbeideren i etterkrigstiden blitt innlemmet i kapitalistsystemet.

Nye endringsagenter måtte søkes på utsiden, der arbeiderklassen tidligere befant seg. Slik åpnet Det nye venstre opp for at enhver marginalisert samfunnsgruppe kan påberope seg å være et «revolusjonært subjekt» med intet annet å miste enn sine lenker.

Samfunnet analyserte man i mindre grad gjennom et marxistisk prisme (kapitalist undertrykker arbeider). Konfliktteorien til Marx var intakt, men nå lå ikke antagonismen mellom klasser, men identiteter: hvit undertrykker svart, mann undertrykker kvinne, heterofil undertrykker homofil, funksjonsfrisk undertrykker funksjonshemmet.

Akkurat som utbytting i marxistisk samfunnsforståelse, var strukturell og ikke tilknyttet enkeltkapitalister, var også denne undertrykkelsen iboende samfunnets strukturer. Ofte er ikke gjerningspersonen engang klar over at han eller hun diskriminerer, og det skjer på subtile måter som i ordvalg eller nedarvede normer. Men alltid for å befeste egen privilegerte posisjon.

Repressiv toleranse og politisert vitenskap

Nevnte Aarnes observerte at «å avsløre skjulte interesser er for enkelte blitt en heldagsjobb». Samme betraktning formulerte Günter Rohrmoser i Vest-Tyskland: Den nye venstreradikalismen ga «enhver gymnasiast de våpen som setter ham i stand til å gjennomskue samfunnet, uthule det og til sist teoretisk likvidere det».[2]

Bevegelsens guruer tok til orde for å sensurere stemmer på høyresiden. Maktskjevhetene reduserte nemlig ytringsfrihet og vitenskap til partiske instrumenter for herskerklassen. «De små og maktesløse minoritetene som kjemper mot den falske bevisstheten og dem som profiterer på den, må hjelpes», oppfordret studentbevegelsens far, Herbert Marcuse. Minoritetenes overlevelse var viktigere enn «misbrukte rettigheter og friheter som gir konstitusjonell makt til undertrykkerne».[3]

For få år siden skrev to norske professorer at «folk på høyresiden væpner seg til tennene med ytringsfrihet for å rettferdiggjøre angrep på minoriteter». Inspirasjonskilden er ikke til å ta feil av, og implikasjonen er at ytringsfrihet, ryggraden i vestlig sivilisasjon, må avskaffes fordi de mektige misbruker den.

Vitenskap skulle etter ideologien til Det nye venstre ikke nøye seg med å beskrive verden slik den fremtrer, men, i tråd med den nymarxistiske «kritiske» samfunnstilnærming, opptre polemisk mot det bestående og derved spille en frigjørende rolle. «Det er ikke samfunnsforskningens primære oppgave å gi nøytrale beskrivelser av den gitte virkelighet», som en norsk studentaktivist sa det i 1960-årene, «men å gi en kritisk analyse av de negative forhold i denne virkelighet».[4]

Synet utfordret det gamle idealet om at vitenskap skal etterstrebe verdinøytralitet: «Kateterprofeter» var benevnelsen sosiolog Max Weber for over 100 år siden klistret til professorer som innprenter i studenten politiske verdier, fremfor å undervise i genuin sannhetssøken. Universitetene huser i dag en rekke aktivister som ikke legger skjul på at de bruker skolen til å forme unge studentsinn i en bestemt politisk retning.

Umulige fremskritt

«Denne bevegelsen er ikke blitt til i slummen», kommenterte professor Wolfgang Brezinka, «men på høyskoler og i redaksjoner».[5] Da Det nye venstre smuldret opp, søkte mange radikale studenter seg til akademia og annen meningsproduserende virksomhet. De ble selv kateterprofeter som siden har ført et opprør mot Vesten.

Aktivistiske «kritiske» fagtradisjoner – kritisk raseteori, kritisk pedagogikk, skeiv teori, postkoloniale studier, interseksjonell feminisme – danner, som jeg diskuterer i min nyutgitte bok Kateterprofetenes opprør, woke-vekkelsens teoretiske skjelett. Felles for dem er premisset at Vesten er bygd på undertrykkelse, og dermed infisert av urettferdighet i alle ledd. De moralske fremskritt vi tror vi ser, er en illusjon. Makt og undertrykkelse forsvinner ikke, det antar bare nye former.

Derrick Bell, en av opphavsmennene til kritisk raseteori, hevder i And We Are Not Saved at «fremgang i amerikanske raserelasjoner (…) i stor grad er en luftspeiling som skjuler det faktum at hvite fortsetter, bevisst eller ubevisst, å gjøre alt som står i deres makt for å sikre herredømme og opprettholde kontroll».[6]

Noen vil huske mottakelsen som møtte rapporten til The Commission on Race and Ethnic Disparities fra 2021, om systemisk rasisme i Storbritannia. Studien konkluderte med at tross samfunnsmessige «hindringer og ulikheter», er ikke systemet bevisst rigget mot etniske minoriteter: Rasisme er et reelt fenomen, men spiller mindre rolle for livsmuligheter enn geografi, familie, kultur, religion og sosioøkonomisk bakgrunn.

Anklager om å bedrive rasismehvitvasking og glorifisere slavehandel lot ikke vente på seg. Beskyldningene gir imidlertid mening ut fra woke logikk: «Vi forutsetter at rasisme alltid finner sted», klargjør kritiske raseteoretikere, «og vår jobb er å studere situasjoner for å finne bevis».[7]

Og rasisme, akkurat som transfobi og misogyni, letes det etter med religiøs iver i diskurs, normer og institusjoner. De er blitt yrkesavslørere, som Aarnes sa om studentaktivistene i 1974. Likefullt bør en merke seg hvor selektivt krigen mot sosial urettferdighet utkjempes. For på samme tid som de hyperårvåkent skal granske vestlige samfunn for skjult diskriminering, lider woke-aktivistene av en selvpåført blindhet for det skrikende jødehatet som har fulgt massakren i Israel 7. oktober 2023.

Antirasismens ideal er ikke lenger fargeblindhet, men fargebevissthet. Det at fargeblindhet preger domstolene, blir problematisk: Siden rasismen er dypt rotfestet i tankeprosesser og samfunnsstrukturer, er det ifølge forfatterne av introduksjonsboken Critical Race Theory bare «aggressive, fargebevisste forsøk på å endre måten ting er på», som kan bedre forholdene.[8]

Eller som det står skrevet i Bevegelsesfellesskap i oppveksten fra 2023, en norsk lærebok influert av kritisk raseteori og myntet på ansatte i skole og barnehage: «I kroppsøvingsfaget er retorikk som ‘jeg ser ikke farge, bare elever’ eller ‘at jeg behandler alle likt’ blitt understøttet av en fargeunnvikelsestilnærming der rase og rasisme blir usynliggjort (...) [K]onsekvensen av slik retorikk [er] at den stenger ute og usynliggjør alternative fortellinger fra de marginaliserte grupper.»[9]

Yrkesavslørere

Vesten må forstås ikke så mye som et geografisk område, som det er en betegnelse på samfunn som har institusjonalisert et gitt sett av verdier: eiendomsrett, markedsøkonomi, ytringsfrihet og likhet for loven. Russland ligger i Europa, men er ikke vestlig. Japan og Sør-Korea ligger i Asia, men er vestlige. Historisk sett, og sammenliknet med andre deler av verden, er det vanskelig å godta påstanden om at vestlige samfunn ikke har hatt stor fremgang i aksept av minoriteter.

Friheten som springer ut av vestlige institusjoner, er under angrep – fra eksterne trusler, men også intern demoralisering og splittelsestendenser. «Mangfoldskurs» har vist seg å forsterke en oss-mot-dem-holdning. Andre undersøkelser forteller at amerikansk patriotisme synker som en stein, og at stadig flere unge amerikanere mener at hjemlandet mangler en historie å være stolt av.

Autoritære stormakter med imperialistiske ambisjoner er i bevegelse, og tvinger frem spørsmålet: Hvem vil forsvare en sivilisasjon de er opplært til å forakte?

Kanskje får Vesten nå tilbake nok selvtillit til å si at man ikke trenger å være perfekt for å være god. Men mange organisasjoner er økonomisk avhengig av en ustanselig jakt på Vestens synder. I tillegg tilfredsstiller jakten et åndelig behov for en hellig sak å kjempe for.

Det som i avisoverskrifter ser ut som en seier over woke, kan vise seg simpelthen å være en pustepause i et mer dyptgående og langvarig angrep på Vesten.

**

[1] Asbjørn Aarnes, Ved veiskille: Natur og rasjonalitet, Johan Grundt Tanum Forlag, 1974, s. 151.

[2] Günter Rohrmoser, Snikrevolusjonen, Elingaard forlag, 1974, s. 73.

[3] Herbert Marcuse, «Repressiv toleranse» i Om toleranse: kritikk av et liberalt dilemma, redigert av Herbert Marcuse, Barrington Moore jr. & Robert Paul Wolff, Pax Forlag, 1965, s. 134.

[4] Ragnvald Kalleberg, «Politikk og teknikk. En presentasjon av Frankfurterskolen» i Bjørn Hoelseth (red.), Ideologien bak studentopprøret: Lærere og studenter drøfter ny-marxisme, universitet og samfunn, Elingaard forlag, 1969, s. 89.

[5] Wolfgang Brezinka, Oppdragelse og kulturrevolusjon, Luther Forlag, 1977, s. 33.

[6] Bell gjengitt i Helen Pluckrose & James Lindsay, Cynical Theories: How Activist Scholarship Made Everything about Race, Gender, and Identity – and Why This Harms Everybody, Pitchstone Publishing, 2020, s. 115. (Min oversettelse.)

[7] Robin DiAngelo m.fl. gjengitt i Pluckrose & Lindsay, Cynical Theories, s. 132-3. (Min oversettelse.)

[8] Richard Delgado & Jean Stefancic, Critical Race Theory: An Introduction, New York University Press, 2001, s. 22. (Min oversettelse.)

[9] Prisca Bruno Massao & Ingfrid Mattingsdal Thorjussen, «Barn, unge og rasisme: Kritisk raseteori som utgangspunkt for utvikling av antirasistisk kompetanse i utdanning og idrett» i Bevegelsesfellesskap i oppveksten: Kritiske perspektiver på inkludering og mangfold, Fagbokforlaget, 2023, s. 245.